Fred i Groruddalen avhenger av fred mellom religionene. Det er ingen hemmelighet at det har etablert seg ulike religiøse grupper i Groruddalen som har tatt med seg problemer fra hjemlandet. Særlig mellom ulike muslimske grupper har det tidvis vært ampert.
Stovnerpolitiets strategi om å satse på forebygging og etterretning gjelder også her. De går i dialog med moskeer, synagoger og kirker, og de deltar på kulturdager og festivaler. Noen ganger inviterer politiet til temakvelder på Stovner politistasjon. Av og til megler de i konflikter.
Før kom politiet inn i konfliktene etter hvert som de ble avdekket. Nå prøver politiet å komme inn tidligere, slik at uroligheter ikke forverrer seg.

Før man begynner å tvile på andre, bør man finne ut om man kan stole på seg selv.

Politiskolen fikk høgskolestatus i 1992, og utdanningen fikk en større vekt på teori og forskning. Dagens politibetjenter har fullført videregående skole og et treårig høyskolestudium. Mange politifolk har studietillegg, og noen har mastergrad. Å ha fem til seks års høyere studier er ikke lenger uvanlig for en ung politibetjent. Norge har en av de høyest utdannede politistyrkene i verden. Moderne politifolk har studert, reflektert og teoretisert, slik som akademikere på universitetet.
Politihøgskolen er en attraktiv skole. I perioden 2011-2016 økte antall søkere til politiutdanningen med nesten 70 prosent. Stadig flere kvinner blir politi, også dem med minoritetsbakgrunn. Kvinneandelen på Politihøgskolen nærmer seg 50 prosent. Karakterkravet for å komme inn på studiet ligger på rundt fem i snitt. I tillegg kommer praktiske opptaksprøver som stiller krav til fysiske og psykiske evner.
Inn kommer en generasjon politibetjenter som har vokst opp med internett, sosiale medier og likestilte kjønnsroller. De er flinke, flittige og opplyste.

Ingen forskere har klart å bevise intuisjonen. Forskere har skannet hjernen, de har skannet kroppen, de har søkt med verdens mest moderne og avanserte utstyr, uten hell. Forskningen viser ingen funn. Det betyr ikke at den ikke finnes. Intuisjonen er en følelse.
Følelser kan være overbevisende, veltalende og forførende. Selv om de noen ganger farer med løgn og er basert på åpenbare misforståelser, bør de ikke ignoreres.

Før stilte politiet seg opp i gatene med skjold og batonger når det var slåsskamper og opptøyer på gang. Det var blitzerne på den ene siden og politiet på den andre.
Nå prøver politiet i større grad å forebygge. De finner lederen og initiativtakeren til det potensielle bråket. De kjører hjem til vedkommende, ringer på og spør om det er sant som ryktene sier, at han har tenkt å slåss eller lage utrivelige tilstander. Da vet lederen at han er sett, og at politiet har tenkt å følge med. Roer lederen seg, roer resten seg. Strategien omtales som "dialoglinjen" og er typisk for norsk politi. I stedet for å rykke ut med fem politibiler når slåsskampen er i gang, rykker de ut med èn bil for å drive forebygging.

Themsen snor seg langsomt, som en lat meitemark, gjennom den snille naturen i Sør-England og ville bli ytterst forskrekket om den kom ut for et stryk eller noe så voldsomt som en foss. Sammenlignet med de store floder på verdenskartet er Themsen bare som en bekk å regne.
Londons historiske elv begynte faktisk som bi-elv til Rhinen! For 10-12000 år siden kunne man gå tørrskodd over Nordsjøen - og det som i dag er Den engelske kanal var Rhinens utløp til Atlanterhavet.
Men etter som vannet steg og England sank - man opplevde nemlig begge deler - ble det en åpning mellom Nordsjøen og Atlanterhavet. Sjøen brøt til slutt gjennom den siste sperringen, der vi skulle få Dover på den engelske siden og Calais på den franske siden. Dermed var England endelig blitt en øy, og Themsen en elv som renner for egen regning og er seg selv nok.
Det har seg nemlig slik at Londom holder på å gå under.
Hovedstaden ved Themsen synker og forsvinner i havet, år for år. Det er ikke noen øyeblikkelig fare, kanskje - men det er bare spørsmål om tid. Noen få tusen år.

Så lenge det inngås blandende ekteskap, vil det også eksistere kulturkollisjoner, og så lenge ekteskap går i stykker og ender i skilsmisser, vil det også bli utkjempet kamper om foreldreretten. Midt i all denne forvirringen og de sosiale forandringene må vi sørge for at barna blir hørt, og at de aldri blir berøvet sin frihet.

