The truth is everybody gets on everybody’s nerves.
Washing dishes is the antidote to confusion. I know that for a fact.
Livet, om aldri så langt, er bestandig kort.
For kort til å legge noe til.
Men hva er egentlig rasjonell bruk av tid? Hva ønsker vi å oppnå med all denne rasjonaliteten? Hurtigere, lenger, mer har bragt oss i uføre. Jeg vil gjerne slå et slag for saktere, kortere, mindre og morsommere.
[...] det eneste som ikke forandrer seg, er det at alt skal forandres.
Bitte små hender som griper rundt våre voksne fingre, lubne never som tviholder i hendene dine når de første skrittene tas, engstelige barnehender som smyger seg inn i dine når verden truer. De holder fast, før de en dag slipper. Og så er det noen som holder fast i dem, for deres hånd har blitt den store. Slik er hendene menneskenes bånd, og den som ikke kan få oppleve å holde i et annet menneske, eller å bli holdt, lever ikke ordentlig.
sparer ein på seg sjølv
vert ein ikkje rik
En venninne sa i bursdagsmiddagen min, som en slags trøst, at jeg så bra ut, like etter sa hun at det var fint å være alene fordi man ble godt kjent med seg selv på den måten, og jeg tenkte at det hadde vært ok heller å bli kjent med noen andre.
[...] noe hadde blitt skjevt mellom dem. Det ble vanskelig å snakke. De ville ikke være uvenner, men det lå en liten mørk klump av noe usagt og dirret et sted. De lot kroppene ta seg av kommunikasjonen. Det fungerte fortsatt som det skulle. Det var uansett lite å si som ikke huden allerede formulert bedre.
To live without love is a waste of time. I was living in the Republic of Writing and Children. I was not Simone de Beauvoir, after all. No, I had got off the train at a different stop (marriage) and stepped on to a different platform (children). She was my muse but I was certainly not hers.
[...] et leksikon sier: Ta det med ro. Verden er tung og vanskelig, men absolutt til å bære. Og den er stor, men se her: Den får plass i stuen.
Om ein først skal fri, kva stad kan vere betre enn Disneyland (eit Michel de Montaigne-land ville vore betre, eit Knut Borge-land, eit Aud Schønemann-land, eit Tarjei Vesaas-land)?
I mørket kan det føles, som om alle ting i verden gør sig til eksempler på sig selv. Også mig.
det var ei gild tid
då eg tok meg sjølv
for gitt
du studerer delar
av meg
som aldri hadde
vore viktige i ein
pornofilm
Når vi er unge, tror vi kanskje, eller vi håper, at følelsen av ubehag og utilstrekkelighet vil gå over. Det gjør den vel også for noen, men min erfaring er i hvert fall at de fleste av oss strever rundt i vårt lille liv, og lengter etter at det skal bli større.
Det er lett å få auge på oss. Vi har ikkje gardiner.
Det er lett å sjå meg. Eg har ikkje filter.
Det er lett å gjennomskode meg.
Eg dreiv ønsketenking.
Husker første gang jeg møtte Liv. At jeg tenkte: Hun må jeg bare glemme.
Jeg var så ung, døden var bare en teori.
Jeg gråt med hodet mot brystkassa di, ikke fordi du ikke ville ha frokost, ikke fordi sexen var det eneste vi hadde, men fordi jeg hadde fått deg og at drømmen om deg ikke lenger eksisterte.