Bokelskere.no

Og takk til deg for god og ryddig ledelse! De to første ukene i januar 2020 er jeg bortreist og "frakobla", så forslaget om nominering i desember virker fornuftig for min del. Avstemningen går jeg jo glipp av da, men diskusjonen får jeg kanskje med meg.

Jeg har forresten tenkt litt på deltakelsen her i gruppa: Av 36 "medlemmer" er det så langt bare 9 som har bidratt i den siste diskusjonen. Kan vi på noen måte friste de passive til å gi lyd fra seg igjen?

Leste 'Brev fra en vantro' i mars 2011, mens jeg var på Filippinene, et område i verden som er fullt av mange religiøse bevegelser og motsetninger, og der svært mange mennesker tradisjonelt er svært overtroiske.
Vil anta at den er minst like aktuell i dag, da verden fremdeles er full av mange forskjellige religiøse motsetninger.
Jeg vil anbefale denne boka på det varmeste til både unge og eldre som vil filosofere over tro, overtro og vandrehistorier, og som gjerne stiller kritiske spørsmål til alle påståtte "sannheter", og som setter en del spørsmålstegn ved alle våre trosretninger. Særlig vil jeg anbefale boka til yngre mennesker, som ennå "ikke har funnet seg selv", som kanskje vakler mellom tro/ikketro, og som tviler på den troen de har vokst opp med.
Jeg syns boka er meget godt skrevet. Den er både lettlest og interessant.
Det er mange personlige refleksjoner forfatteren kommer med, og det er mange gode refleksjoner også. Det aller meste av det teksten i boka stiller spørsmålstegn ved og de konklusjonene forfatteren kommer med når det gjelder religioner og dogmatiske uttalelser og læresetninger, samstemmer så godt med mine egne refleksjoner når det gjelder disse temaene.
Jeg er av den oppfatning at denne boka med fordel burde kunne brukes i skolesammenheng, som et tankevekkende stoff til diskusjoner og drøfting i f.eks. livssynsundervisninga eller samfunnsfag.

Flere fragmenter av tråder som dukker opp her og der: Jeg har funnet noe jeg kaller "Poseidon-fragmentene". Pensjonatet til Kunicki heter Poseidon. Det samme gjør ferja til og fra øya han ferierer på. Professoren og kona reiser rundt til greske øyer med et cruiseskip av samme navn. Det siste kartet i boka er en illustrasjon av Odyssevs' hjemreise fra Troja, som tok 20 år (tror jeg?) - takket være Poseidon, som sørget for å legge alle slags hindringer i veien for at Odyssevs skulle vende hjem. Joda, "små" helheter finnes, men jeg klarer ikke å relatere dem til noen større helhet.

Tittelen igjen: Tysk: "Unrast" (=rastløs?), spansk: "Los errantes" (=omstreiferne), dansk: "Rejsende", og engelsk "Flights" (= flukt/flyreiser). Flere?

Denne boka er et litterært mysterium!

Takk skal du ha, Gretemor - litt mer "kjøtt på beinet" der. Ikke den samme artikkelen som jeg refererte til, men et nytt spor likevel: Hensikten med reisen er både rotløshet og rotfeste?

Det med tittelen er interessant, siden originaltittelen har fått så mange ulike oversettelser på ulike språk. Jeg leste en artikkel om dette for ei stund siden, men har ikke greid å finne den igjen! Der var det for eksempel nevnt hva det polske ordet "bieguni" egentlig betyr - og det var verken "løpere" eller "flights". Kan det være at ulike oversettere har sett ulike kvaliteter i innholdet og gitt tittel i tråd med sine egne tolkinger? Kanskje vi har noen språkkyndige blant oss, som kan oppklare?

På tide å filosofere litt over Løperne igjen? Etter mye blaing fram og tilbake i boka er jeg ikke blitt klokere, men jeg har festet meg litt ved et fenomen som stadig dukker opp i ulike sammenhenger, nemlig hvalen. Hva er greia med disse hvalene? Til og med på kartet over Novaja Semlja finner vi hvaler.

Vi får høre om hval som renner inn på stranda og enten dør eller blir buksert til havs igjen; Charlotte Ruyisch fascineres av en tatovert hval på overarmen til en lettkledd sjømann; Dr. Blau er nesten ekstatisk ved funnet av en overarm som er bevart gjennom nesten 300 år - med en hvaltatovering (kan det være den samme overarmen?).

Om Eryk på øya virkelig har vært hvalfanger, er litt usikkert, men vi får iallfall vite at han bevarte den psykiske helsa si gjennom flere år i fengsel, og lærte sine medfanger engelsk, ved å lese om den hvite hvalen Moby Dick gjentatte ganger. Og sist, men ikke minst: Fortelleren sjøl mener at Moby-Dick er hennes beste reisehåndbok.

Det er lenge siden jeg leste boka om om jakten på Moby Dick, men jeg husker den i grove trekk. Kapteinen Ahab har mista det ene beinet i kampen mot en hvit hval, som etter hvert blir stående for han som den inkarnerte ondskap, og hans eneste mål er å bekjempe den. Som han også lykkes i, men mister sitt eget liv i kampen.

Ishmael er med som mannskap og har et mer naturlig syn på hvaler i sin alminnelighet, denne hvalen ikke unntatt. Han blir også den eneste overlevende etter kampen mot hvalen. En kan jo undres på hvilken av hovedpersonene som har inspirert fortelleren, som også hevder at pilegrimens mål er en annen pilegrim.

