Bokelskere.no

– Åssen har du det egentlig? spurte jeg.
– Egentlig? Gå'kke rundt med termometer i ræva, sa Gunnar.
– Nei. Klart ikke det. Ikke jeg heller.
– Men du har satsa på anarkistene?
– Jeg ha'kke satsa på noen.
– Neivel. Du satser liksom på deg sjøl?
– E'kke mye å satse på det heller, sa jeg.
– Akkurat. Du må velge, ikke sant? Velge side. Og hvis du trur at du kan la være å velge, da har'u allerede valgt feil side. Skjønner?
– Jeg holder fremdeles med Frigg, sa jeg.

– Slapp av! Hold ut! Hører dere meg?
– Hører du meg, Henry! brølte Gunnar. Jeg skal ha full overtid på dette her. Pluss tillegget!
– Jeg også, ropte jeg. Seb, ring advokaten vår!
– Det e'kke min feil!
Henry var nær et sammenbrudd. Gunnar reiste seg og stanga mot gitteret.
– Ånei? Når sjekka du denne heisen sist? 1937? Det er ditt ansvar!
– Dere er overvektige!
– Trekk det tilbake, Henry Jespersen! Ellers får'u hele foreninga på ryggen!

– Synger du ikke mer, gutt? spurte han.
– Jeg øver, sa jeg.
– Jeg hører jo ingenting!
– Jeg øver inni meg, forklarte jeg.
– Du må få det ut, gutt! Jensenius banka seg bløtt på brystet.
Og så kasta han seg ut i en kolossal tone, ansiktet hans blei dyprødt, tonen steig og steig, murpussen falt og alle dører blei slått på vidt gap. Men Jensenius sang til det ikke var en dur igjen, og det lukta øl og svette og karbonade i hele oppgangen.
– Du må få det ut, hviska han etterpå. Sann mine ord!

– Griseri! brølte Kers Pink og klasket stilboka i pulten. Tror du jeg er utdannet paleograf! Hva! Dødehavsrullene er lettere å tyde enn dette sølet!
– Hva er paleograf? spurte jeg.
– Nå tøyer du min tålmodighet, Kim, ropte han, nå tøyer du min tålmodighet lenger enn fornuftig er!
Jeg viste ham fingeren min. Han stirret forbløffet på den, holdt den opp i lyset. Hele klassen lente seg over pultene og stirra på fingeren min.
Kers Pink blei smørblid igjen.
– Hvorfor sa du ikke det med én gang, Kim!

– Hva betyr Paperback Writer? spurte Ola.
– Forfatter, sa jeg. En sånn som skriver pocketbøker.
Ola tenkte seg om.
– Kunne i hvert fall skrevet en bok om oss, sa han. En svær b-b-bok!

Hun spiser knapt, hun vil heller kjenne sin egen letthet, hun vil heller vokse innover og nærme seg sin egen skygge. (...) Hun fyller sin taushet med alt hun ser, denne tausheten som begynner å gå Boletta på nervene, og hun er like ved å riste litt språk ut av datteren noen ganger, men da hvisker Den Gamle: Den som ikke sier noe, lyver heller ikke.

– Jeg har ikke våknet en eneste morgen uten å være engstelig. – Hva er du engstelig for? – At jeg har såret noen. At jeg skal bli hørt i leksene. At jeg plutselig skal stå foran et speil. At noen avslører meg. At jeg blir avvist. At jeg blir gjort til latter. (...)
– Du er snart seksti, Chris. Er du fremdeles engstelig for å bli hørt i leksene? – Jeg har aldri lest lekser. Jeg har så fordømt mye å ta igjen. Jeg blir aldri ferdig. Pensumet er allerede for stort.

– Hvem står deg nærmest? gjentok Dr. Feel. Jeg kunne svart Iver Malt, den gutten jeg sviktet, han som i løpet av noen uker i en sommer, nesten nederst i bunken av alle mine somre, viste meg hvem jeg er: en som ikke er til å stole på. Han stod meg fremdeles nær, uansett hvor han var, på uansett hvilket hav, var han i mine tanker, i både mine våkne og mine søvnige drømmer, eller i min usynlige skrift, den mine beste bøker er skrevet med.

Jeg la meg ikke flat, jeg bare knelte, og det er en viss forskjell, jeg stod på kne i dagligstuen uten vinduer på Sheppard P, det store hittegodskontoret for tapte sjeler, og jeg ville snakke om skammen, det var skammen jeg hadde på hjertet, min eldgamle skam, som hadde fulgt meg i tykt og tynt, en uvenn i tykt og tynt, helt siden jeg kunne tenke klart, det vil si fra den stunden jeg visste at jeg skulle dø.

Jeg må tåle to-tre kålormer hvis jeg vil bli kjent med sommerfuglene.

Jeg føler så mye sorg ved å fortelle om disse minnene. Det er seks år siden vennen min dro sin vei med sauen. Når jeg prøver å beskrive ham her, er det for ikke å glemme ham. Det er trist å glemme en venn. Det er ikke alle som har hatt en venn. Og jeg kan jo bli som dere voksne, som ikke lenger interesserer seg for noe annet enn tall. Det er altså på grunn av dette at jeg har kjøpt en eske med fargestifter og blyanter.

(...)
når var det det slutta
når var det egentlig det slutta
hvor er det blitt av alle gutta

gutta sover nå
gutta sover nå
med lyset på

forbredelser II

en sommerfugl
skygger for solen
jeg står på vestre gravlund
og kjenner at jorden heller

noen av mine beste venner
ligger her
det er bare å beklage
de gikk for tidlig
mens jeg kom for sent, mens jeg
var opptatt med noe annet

hva var det som hastet
hva var det som hastet sånn

sommerfuglen sover
i sine vinger
lyset er allesteds
glødende, hvitt
døden er i hogget
så lenge jeg kan huske
har den vært det
og de som ikke
er blant oss
rykker nærmere, de
blir yngre og yngre
helt til de ikke lenger
er født

forbredelser I

jeg minnes allerede

de som skal dø

jeg går til gravstedene

som fremdeles er ledige

jeg sørger for dem

jeg steller dem

så pent jeg kan: blå fingre

på gartnerens ene hånd

ingen skal komme til uoppredde senger

hva er det som haster

hva er det som haster sånn

skulle ønske det var

aldersgrense

i himmelen i natt

Gamlen stelte seg upp og stod og såg på deim. Der kom Isak Abrahamsen Opgjorden i si fjørprydde vadmålskufte og med eit hovud så urydigt som eit kråkereir; full hadde han vori, og vaska seg hadde han ikkje; bøkane sine hadde han gløymt; «gjeng’e du reint laus du,» sagde Gamlen, «liksom øyken i fjellet, he!» Der kom dei tvo unge herrane Wall og Presler, innstrokne og strake, med flosshattar, lorgnettar, sigarar, spaserstokkar; dei letta fjongt på hatten for «rektor», gjorde eit byks burtyvi pultane og sette seg på sine plassar med dundrande applomb.

"But be warned, young Nona: a book is as dangerous as any journey you might take. The person who closes the back cover may not be the same one that opened the front. Treat books with respect."