Bokelskere.no

Rent statistisk er det de færreste menn som voldtar. Men er det slik at alle som har voldtatt eller kommer til å voldta i fremtiden, først har tenkt det om seg selv, at de er i stand til å voldta ? Det virker lite sannsynlig. Når sovevoldtekter omskrives til "Han tok seg til rette", risikerer vi å definere kriminelle handlinger ut av voldtektsbegrepet. Da hjelper det jo ikke at man prinsipielt er mot voldtekt. Det er altså fullt mulig å ta avstand fra voldtekt på et abstrakt plan, samtidig som man utviser stor villighet til å bagatellisere eller bortforklare helt konkrete handlinger.

Kulturell avstand teller! Det nasjonale bråket som oppstod etter at Islamsk Råd Norge ansatte en niqabi ville ikke ha skjedd med en bunt danske innflyttere. Man får ikke Geert Wilders om en flokk med belgiere flytter over grensen inn i Nederland. Og problemet har ikke blitt mindre av at Norge i mange år promoterte en politikk som aktivt advarte mot det en stortingsmelding i 1980 kalte "assimileringsrisikoen".

Et samfunn som legger føringer for hvordan ofrene skal ha det, risikerer å ta definisjonsmakten fra dem samtidig. Det skjer stadig vekk at velmenende retorikk får problematiske utslag. Som når voldtektsofre kan lese i avisen at justisministeren omtaler voldtekt som " nesten- drap". En slik beskrivelse kan i verste fall legge press på ofrene om at de må speile denne dramatiske ordbruken dersom de vil bli oppfattet som " ordentlige" ofre. I virkeligheten er det jo slik at voldtekt oppleves og bearbeides ulikt av det enkelte offer.

Noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å hjelpe fremtidige voldtektsofre, er å legge bedre til rette for at flere orker eller tør å fortelle og anmelde. Vi må bryte tausheten, ettersom tausheten bidrar til at overgriperne kan voldta nærmest risikofritt.

Å tenke ting er ikke så farlig, det finnes vel tilgivelse for tanken, men for det en skriver ned.. ?

Tillit er det viktigste her. Norge er i verdenstoppen når det gjelder generalisert tillit i samfunnet.

Lovene våre, dersom ein kan kalle dei lover, inneheld ei rekke straffeutmålingar for ulike lovbrot. Det er ikkje berre paragraf 152 i straffelova av 1991 som er kritikkverdig, denne paragrafen som straffar med førti piskeslag ei kvinne som har på seg bukser. Det er mange andre underlege paragrafar i dette lovverket, der det blir presisert korleis ein skal kutte nasen av folk, brekke armane deira, amputere beina på dei og skjere av dei kjønnet. Paragraf 148 straffar alle homoseksuelle med hundre piskeslag. Det er same "pris" som for valdtekt, det vil seie "to og ei halv bukse". Når det gjeld kjærleik mellom to vaksne folk som ikkje er gifte, er straffa svært streng. Det er steining. Paragraf 154 er spesielt merkeleg. Den seier at kvinner og menn som er samla på ein stad utan å vere gifte med kvarandre eller er i slekt, er forsamla på syndig vis, sidan ein av mennene i ein slik samanheng "kunne tenkast å utføre ei seksuell handling". Kor absurd kan det bli i dette bakvendtlandet?

KOR HEV DET SEG

Kor hev det vorti Veslemøy no
Eg kjenner meg ikkje. Eg var ikkje so.
Eg gjekk her trygg og tulla og sprang
og visste kje av at Dagen var lang.

Det er som ein Draum, naar eg tenkjer paa
den Tid eg kan ikkje meir forstaa.
Den same gjeng eg, I same Ferd,
men d er som eg var i ei onnor Verd.

Alt ser eg og hugsar som daa eg saag;
men stur er eg no der fyrr eg var fjaag.
Alt er det gamle, i Hus og Gard,
men annarleis, annarleis enn det var.

Heimen ligg paa den same Flekk;
ho Mor gjeng tuslar som fyrr ho gjekk
Men tom stend Heimen forutan Ord;
og framand vart mest mi eigi Mor.

Framand er Heid og framand er Myr;
framand tykkjest meg Katt og Kyr.
Framandt glor det sin eigin Veg
vil kje meg noko. Kjenner kje meg.

Stogo gleiner so kald og graa.
audt og stuslegt der er i Kraa.
Som vali gjeng eg paa Hand og Fot.
alt fell meg tungt. Alt er meg imot.

I Glaskarmen heng eg og stirer stur;
lengtar, lengtar som Fugl i Bur.
Men ingin aa sjaa paa Veg eller Vang.
Jau no hev eg lært at Dagen er lang.

Aa denne Heimen so god og kyrr,
aa her som eg treivst so hjarteleg fyrr!
- Nei, Mor, eg kan ikkje vera glad.
Hugen min er på ein annan stad.

