Dette var en særegen bok. Handlingen er ytterst genial og spenningen dabber ikke av et sekund. Jeg var oppslukt fra første side! En veldig virkelighetsnær og guffen bok!!...
OMG. Denne boka var både tungvint skrevet, dustete handling og jeg levde meg overhodet ikke inn i den. Anbefales absolutt ikke. Tror forresten jeg ikke har lest en bok som var så dårlig noen gang.
Ingvild Hegge Eriksen som svar til Tina Christina :
19:08, 1. juli 2011 Diskusjon: Kadillah om Søskenkjærlighet av Katarina von Bredow av Katarina von Bredow
Ja, ikke sant, isåfall må man jo leve isolert fra resten av verden...og i lengden tror jeg det blir litt kjedelig! Kunne du tenkt deg at boken blir filmatisert? (Er det forresten noen av bøkene til Bredow som er blitt filmatisert? Hvis nei - det er synd, for noen av de er veldig bra...!)
Koselig, varm og litt trist bok. Veldig levende og fortellermåten er fantastisk. Cecelia er en storslått skribent, det er det ingen tvil om.
Ingvild Hegge Eriksen om Sommeren vi kledde oss nakne av Arne Svingen:
17:17, 22. juni 2011 Kommentarer: 2
Kjempefin bok, virkelig! Bra driv og ekte skrevet. Det er både en koselig sommerbok og en ærlig og åpen ungdomsbok.
Ingvild Hegge Eriksen om Søskenkjærlighet av Katarina von Bredow:
18:46, 21. juni 2011 Kommentarer: 3
WOW, sier jeg bare!!! Dette er nesten en "forbudt" bok, har aldri lest noe lignende, har liksom aldri opplevd at en forfatter har turt dette før. Ordentlig aha-opplevelse av en bok! Katarina er jo en mester til å skrive, og pirrende stemning er ikke mangelvare i denne eksplosive boka som handler om forbudt kjærlighet. Likte boka veldig, veldig godt. Selv om den riktignok ikke har verdens lykkeligste slutt....
Både trist og fin historie. Liker begge ungdommene veldig godt, det er fint driv i boka, og lett å kjenne seg igjen i mye av handlingen. Dessuten har forfatteren tatt tak i litt mer seriøse og dramatiske hendelser (som det skjer veldig mye av her i verden), og jeg liker blandingen av "koselig syden-ferie" og en verden av hemmeligheter og usikkerhet og død. Flott bok!
Handlinga er ikke spsielt overraskende eller original, men skrivemåten er nokså varierende. Likevel må jeg si at jeg overhodet ikke synes denne er skrevet fra en ungdoms synsvinkel - og det er vel det det skal virke som? Forfatteren gjør et tappert forsøk på å diskret skrive som en ungdom, men noen steder er det alt for latterlig. Det er pøset på med klisjéer i denne boka, og hovedpersonen er litt vanskelig å "få tak i". En middels bok, synes jeg....
And all at once I knew how Margo Roth Spiegelman felt when she wasn't being Margo Roth Spiegelman: she felt empty. She felt the unscaleable wall surrounding her. I thought of her asleep on the carpet with only that jagged sliver of sky above her. Maybe Margo felt comfortable there because Margo the person lived like that all the time: in an abandoned room with blocked-out windows, the only light pouring in through holes in the roof. Yes. The fundamental mistake I had always made--and that she had, in fairness, always led me to make--was this: Margo was not a miracle. She was not an adventure. She was not a fine and precious thing. She was a girl.
Dude, I don’t want to talk about Lacey’s prom shoes. And I’ll tell you why: I have this thing that makes me really uninterested in prom shoes. It’s called a penis
That's always seemed so ridiculous to me, that people would want to be around someone because they're pretty. It's like picking your breakfast cereals based on color instead of taste.
And so I could not imagine her as a person who could feel fear, who could feel isolated in a room full of people, who could be shy about her record collection because it was too personal to share. Someone who might read travel books to escape having to live in the town that so many people escape to. Someone who—because no one thought she was a person—had no one to really talk to.
Margo always loved mysteries. And in everything that came afterward, I could never stop thinking that maybe she loved mysteries so much that she became one.
And it ends up being so odd and fun and magical that I go back to my room in the morning and I just miss you.
It has taken us thousands of miles and many days, but here we are: her head on my shoulder, her breath on my neck, the fatigue thick inside of us. We are now as I wished we could be then.
I stand in this parking lot, realizing that I’ve never been this far from home, and here is this girl I love and cannot follow. I hope this is the hero’s errand, because not following her is the hardest thing I’ve ever done.
I leave, and the leaving is so exhilarating I know I can never go back. But then what? Do I just keep leaving places, and leaving them, and leaving them, tramping a perpetual journey?
You listen to people so that you can imagine them, and you hear all the terrible and wonderful things people do to themselves and to one another, but in the end the listening exposes you even more than it exposes the people you’re trying to listen to.
Talking to a drunk person was like talking to an extermly happy, serverly brain-damged three-year-old.
I'd like to see how the cop responds to a black man wearing a Confederate T-shirt over a black dress.
Sist sett
