Bokelskere.no

Jeg lever livet mitt i én retning, og lager historier av det i motsatt retning, jeg har en ustoppelig trang til å lage historier med en begynnelse, en midtdel og en slutt, og det forfalsker bestandig ting, jeg er dømt til å mislykkes i å forstå hva et liv er, hva et liv betyr, det finnes ingenting som er en sann historie, men jeg kan ikke stoppe å tro at det gjør det, da jeg forsøker å lage mening av livet! Det var bare det...

Jeg fester håpet i skrivingen, skrivingen som trekker hjertet ut av meg, gang på gang.

kjærligheten, den eneste kuren mot det å være menneske.

Hadde jeg hatt mer erindring om hvem jeg er, ville jeg stått mer opp for meg selv, og jeg er redd for at om jeg tar elevenes ord til meg og forstår hva de betyr, vil jeg bli en annen, og jeg har ikke engang rukket å venne meg til den jeg er nå...

Litt etter litt oppdager man at man er blitt en fremmed, jeg står opp om morgenen og vil noe annet.

Og i den tåkete grålysningen vrimlet alle sammen ut i hagen. Et rosafarget lys i øst tydet på en fin, klar augustdag. En ny port mot det Utrolige, det Mulige, en ny dag da alt kan skje, hvis man ikke har noe imot det.

Jeg følte meg så lykkelig at jeg ikke engang var redd det skulle gå over.

Jeg hadde funnet min første venn og altså begynt å leve for alvor.

Eg sneik meg rundt med kolibrihjartet mitt under genseren hans. Tusen slag per minutt når han kom. Heilt stille når han gjekk.

[…] eg er ikkje redd for å fly. Eg er redd fordi eg ikkje veit kven eg skal tenke på om flyet styrtar.

Ein burde passe seg for alt som gir seg ut for å vere fantastisk

Og dei passande situasjonane kjem alltid, det er det ein må vite.

Kjære, vakre, lille mor,
du har så rett i hvert et ord; –

Bukk fra luften, bukk fra bunnen,
stangedes i samme stunden

Du [...] säger att du nog älskar mig. Precis så säger du det: Jag älskar nog dig. Och det spelar ingen roll vad jag svarade för inget av det där finns längre. Jag byttade ut det mot en kolsvart biosalong och lät skådespelarna i filmen skapa värkligheten istället.

Øyne og ører ble til, universet kunne se og høre [..] Og så, for bare et øyeblikk siden, begynte noen små dyr som levde i trærne å ta seg ned på bakken. De begynte å gå oppreist og lærte seg å bruke redskaper, oppfant språket. Asken etter stjerneakymien var nå blitt til bevissthet. [..] For dette er noe av det hydrogenatomer kan utrette når de får til disposisjon femten milliarder år med kosmisk evolusjon.

Hvis alle som intet har, ikke lenger viser oss hvor
mat blir solgt
kan man tro at intet vi trenger.
Men kommer vi og ikke kan betale
kan man vite hvordan det er.

Bertolt Brecht

Når jeg leser om norske fly som bomber i det fjerne Libya – vi er altså i krig, uten offer – på vår side.

Vigdis Hjorth

[...]tankene mine var som en kikkert. Og gjennom kikkerten så jeg bare én ting: henne.

Alt er så rotete, noen ganger skjønner jeg bare ikke hva livet driver med.