Bokelskere.no

Jeg må bekjenne at denne boka ble et problem for meg. Ikke fordi den var vanskelig eller direkte dårlig, men fordi den ikke klarte å viske ut de snart seksti år gamle bildene som fremdeles lever i hodet mitt: Den yndefulle Audrey Hepburn som stolprer rundt i regnet og leter etter katten sin. Og den trofaste George Peppard som omfavner både henne og katten, til smektende toner av Moon River.

Mens filmen var en komedie med mørke undertoner, er boka er en tragedie med muntre overtoner. I denne novellaen har Audrey Hepburn ingen plass. Jeg har lest meg til at Truman Capote var misfornøyd med filmversjonen, dels på grunn av den avvikende slutten, men også fordi han helst ville hatt Marilyn Monroe i hovedrollen.

De andre rollene i filmen husker jeg bare vagt, men det er jo litt morsomt at Holly Golightlys "venninne" i boka, Mag, annonserer sitt nylig inngåtte ekteskap under fullt navn: Miss Margaret Thatcher Fitzhue Wildwood! Capote skreiv denne novellaen i 1958, da "jernkvinnen" allerede var på full fart inn i parlamentet. Pussig sammentreff eller bevisst navnevalg? Capote har ikke framstilt Miss Wildwood særlig sympatisk.

Jeg får tenke meg gjennom handling og personbeskrivelse en gang til, men foreløpig synes jeg det er generøst av meg å gi terningkast fire. Og det skyldes verken forfatteren eller oversetteren, som begge har levert godt og flytende språk. Her må jeg kanskje heller skylde på regissøren Blake Edwards, som gav meg bilder jeg ikke får ut av hodet..

Skal prøve å komme i gang med mitt litterære nyttårsforsett, nemlig å komme gjennom noen av de utallige uleste bøkene jeg har i egne hyller. Hvilken bok som blir først ut er jeg fortsatt usikker på. Og av hensyn til nyttårsforsettet blir det trolig en liten pause fra å låne på biblioteket.
Det er absolutt vinterlig, og hver dag drysser det litt snø som må måkes. Dermed fysisk aktivitet mellom leseøktene. Men heldigvis ingen sprengkulde, det holder seg foreløpig rundt nullpunktet.
God helg til alle :)

Menneskejegeren
Veldig alvorlig interessant om ekte kriminalsaker og saksgangen i hvordan drapsgåtene ble løst av Kripos.
De fleste sakene han skriver om er godt kjent fra mediene fra før for de aller fleste av oss som har levd en stund.
Asbjørn Hansen forteller med engasjement, forståelse og empati. Han viser også til hvordan han intuitivt får en følelse av om folk snakker sant eller ikke i avhør, og om både lettelsen og fortvilelsen som kommer, både for forbryteren, drapsetterforskeren, - og ikke minst alle andre involverte av familiemedlemmer på begge sider, - og særlig de menneskene som har opplevd å miste noen av sine kjære, når endelig den mistenkte innrømmer sin skyld og avslører sin kriminelle handling.
Den drapsgåten han ikke fikk et endelig svar på, plager ham fortsatt, etter at han ble pensjonert.
Jeg skulle gjerne ha sett at han skrev ei bok til, om flere av de sakene han har jobbet med som drapsetterforsker i Kripos.

Takk, det høres fristende ut. Hvis du vil "følge" meg her på Bokelskere, kan vi utveksle nødvendig informasjon.

Boka ligger for øyeblikket an til topplassering i stemmerunden, mens mitt forslag fremdeles har muligheter, ser jeg. Men uansett: Bringsværd er allerede bestilt, sammen med hans (kanskje?) nyeste, Mens jeg har dere her, som handler om aldring.
Jeg falt for omtalen, der det blant annet sies noe sånt som "Én ting er å hoppe etter Wirkola - noe annet er å dø etter Fugelli." Jeg må innrømme at jeg er en som lett lar meg overtale av den slags anbefalinger.

Rett inn på ønskelista!

For ei nydelig bok!
Her ble jeg dratt inn i handlinga med en gang, ei handling skrevet med snert og humor, men også med mange slags undertoner, av samisk overtro, sorg og lengsel.
Naturbarnet Risten blir rykket opp fra livet sitt i Nord-Norge og omplantet som 7-åring på Sør-Jylland, sammen med sin norske far og nye danske mor, der Risten blir til Kirsten.
Oppveksten i Danmark er ikke lett for Kirsten, men hun finner stor og gjensidig trøst og glede sammen med sin eneste venn Niels, en foreldreløs gutt fra Vietnam.
Hun ser ikke sin samiske mor igjen før etter at hun er blitt voksen, bor i København, og selv har fått en liten sønn.
Så skal det vise seg at møtet med moren i Nord-Norge utvikler seg til å bli noe helt annet enn man skulle tro.
Å, for en herlig bok, tenkte jeg mange ganger underveis. Det eneste negative jeg har å si er at den godt kunne ha vart mye lenger og vært mye tykkere.
Maren Uthaug skriver som en gudinne.
Les den!

Fikk lyst til å lese boken etter å ha sett en dokumentar på Youtube. Boken er basert på en sann historie, men er mye fri diktning av hendelser. Det er til og med laget en opera basert på boken.

Ja, det var jo nettopp det Støre gjorde; han sviktet totalt da det gjaldt. Han sto ikke opp for ytringsfriheten. Tvert imot.
Han bøyde seg for islamske autoriteter, ba om unnskyldning på Norges vegne, og viste en ynkelig feighet overfor de rasende, krenkede og voldelige reaksjonene blant verdens muslimer.

I boka skriver han også dette:

De rasende - såvel som de bedrøvede - reaksjonene på karikaturene fra muslimske miljøer, var en avvisning av vår måte å bruke ytringsfriheten på. Bilbrenningen i Frankrike var et krav. Et krav om å få delta, et brøl om å få komme inn.
Begge disse hendelsene forteller om sviktende tillit. Begge peker langt forbi seg selv. De ble nye knagger for helt vesentlige debatter.
Mine offisielle uttalelser i karikaturstriden vekket motstand hos flere. Det lever jeg godt med. Jeg mener og har alltid ment at ytringsfriheten bygger på en universell rettighet som er kjempet frem gjennom generasjoner.

Den traff ikke helt meg heller. For min del ble det slik at jeg nesten syntes at privatlivet til etterforskerne var mer interessant enn selve saken(e).
Men alt sammen var jo sausa så godt sammen at det ble bare mer og mer merkelig, alt som skjedde. Frode Granhus dro sammen alle trådene til slutt da ...
Godt skrevet?
Tja, det var jo noen artige dialoger innimellom. ;)
Ingen sekser fra meg heller.