Jeg lurte litt på om jeg hadde vært for streng da jeg lot terningen lande på totallet for denne boka. Men etter å ha begynt på Byens spor - Maj av Lars Saabye Christensen, har jeg god samvittighet. Det er forskjell på gode og dårlige forfattere. Stor forskjell!
En av bokomtalene på omslaget hevder at romanen bidrar til å "kaste lys over en mørk del av Irlands nyere historie". Jada, temaet er ikke uinteressant, men når forfatteren dynger på med absolutt alle klisjeene vi kjenner fra "ekte dameromaner", blir det i meste laget. Utroskap, sykdom, selvmord, bygdesladder, uvennskap - alle ingrediensene er der. Overkill! I tillegg er fortellingen dårlig strukturert og språket stedvis klønete. (Det siste bør nok oversetteren ta noe av ansvaret for.) Skjønner ikke hvorfor jeg gadd å lese ut boka.
Her på Vestlandet har det vært temperaturer på rundt 20 flere steder, og vi håper selvsagt at det fortsetter slik de neste dagene, men april er lunefull så det vil ikke overraske meg om det kommer snø senere i måneden. Jeg ennå ikke funnet frem noen bok til å lese i helgen, men kommer til å plukke ut en av de mange uleste jeg har i egne bokhyller. I likhet med deg blir det nok mer utendørs aktivitet enn det blir lesing. Lesingen kommer nok først etter solnedgang.
God lesehelg til alle.
Jeg tror ikke lydbok hadde fungert for meg, da hadde jeg måttet spole tilbake i eninga for å sjekke hva det egentlig var han hadde sagt på forrige side, om han var på vei oppover eller nedover Thereses gate, hvorfor han plutselig tenkte på Jørgen Tesman osv. osv. Det er lettere å bla att og frami ei bok av papir. Men hver sin smak!
Det nærmer seg 40 år siden jeg leste Multelandet av Sara Lidman, men jeg husker at det var ei glitrende god bok. Derfor er det på tide å lese den om igjen, har jeg tenkt. Hyggelig om flere vil lese den samtidig!
Boka ble gitt ut i 1955 - og da Bokklubben ga den ut på norsk i 1979, ble den presentert i Bindestreken av Ivar Öhman. Han skrev blant annet dette:
Jeg vil tro at man til og med i Missenträsk i dag leser
Multelandet med større forståelse enn i 50-årene. At man ser hvor ømt hun omfavner dem som livet ikke elsker, såvel statens husmenn som
andre av tilværelsens proletarer. Og - at de akkurat som de norske
leserne som nå møter Multelandets folk, ser hvor mye barsk humor og
overmodig sannhetslidenskap som finnes i romanen.
Mitt forslag er altså Multelandet av Sara Lidman
Omsider er boka ferdiglest. Hvem skulle tro at 200 sider skulle ta så lang tid? Om noe skal kalles en fragmentroman, så må det vel være denne.
Hovedpersonen går hjemmefra for å kjøpe sushi til seg og kona, som ligger hjemme og er alvorlig syk. Det er en kort spasertur, men vår mann lar seg stadig distrahere av møter med mennesker, dyr, arkitektur, lukter og lyder og blir etter hvert å sammenlikne med Odyssevs på sin kronglete vei hjem fra Troja mens Penelope venter hjemme. Tankene hans springer hit og dit, refleksjoner omkring dem han møter, plutselige digresjoner om vær og vind - men den røde tråden kommer til syne med jevne mellomrom: Redselen for at hans Penelope skal dø, og at han ikke skal greie å leve livet uten henne. Han utsetter hjemkomsten gjennom hele boka.
Bakgrunnen for denne romanen har Ole Robert Sunde sjøl fortalt om i intervjuer: Hans egen kone døde av kreft ei tid før boka ble til. Det la en ekstra dimensjon til leseopplevelsen, i alle fall for meg.
Språket er lett og uttrykksfullt, men lettlest er det ikke. De plutselige tankesprangene, ofte bare markert med et komma, må tas langsomt om en ikke skal gå glipp av noe sentralt i innholdet.
Jeg ser at noen kritikere mente dette kom til å bli en klassiker. Det stiller jeg meg litt tvilende til. Tankestrømmen har så mange elementer med begrenset holdbarhet at en del av innholdet vil bli ganske uinteressant etter hvert, tenker jeg.
