I tilfelle diskusjonar med koronaskeptikarar og vaksinemotstandarar kan ein finna mange saklege og nyttige argument i boka Epidemier (med undertittel en natur- og kulturhistorie). Boka kom ut i 2002 og er på ein måte "utgått på dato", men på den andre sida har ho fått ny aktualitet i samband med den pågåande pandemien. Det var nok også grunnen til at forlaget ga ut boka på nytt i 2020.
Forfattaren Jan Brøgger (1936-2006) var psykolog og sosialantropolog og gjer i boka greie for kva epidemiar og pandemiar har hatt å sei for utforming og utvikling av samfunnet. Han viser også til at folk gjennom tidene alltid har jakta på alternative løysingar og syndebukkar i slike høve. Konspirasjonsteoriar er nemleg ikkje av ny dato: I den mørke mellomalderen vart gjerne sjukdom og pest forklart med syndig livsstil og hekseri, og elles har jo jødane fått skulda for det meste..
I dag ser me at konspirasjonsteoretikarar meiner at Covid 19-viruset ikkje finst og at koronaen er ein del av "ein større plan" og at det liksom skal vera "ein skjult agenda" bak pandemien. Enkelte av desse skrullingane hevdar at koronavaksina ikkje er ei vaksine, men ei giftsprøyte. Sprøyta/vaksinen inneheld aborterte foster og microchip'ar og gudane veit kva andre skrudde teoriar som er lanserte. Og slik held dei på i sine eigne ekkokammer, med andre liknande misvisande og feilaktige opplysningar.
Men eg tenkjer: Takk og lov for at det finst vaksinar! At me er blitt kvitt fryktelege sjukdommar som kopper, kolera, poliomyelitt og tuberkulose skuldast sjølvsagt at dyktige forskarar og vitenskapsmenn- og kvinner har utvikla vaksinar - og at folk flest no er vaksinerte mot desse sjukdommane.
Når det er sagt: Eg skjønnar at folk stiller spørsmål om bivirkningar og er litt usikker på om ei vaksine er trygg. Ein er ikkje konspirasjonsteoretikar om ein er skeptisk. Men då må ein søka opp vitenskapeleg faktainformasjon og ikkje støtta seg på lugubre Facebook-grupper, liksomdoktorar og "Youtube-universitetet".
– Åssen har du det egentlig? spurte jeg.
– Egentlig? Gå'kke rundt med termometer i ræva, sa Gunnar.
– Nei. Klart ikke det. Ikke jeg heller.
– Men du har satsa på anarkistene?
– Jeg ha'kke satsa på noen.
– Neivel. Du satser liksom på deg sjøl?
– E'kke mye å satse på det heller, sa jeg.
– Akkurat. Du må velge, ikke sant? Velge side. Og hvis du trur at du kan la være å velge, da har'u allerede valgt feil side. Skjønner?
– Jeg holder fremdeles med Frigg, sa jeg.
– Slapp av! Hold ut! Hører dere meg?
– Hører du meg, Henry! brølte Gunnar. Jeg skal ha full overtid på dette her. Pluss tillegget!
– Jeg også, ropte jeg. Seb, ring advokaten vår!
– Det e'kke min feil!
Henry var nær et sammenbrudd. Gunnar reiste seg og stanga mot gitteret.
– Ånei? Når sjekka du denne heisen sist? 1937? Det er ditt ansvar!
– Dere er overvektige!
– Trekk det tilbake, Henry Jespersen! Ellers får'u hele foreninga på ryggen!
– Synger du ikke mer, gutt? spurte han.
– Jeg øver, sa jeg.
– Jeg hører jo ingenting!
– Jeg øver inni meg, forklarte jeg.
– Du må få det ut, gutt! Jensenius banka seg bløtt på brystet.
Og så kasta han seg ut i en kolossal tone, ansiktet hans blei dyprødt, tonen steig og steig, murpussen falt og alle dører blei slått på vidt gap. Men Jensenius sang til det ikke var en dur igjen, og det lukta øl og svette og karbonade i hele oppgangen.
– Du må få det ut, hviska han etterpå. Sann mine ord!
– Griseri! brølte Kers Pink og klasket stilboka i pulten. Tror du jeg er utdannet paleograf! Hva! Dødehavsrullene er lettere å tyde enn dette sølet!
– Hva er paleograf? spurte jeg.
– Nå tøyer du min tålmodighet, Kim, ropte han, nå tøyer du min tålmodighet lenger enn fornuftig er!
Jeg viste ham fingeren min. Han stirret forbløffet på den, holdt den opp i lyset. Hele klassen lente seg over pultene og stirra på fingeren min.
Kers Pink blei smørblid igjen.
– Hvorfor sa du ikke det med én gang, Kim!
– Hva betyr Paperback Writer? spurte Ola.
– Forfatter, sa jeg. En sånn som skriver pocketbøker.
Ola tenkte seg om.
– Kunne i hvert fall skrevet en bok om oss, sa han. En svær b-b-bok!