Jo mer jeg blar i denne "romanen", desto flere spørsmål sitter jeg igjen med. Jeg har lett mye etter sammenhenger, men ikke funnet noe som kan sammenfattes til en helhet. Må si at jeg trives bedre med helhetlige fortellinger enn fragmenter og gåter, men synes fortsatt at boka er interessant.

Håper dere andre har synspunkter som kan føre til enda mer utforsking, kanskje til og med aha-opplevelser. Jeg er ikke ferdig med boka ennå!

Minner veldig om sitatet fra Nikos Kazantzakis, som er gjengitt på minnestøtta hans i Chania:
Jeg frykter ingenting. Jeg håper ingenting. Jeg er fri.

Men tanker i hodet hadde han nok ...

Min første innskytelse da dette syndromet dukket opp, var at det måtte være forfatterens egen oppfinnelse - litt ironisk, kanskje. Jeg tolket det som en årsak til "løpingen": Blir man for lenge på ett sted, blir man forgiftet av tvangstanker (=rutiner) og må reise et annet sted for å bli kvitt giften.

Jeg er ingen sakteleser - boka ble lest ut på noen dager. Men jeg satt igjen med så mange løse tråder og spørsmål at jeg måtte lese den en gang til, denne gangen for å notere, markere, google og prøve å finne en rød tråd. (I forlagets omtale kalles boka en roman, og siden jeg er ganske konvensjonell når det gjelder litterære "båser", forventer jeg sammenhenger som jeg ennå ikke har funnet.)

Denne utforskingen kommer til å ta tid. Tråder finner jeg saktens, men foreløpig bare som fragmenter. Jeg har konstatert at man skal være ganske belest og kunnskapsrik for å få med seg alle referansene til litteratur, film, europeisk historie og politikk. Tokarchuk briljerer på de forskjelligste fagområder!

Boka mi er en heftet utgave fra Gyldendal, utgitt i 2018, og har allerede fått et litt slitent preg. Innen jeg er ferdig med å bla fram og tilbake, ser den sannsynlig ut som ei lefse.

Det handlar om livet på bygda, om dei nære ting og om nære relasjonar. Om dagane som kom og dagane som gjekk. Om fødsel og død. Om kjærleik og lengsel. Om familie, barn og foreldre.
Dette er er ei kjempefin novellesamling som anbefalast på det varmaste.

Historiane er allmenngyldige og lesaren kan lett kjenna att både personar, kjensler og hendingar. Det sorgmuntre er som alltid til stades og det er (som vanleg frå denne forfattaren) hyppige referansar til rockemusikken og til pinsebevegelsen.

Meir på bloggen Boksnakk og Lesetips

Eg hadde Søsterklokkene liggjande på nattbordet i mange veker, og det må seiast; dette er glimrande litteratur om du har søvnproblem. Eit par sider av denne og du sloknar - for det er så kjedeleg. Fyrst mot slutten er det endeleg noko som skjer, men då er det for seint.

Eg likte å lesa dei små glimta av kvardagsliv, kvinneliv og slit og strev frå 1800-talets bygde-Noreg. Men elles? Nei. Eg tykkjer stilen og stemninga er kunstig, eg likar ikkje det svulstige språket, eg meiner alle gjentakingane er slitsame og eg likar ikkje det "magiske", det overnaturlege og overjordiske. For når kyrkjeklokkene etter kvart liksom lever sitt eige liv trur eg ikkje lenger på historia.

Meir på bloggen Boksnakk og Lesetips

Endelig ferdig. Siste halvdel har ikke ført til noen endring i min bedømmelse av boka. Positive trekk - jada, for all del. Jeg har fått mye detaljkunnskap om skattesystemet og "skatteetaten" på 1600-tallet, og burde kanskje se det som positivt at jeg også har fått rede på hvem som håndhevet dette systemet, ved navns nevnelse, som det heter. Men det blir for mye og for mange. Geografien er også beskrevet i smådetaljer som blir vanskelige å holde rede på for en som ikke er lokalkjent i Sunnmøre/Romsdal-området. For meg blir selve fortellingen om Rasmus litt borte i alle detaljene.

Språket er levende og god nynorsk, men også her legger forfatteren opp til for mye. Vanlig fortidsfortelling veksler med historisk presens, og innimellom kommer det partier med rein sagastil. Det gjør at jeg ikke helt tror på Aslak som historieforteller, bortsett fra de få tilfellene der han snakker direkte til gjesten sin, Ragnhild. Jeg greier ikke å forestille meg at hun sitter og hører på alt dette. Å sette inn en forteller er jo et smart grep, men her er det ikke gjennomført på noen særlig vellykka måte, synes jeg.

Alt i alt: Forfatteren er tydelig sterkt engasjert i forholda han skriver om, og har dermed gått i "more is less"-fella, tror jeg. Man må ha hjerte til å stramme inn en del på stoffet, uansett hvor gjerne man vil ha med så mye som mulig.

PS: Etterlysning
Forslagsstilleren har ennå ikke deltatt i denne tråden. Jostein, hvor ble du av i alt mylderet?

Flere gode forslag allerede, ser jeg. Jeg drister meg til å nominere ei bok som jeg visstnok har foreslått før:

Et funn av den sørafrikanske nobelprisvinneren Nadine Gordimer.