Et vennskap kan være som en flittig maur. Den løper avgårde, stanser brått, værer i alle retninger, løper videre, av og til med tung last, andre ganger ikke med bagasje i det hele tatt. Og alltid uten å vite helt hvor man skal. Men bestandig er den ivrig og tillitsfull.
Tusenårsskille
I våre liv står vi alltid ved randen
av tiden. Hvert øyeblikk er et tusenårsskille
Ett sekund kan vare mer enn år
Et år er et ras av sekunder.
Stein Mehren
Det er den skapendes lodd, alltid å være på kanten til katastrofen.
Hvor går linjen fra Olympiatoppen og pampene til alle som tar med seg familien sin og går ut i skogen for å tenne opp bål, sove i telt, og heie på langrennsutøverne neste dag?
Tiltaket er blitt temmelig populært, ikke minst blant studenter som skal lese til eksamen; de setter nok pris på at det er ekstra stille og fredelig i meråpent periodene. Jeg hadde garantert likt meg på nattåpent universitetsbibliotek :)
Enig med flere her - artig også du ellinoronille prøver deg som "innleder" av helgetråden. Jeg befinner meg tilfeldigvis på biblioteket i nærheten av der jeg bor, så jeg skal benytte anledningen til å søke opp noen av bøkene jeg har øverst på leselisten min. Siden jeg er en av ca 3000 kunder som har undertegnet såkalt "meråpent- avtale" med dette biblioteket, trenger jeg ikke bry meg med at bibliotekets ordinære stengetid i dag er kl 16.30. Imidlertid må jeg kl 16.30 gå ut av lokalet for å logge meg inn igjen via scanning av strekkode og bruk av pin- kode. Meråpen åpningstid varer frem til kl 22.
Det blir gode forhold for å sitte inne og lese denne helgen, siden det er meldt surt vær, så det blir det mye av for min del. God helg til alle :)
Ja, klart det er viktig å kunne sette ord på det. Det tar også ofte veldig lang tid å bearbeide alt det vonde man har opplevd.
Men det er også viktig å kunne slutte å se på seg selv som et offer.
Sarah Forsyth var nok et offer, men hun overlevde de mest grusomme og bestialske handlinger, fanget i et prostitusjonshelvete i Red Light District i Amsterdam.
Hun var så heldig å komme seg ut av slaveriet. Det er det ikke alle som er like heldige.
Den ene politioffiseren som var med på å redde henne ut av slaveriet, sa disse viktige ordene til Sarah og hennes mor:
"However terrible the things Sarah has been through, it is important that you and she both hold on to the fact that she is one of the lucky ones. There are other girls like her who haven't survived, and even more are still there."
Sarah Forsyth is a survivor.
As an adult and a survivor I know now that child sexual abuse is often not about the sex itself but about control or dominance, or some other sick mind game. Back then, I couldn't have expressed it like this - but I did start to understand that it wasn't enough just for my abusers to get their sexual gratification: they had to hurt me mentally and physically as well.
It was that thing about hope again - it is always more cruel to raise hope and then dash it than never to have raised it at all.
Hustadvika har alltid vært et beryktet havstykke, det husker jeg helt fra barneskolen. Vi brukte Nordahl Rolfsens lesebøker, og som femteklassinger grøsset vi over Arnulf Øverlands "Sjøfolkene på Hustadvika", landkrabber som vi var. Er det flere som har hatt samme tanker som jeg denne helga, mens cruiseskip, helikoptere og slepebåter har flimret over TV-skjermen? Husker dere diktet?
Her kom jeg over diktet og en artikkel om dramaet. Det var andre tider ...
PS: Dette nettstedet inneholder også mye annet snadder for bokinteresserte, blant annet quiz!
Selv tenker han på "Neptun", fergen utenfor Haiti som bare noen dager tidligere sank i en storm. Nesten 2000 mennesker druknet. "Totusen!" hadde han tenkt. Et vanvittig tall for en ulykke. Om de hadde vært amerikanere, ville verden stått stille i ukevis. Det ville vært taler og minnemerkeringer og hjerteskjærende reportasjer om enkeltmennesker i alle aviser, men de som døde var fra Haiti.
Hvis to menn møtes og begge har hatt, eller har, et forhold til samme kvinne, hva gjør de da?
Kveldsmørket gikk i ett med skogen, buskene og åkeren. Det eneste han kunne skimte, var lyset fra lyktene langs grusveien og fullmånen som skinte som en metallbit langt, langt borte - som en mynt fra en fjern verden som ikke lenger hadde noen verdi for ham.
Av alle farer er den største å undervurdere sin fiende.