Hun spiser knapt, hun vil heller kjenne sin egen letthet, hun vil heller vokse innover og nærme seg sin egen skygge. (...) Hun fyller sin taushet med alt hun ser, denne tausheten som begynner å gå Boletta på nervene, og hun er like ved å riste litt språk ut av datteren noen ganger, men da hvisker Den Gamle: Den som ikke sier noe, lyver heller ikke.
Anbefalar Mantel på det varmaste. Har lest Ulvetid og Falkejakt og skal ta til på den etterlengta Speilet og lyset med det fyrste. Men brutalt, det er det. Det er ikkje noko "kjekt" å lesa om straffemetodar som bålbrenning og halshogging. Tudortida var brutal, sett med våre dagars auge.
– Jeg har ikke våknet en eneste morgen uten å være engstelig. – Hva er du engstelig for? – At jeg har såret noen. At jeg skal bli hørt i leksene. At jeg plutselig skal stå foran et speil. At noen avslører meg. At jeg blir avvist. At jeg blir gjort til latter. (...)
– Du er snart seksti, Chris. Er du fremdeles engstelig for å bli hørt i leksene? – Jeg har aldri lest lekser. Jeg har så fordømt mye å ta igjen. Jeg blir aldri ferdig. Pensumet er allerede for stort.
– Hvem står deg nærmest? gjentok Dr. Feel. Jeg kunne svart Iver Malt, den gutten jeg sviktet, han som i løpet av noen uker i en sommer, nesten nederst i bunken av alle mine somre, viste meg hvem jeg er: en som ikke er til å stole på. Han stod meg fremdeles nær, uansett hvor han var, på uansett hvilket hav, var han i mine tanker, i både mine våkne og mine søvnige drømmer, eller i min usynlige skrift, den mine beste bøker er skrevet med.
Jeg la meg ikke flat, jeg bare knelte, og det er en viss forskjell, jeg stod på kne i dagligstuen uten vinduer på Sheppard P, det store hittegodskontoret for tapte sjeler, og jeg ville snakke om skammen, det var skammen jeg hadde på hjertet, min eldgamle skam, som hadde fulgt meg i tykt og tynt, en uvenn i tykt og tynt, helt siden jeg kunne tenke klart, det vil si fra den stunden jeg visste at jeg skulle dø.
Oskar Magnusson forteller i denne boken hva som faktisk skjedde med han i tysk fangenskap! Det er et særdeles viktig vitnesbyrd som ingen andre kunne fortalt! Det er ikke Magnussons oppgave å være historiker eller komme med "mer generelle tanker over hva som faktisk skjedde".
Det må og skal være opp til faglærte historikere. Det å kalle boka for naiv og typisk norsk - sier ALT om den som har skrevet dette. Dette er antageligvis det tåpeligste innlegget jeg har sett på denne siden noen gang!
Jeg må tåle to-tre kålormer hvis jeg vil bli kjent med sommerfuglene.
Jeg føler så mye sorg ved å fortelle om disse minnene. Det er seks år siden vennen min dro sin vei med sauen. Når jeg prøver å beskrive ham her, er det for ikke å glemme ham. Det er trist å glemme en venn. Det er ikke alle som har hatt en venn. Og jeg kan jo bli som dere voksne, som ikke lenger interesserer seg for noe annet enn tall. Det er altså på grunn av dette at jeg har kjøpt en eske med fargestifter og blyanter.
(...)
når var det det slutta
når var det egentlig det slutta
hvor er det blitt av alle gutta
gutta sover nå
gutta sover nå
med lyset på
forbredelser II
en sommerfugl
skygger for solen
jeg står på vestre gravlund
og kjenner at jorden heller
noen av mine beste venner
ligger her
det er bare å beklage
de gikk for tidlig
mens jeg kom for sent, mens jeg
var opptatt med noe annet
hva var det som hastet
hva var det som hastet sånn
sommerfuglen sover
i sine vinger
lyset er allesteds
glødende, hvitt
døden er i hogget
så lenge jeg kan huske
har den vært det
og de som ikke
er blant oss
rykker nærmere, de
blir yngre og yngre
helt til de ikke lenger
er født
forbredelser I
jeg minnes allerede
de som skal dø
jeg går til gravstedene
som fremdeles er ledige
jeg sørger for dem
jeg steller dem
så pent jeg kan: blå fingre
på gartnerens ene hånd
ingen skal komme til uoppredde senger
hva er det som haster
hva er det som haster sånn
skulle ønske det var
aldersgrense
i himmelen i natt
Gamlen stelte seg upp og stod og såg på deim. Der kom Isak Abrahamsen Opgjorden i si fjørprydde vadmålskufte og med eit hovud så urydigt som eit kråkereir; full hadde han vori, og vaska seg hadde han ikkje; bøkane sine hadde han gløymt; «gjeng’e du reint laus du,» sagde Gamlen, «liksom øyken i fjellet, he!» Der kom dei tvo unge herrane Wall og Presler, innstrokne og strake, med flosshattar, lorgnettar, sigarar, spaserstokkar; dei letta fjongt på hatten for «rektor», gjorde eit byks burtyvi pultane og sette seg på sine plassar med dundrande applomb.
"But be warned, young Nona: a book is as dangerous as any journey you might take. The person who closes the back cover may not be the same one that opened the front. Treat books with respect."