Vi afghanere er vant til å bruke lang tid før vi stoler på noen. Kanskje skyldes det alle krigene våre eller kulturen. Om vi møter nye folk, observerer vi dem på avstand i lang tid og blir kjent med dem, og om de gjør seg fortjent til det, begynner vi å stole på dem. Med nordmennene, ble det sagt, var det motsatt. De ga deg full tillit fra første dag, ingen forbehold. Hvis du ikke gjorde noe galt, fikk du beholde den tilliten, men hvis du en dag brøt den, ville de trekke den tilbake, og det for alltid. Kanskje var det derfor jeg fra første øyeblikk ble tatt med ut på tokt, med våpen, ammunisjon, kart, GPS og alt tenkelig dyrt utstyr liggende fritt tilgjengelig i bilen, uten at jeg noensinne fikk høre noe "den bør du ikke røre" eller "du burde ikke vært her nå".

Oss tolker imellom ble det sagt at nordmenn kunne være slitsomme å jobbe med, de ville arbeide hardt og var bedre i engelsk enn tyskere og kroater. Snart merket jeg imidlertid at de behandlet oss med en respekt jeg ikke var vant til. Kroatene trakterte oss profesjonelt og distansert, men kunne skjelle oss ut og snakke vulgært, og amerikanerne snakket til oss med den nedsettende betegnelsen "terp", som slang for interpreter, men skandinavene kalte oss tolker på sitt eget språk og tiltalte oss ved navn. Det virket som om nordmennene dessuten hadde brukt litt tid på å sette seg inn i afghansk kultur, og de var interessert i å snakke med oss og lære mer. Jeg la merke til at mange av dem hadde med seg en bok, som de leste hvis det ble lang ventetid ute på et oppdrag, og det hadde jeg aldri sett hos kroatene. Om vi skulle ut i felten, kom norske sjåfører bort og håndhilste.
"Hyggelig å møte deg, jeg ser fram til å jobbe med deg!"
I bilen begynte de straks å spørre deg ut, nysgjerrige. Slik ble det interessante diskusjoner på vei ut på oppdrag. Jeg husker en norsk sjåfør, han var 21 år og fortalte åpent at han hadde kjæreste, og det hadde broren hans også. For meg som afghaner var dette eksotisk, for oss var det forbudt å ha kjæreste før man var gift. En annen gang ble jeg sittende og snakke med en nordmann om prisnivået i Norge. Blant oss afghanere ble det sagt at nordmenn var de rikeste i verden, de hadde det beste utstyret, og tolkene deres, ble det sagt, fikk spise den samme maten som dem og drikke så mye Red Bull de ville, men når rikdommen kom på tale, pleide nordmennene å si at de bare var vanlige folk, og at Norge var et så dyrt land å leve i at de ikke var rike. Sjåføren jeg ble kjent med, fortalte til og med at han delte leilighet med broren for å spare penger.

Jeg hadde kvaler når jeg spiste i den amerikanske matsalen. Du kom inn i rommet, og foran deg stod et halvt dusin mennesker i hvite forklær og bød fram retter du kunne velge blant: Kylling, biff lasagne, bønner med saus, potetmos, supper, hummer - de hadde alt. I salatbaren var det agurk, paprika, løk, mais og alt du kunne ønske, og i brødseksjonen fantes flere typer brød. Så gikk du videre til drikkeseksjonen. Der var det Coca-Cola, energidrikker, appelsinjus, granateplejus med mere. I iskremdisken stod to fulle frysere man kunne forsyne seg fra, og en mann stod og lagde iskremkuler med sjokoladestrø, mandler, blåbær, jordbær ...
Første gang jeg var der kom jeg hjem og sa at jeg hadde vært i paradis. Mange av matvarene var ikke engang mulig å få tak i fra butikkene i byen.
Ettersom jeg gikk inn og ut av slike steder, ble jeg var for kontrastene. I landsbyen utenfor leiren levde folk på vann og et stykke brød, og hvis de var heldige hadde de kanskje te og sukker i tillegg. Å se disse forskjellene gjorde meg sint. Jeg syntes det var frastøtende. Jeg fikk det ikke til å gå opp.
Jeg prøvde å si til meg selv at hvis jeg gjorde en god jobb, ville andre afghanere også få nyte slike goder i fremtiden, men det gikk jo ikke den veien. I stedet økte forskjellene i landet. De rike var blitt rikere enn før, for de hadde tjent på utlendingenes nærvær. De fattige forble fattige.
Selv jobbet jeg bare, og kunne ikke gjøre stort med dette, men jeg klandret Karzai og de rike menneskene han omga seg med, for de kunne faktisk ha gjort noe med det. De virket mest interessert i å berike seg selv.

