Jeg ser ikke fordelen ved å gni det avskyelige inn i ansiktet på folk. Og sannheten er overhodet ikke bra for de brede lag av folket, som din far utmerket godt vet. De har ikke vett på å forstå den. Hele kunsten å styre ligger i å fordreie fakta til beste for nasjonen i sin helhet.
Det er foreldres lodd, hvor man enn er. Å sette et barn til verden er å dømme seg selv til et helt liv i engstelse.
Å væpne en innfødt stamme mot en annen virket som en innlysende løsning, og den ble da også ofte prøvd; haken var at det som regel endte dårlig.
Fay Weldon skuffer ikke her heller, i den andre boka etter Huset Dilberne.
Her handler det litt mer om politikk og de kongelige, og kongelige personer bør man nok helst omgås med forsiktighet, men det humoristiske skråblikket er her fremdeles, og forviklingene er mange, både for herskap og tjenere.
Morsomt og underholdende.
Jeg har småhumret meg gjennom to bøker på få dager, og det er bare å glede seg til den tredje, En ny grevinne.
Kjøpe en halv gris har jeg aldri gjort, men i mange år gikk jeg og engstet meg for å vinne en halv gris! Det var vanlig at diverse organisasjoner hadde stort høstlotteri, der førstegevinsten ofte var nettopp en halv gris. Det lokale kulturlivet vil man jo gjerne støtte, så lodd kjøpte jeg sjølsagt. Heldigvis har jeg aldri hatt vinnerlykke. Slike "grisegevinster" ble det vel slutt på før århundreskiftet, men så skrekkelig lenge siden er det jo ikke!
Rosina, tungen din er så skarp at du kan komme til å skjære deg på den.
Hun ville ikke være vitne til Isobels fortvilelse når farens hemmelighet kom ut, slik hemmeligheter bestandig gjorde. Hun håpet bare at skandalen ikke ble offentlig. Det var slikt som kunne få nasjoner til å vakle, i hvert fall hvis piken var den Rosina trodde hun var. Hun ville heller reise til Australia.
Det var slikt den engelske overklassen drev med. De kjempet og døde for sitt land, og stod tidlig opp for å skyte fugl. Hvis de ved en feiltagelse skjøt hverandre, var det ingen som klaget.
Vi blir ikke voksne i en viss alder, men når det ikke lenger er noen å være barn for.
Fay Weldon skuffer sjelden sine lesere.
Jeg har kost meg gjennom boka, som er fornøyelig fra flere forskjellige perspektiver om både herskap og tjenere. Alle de medvirkende personene blir særdeles levende under hennes skarpe penn. Her er mange humoristiske skråblikk på livets mange viderverdigheter, både til hverdags og fest, og selvsagt gjelder det å finne den rette ektemaken til oppvoksende barn, - og noen ganger fører det til både kjærlighet og arvinger.
Sidesprangene snakker vi ikke så høyt om ...
Handlingene i denne første boka starter i oktober 1899.
Det er bare å glede seg til fortsettelsen i bok nummer to, Leve kongen.
Drastiske hendelser minnet deg på hvor skjør tilværelsen var. Det eneste du var opptatt av, var å få puste.
Jeg har aldri forstått det før, sa hun, at kvinner går med korsett og hvite hansker for å vise verden at de ikke behøver å skure gulv. Men det stemmer. Moten gjør deg hjelpeløs. Høye hæler og tønnebåndskjørt som er trangest nederst, hindrer deg i å løpe, korsettet hindrer deg i å puste, og hattene hindrer deg i å se. Jo mer fornem du er, desto mer hjelpeløs blir du.
Men luksuslivet imponerte henne ikke, hun ble rastløs og kjedet seg i stedet. En springmadrass kunne ikke bli bløtere enn bløt, lintøyet hvitere enn hvitt, og aprikossyltetøy deiligere enn deilig. Det måtte da være noe mer enn denne fråtsingen? Og hvordan greide egentlig late, rike mennesker å trives så godt når de nesten ikke gjorde annet enn å kvitte seg med penger?
Isobel var egentlig mye mer av en viking enn sin mann. Hun kom fra Newcastle i nordøst, der nordmennene hadde klort seg fast med vold og makt.
Jeg mener å huske at det var du som foreslo Ishiguro sist også - hva er da mer naturlig enn en oppfølging av suksessen?
Jeg har vært i tenkeboksen ei stund og har ikke greid å bestemme meg før nå. På den ene sida vil jeg gjerne lese mer av det jeg har i "ulest-hylla", men så har jeg altså en del bøker jeg har lest tidligere (og likt godt) som jeg gjerne vil gjenlese fordi både innhold og persongalleri er kommet litt på avstand i løpet av en del år.
Nå har jeg tenkt ferdig og landa på det siste alternativet. Mitt forslag er Jonathan Safran Foers Alt blir klart og betydelig. Det jeg i særdeleshet husker fra denne boka er språket, som fikk meg til å le høyt flere ganger. Men selve problematikken som tas opp, er ikke spesielt morsom. Ei god bok som jeg tror kan føre til gode diskusjoner.
Jeg har tenkt de samme tankene som deg, men går likevel for en ny omgang. Så får vi se hvordan det utvikler seg uten deg og Kjell.
Her må det være noe muffens. Boka heter da vitterlig Nektar i et såld, noe som også går fram av tittelen på forsidebildet. Men når man søker på den rette tittelen her på Bokelskere, får man ingen treff. Mystisk!
Litt forut for din tid nå, kanskje?
Leste boken etter å ha funnet den på Nasjonalbibliotekets nett side. Den handler om min bestefars fetter, som levde et meget utradisjonelt liv. Da jeg viste lite om mannen, var det spennende for meg.