Arne Garborg

Så jeg er veldig glad for at jeg lever i en kultur hvor kvinner ikke er en eiendom, hvor man ikke dreper politiske motstandere med jevne mellomrom, hvor det å kritisere religiøs makt ikke er forbundet med fare (vel...), hvor kvinnelige familiemedlemmer ikke må ha på seg kjønnsspesifikke plagg, hvor demokratiet fungerer forbausende godt, hvor alle har rett til å si sin mening, hvor store landmasser er satt av til bruk for alle, hvor rovdriftkapitalismen ikke bestemmer hvilke unger som ikke får skikkelig helsehjelp, hvor alle spytter i kassa slik at jeg ikke gikk konkurs da jeg trengte fire operasjoner for å fjerne hudkreft på øyelokket og hvor ungene mine slipper å tenke på klanvendettaer og etniske fordelinger i politikken. Jeg vil gjerne at vi bestemmer oss for å beholde den, og ikke, som filosofen Walid al-Kubaisi sier, blir en befolkning som er "preget av kulturelt selvhat og drevet av en nesten masochistisk drift til å korsfeste sin egen norske kultur og bringe sine egne verdier som offer".

Det er ingen som reiser fra en vel fungerende kultur til en som er helt katastrofalt feilslått.

Som sagt tidligere er jeg blitt sjokkert over hvor enkelt det er for mange i den politiske fløyen jeg alltid har identifisert meg med, å bruke negative personkarakteristikker på folk med andre meninger. Jeg har kranglet med høyresiden i mange år, også om meget brennbare saker. Jeg har hatt ytre høyre etter meg med drapstrusler, og de mest rabiate pro-israelske miljøene i Norge har kalt meg jødehater med stor entusiasme. Men jeg har aldri sett maken til den behandlingen deler av venstresiden nå gir helt normale mennesker som er uenige med dem. Hvilket egentlig er rart, ettersom venstresiden jo skal peke seg ut med sin empati og sin toleranse.

Ei gruppe martyraspirantar trudde at dei hadde funne ut kvar Bin Laden heldt til, sjølv om han aldri forlèt det fasjonable strøket i Khartoum, der han hadde luksusbustaden sin. Han var like fanatisk som dei, men dei meinte likevel at han ikkje heldt seg strengt nok til læra, og ville derfor kverke han. Under fredagsbøna opna dei eld i moskeen. Det blei eit blodbad. Kort tid etter reiste Bin Laden frå Sudan til Afghanistan. Før han drog, uttala han seg om dei ideologiske usemjene han hadde med vertskapet, som han meinte var for slappe når det gjaldt sharia. Folk hos oss har gjestfridom i kroppen og har alltid teke imot alle kulturar og tradisjonar. Dei skjønte seg ikkje på desse utlendingane som dei hadde opna dørene for, og som deretter feigt smelte dørene igjen så blodet fløymde. Alle fundamentalistane utnytta forresten at regjeringa vår hadde ei romsleg haldning, inkludert fundamentalistane i den kristne Herrens Frigjeringshær, ein opprørsstyrke med hovudkvarteret sitt i Khartoum. Slik hemna Omar al-Bashir seg på dei ugandiske styresmaktene som støtta den sørsudanske motstandsrørsla under John Garang. Nokre år seinare gav den same al-Bashir den ugandiske hæren løyve til å jage den kristne Herrens Frigjeringshær heilt inn i sentrum av hovudstaden vår. Dermed overgav han sine tidlegare allierte, slik han forresten overgav "Sjakalen" til Frankrike i 1994, denne terroristen som han hadde halde handa si over.

DEN SOM FEKK GLØYME

Den minste Minning eg um deg møter
so tungt det tek meg, so saart det grøter.
det minste Orde eg høyre maa -
med Hjartegraat g jeng eg derifraa.

Eg skulde aldri den Suti gøyme
når so det var at eg maatte gløyme,
eg skulde aldri gå sjuk i Kring
naar eg fekk gløyme den eine Ting.

Arne Garborg

VESLEMØY VED ROKKEN

Det er haust. Det ruskar ute
med regn og kalde vind.
Småfuglen flyg mot rute
og ville gjerne inn.
Men under omnen god
der ligg på sekkepute
han gamle Mons i ro.

Der ligg han trygt og drøymer
og blinkar stilt og smått
og alt i verda gløymer
og har det varmt og godt.
Og seier ingen ting
men liksom inn seg gøymer
med rova sveipt ikring.

Som silkenyste fine
han ligg i mjuke skinn
med svevn i kvar den mine
og alle klørne inn.
Og glyrer likesæl
med kloke augo sine
og murrar smått og meel.

Skal vita kvar du vankar
i blide draumar no?
Kan hende dine tankar
seg svæver lindt til ro
i gamal minne-kring
som stilt i hop seg sankar
frå den tid du var prins ?

Venaste prins i verdi
du gjekk i skogen grøn
med gullhår over herdi
og ung og keik og kjøn
og tenkte på den møy
som gjekk og henta bæri
så vide under øy.

Då kom den trollheks blide
med sving og sveiv og svins
frå trolleheimen vide
og såg den vene prins.
Men skræmd han frå ho skvatt.
Då las ho trollbøn stride
og gjorde han til katt.

Sidan så vidt han flakkar
igjennom skog og skard,
langt over berg og bakkar
og kjem til okkons gard.
Her kan i ro han døy.
Her vil han kvile, stakkar,
og tenkje på den møy.

Å hu! det ruskar ute
med regnvind sur og grå
småfuglen flyg mot rute
og liksom bankar på.
Men under omnen god
du Mons på sekkepute
skal drøyme lognt i ro.

Arne Garborg

Noen mennesker blir bare borte, men det trenger ikke bety at de er døde. Tvert i mot, det er kanskje da de får et liv.

Kvinner lyver kanskje oftere enn menn, når det gjelder å unngå en katastrofe, redde sine barns liv og sitt eget, det kan ligge stor omsorg bak en løgn.