Det var øyeblikk der jeg slet med å se hvem som gjorde det rette for landet. Da jeg var gutt og Taliban falt, hadde alt vært enkelt. Utlendingene kom til landet, vi så på tv at de hjalp oss, og alle følelser var gode. Så ble alt gradvis mer komplisert. Noen ganger klandret jeg regjeringen, andre ganger folket. Vi i ISAF hadde slått fast at vi gjorde det rette når vi kriget mot Taliban, men mellom oss og fienden stod sivilistene. Alt vi gjorde, gjorde vi for dem. Men hva om de ikke ønsket oss?
Når vi reiste ute blant folk, smilte de og sa at de støttet oss, men straks vi dro igjen, rapporterte de til Taliban. Det fantes ikke noen bestemt person eller organisasjon man kunne legge skylden på, det var bare noe som skjedde.
Jeg følte at afghanerne selv ikke tok ansvar. De tenkte ikke på fremtiden. Jeg skulle ønske at folk hadde gått sammen, tatt et tak og ofret noe. At de hadde tvunget Taliban vekk, bygget skoler og forsvart helseklinikker, men det skjedde ikke. De fleste ville fortsatt at landet skulle utvikles, men det virket som om de trodde at det nye, gode Afghanistan skulle falle ned fra himmelen, med nye, gode veier, skoler, og BMWer til alle, og at de ikke selv trengte å jobbe for det.
Regjeringen til Hamid Karzai hadde styrt i nesten ti år, men landet var fortsatt gjennomsyret av korrupsjon. Først hadde det forbløffet meg, men nå gjorde det ikke inntrykk lenger. Systemet var gjennomkorrupt.
"Det er ustoppelig", sa en afghansk soldat til meg og fortalte hvordan medsoldatene drev videresalg av bensin som de fikk av ISAF. De gadd ikke engang å skjule det. En gang de var ute på konvoi, hadde han sett en soldat kaste en kanne bensin ned til en kjøpmann. Det var korrupsjon uten blygsel. Hvordan kan man bygge et land når det blir plyndret på den måten?

Det virket også som om utlendingene slet med å forstå at Afghanistan er bygget opp av en mengde ulike etniske grupper: Pashtunere, tadsjiker, hazaraere, turkmenere, usbeker, nuristanere, kirgisere og aimaqer. De har hver sin livsstil og kultur. Utlendingene forstod kanskje ikke hvor splittet og mangfoldig Afghanistan er. Hvis landet bare hadde hatt ett språk og èn kultur, ville det kanskje vært lettere for dem å forstå det.
Det etniske mangfoldet gjorde det også vanskelig å bygge opp en god hær og en god regjering.

Jeg ville ikke la meg diktere av folk som mener deres egen tro er den eneste rette. Afghanistan er et muslimsk land, men det var et muslimsk land også for 40 år siden, da foreldrene mine var unge. På den tiden kunne gutter og jenter gå på samme skole. Kvinner kunne jobbe, og jenter kunne gå uten hijab. I dag blir kunnskapsløse menneskers følelser og sinn misbrukt med religiøse og politiske formål. De som står bak, er ofte fra utlandet, for eksempel fra Pakistan og Saudi-Arabia. De leder landet vårt ut i mørke.

Anger er et sykdomstegn. Einstein sa at beviset på galskap er når noen gjør det samme regnestykket om igjen og håper å komme til et annet svar.

Med tiden kom jeg til at det var umulig å være den "gode muslimen" som var løftet opp som et ideal for oss. Man skulle be fem ganger hver dag, unngå å se på tv, unngå å se på jentene eller dra på hotell. Det ble påstått at hvert blikk på en jente var et seksuelt blikk, men for meg var det feil, jeg kunne lett se på kvinner uten å bli opphisset, for jeg så dem som personer. Og når jeg så disse angivelig "gode muslimene" flørte, snakke med kvinner på telefonen og håndhilse og spise ved samme bord som dem de kalte "vantro", besluttet jeg at jeg ikke ville være en god muslim, men bare et godt menneske. Og jeg kom fram til at hvis landet vårt skulle utvikle seg videre, måtte vi afghanere for en liten stund glemme religionen og konsentrere oss om å bygge landet.