Jeg har den samme følelsen som du: Hva er det med denne boka som gjør slikt inntrykk? Kanskje mest det at det er et barn involvert? Eller kanskje at de to sentrale voksenpersonene har fremmedgjort seg sjøl til de grader at de må gjennom en slags skjærsild for å finne "hjem" igjen?

På overflaten kan man fortvile over både Joe og Kerewin: Den ene ute av stand til å kontrollere seg sjøl; den andre så kontrollert at hun bevisst nekter å involvere seg i noe som krever empati og innlevelse.

Er det kanskje på grunn av mysteriet omkring Simons herkomst og hvordan han har havnet i Joes varetekt? Eller mysteriene omkring Kerewins og Joes "frelse"?

Antakelig en kombinasjon av alt dette, pluss skrivestilen og en hel del andre, udefinerbare faktorer. At boka ble refusert av alle de etablerte forlagene, er et mysterium. Og at Keri Hulme ikke har skrevet flere romaner, er et tap for oss lesere, synes jeg.

Vi tenker vel sjelden over at kvinner har deltatt aktivt i krig opp gjennom hele historien, ikke bare som støttespillere på hjemmebane. Her får vi en grell påminnelse, fortalt av en del av disse kvinnene. Det handler om andre verdenskrig, eller Den store fedrelandskrigen, der det sovjetiske folket ble ofret i så stort omfang at jeg knapt kan forestille meg hvordan "fedrelandet" kom seg gjennom lidelsene.

Så å si alle kvinnene som forteller historiene sine, var frivillige. De var ungjenter som dro/rømte hjemmefra og sluttet seg til partisaner eller tvang seg inn i avdelinger ved fronten. De var sykepleiere, kirurger, snikskyttere, bombeflygere, stridsvognførere. Mange ble hedret med ordener og medaljer, noen ble forfremmet til offiserer, og alle var stolte da seieren var et faktum. Men etter at alt var over, sluttet de å snakke om krigen. Det var mennene som var heltene. Kvinner som hadde deltatt, ble mistenkeliggjort og foraktet og brant inne med historiene sine, helt til Svetlana Aleksijevitsj startet prosjektet sitt og begynte å spore opp disse vitnene. Mange var uvillige til å fortelle i starten, men etter hvert kom de på gli. Rått og rystende, "men med ville blomster iblant", som det heter i Terje Vigen.

I gleden over den store seieren lå vissheten om at dette måtte gjøre slutt på all krig, forteller en av informantene:

Vet De hva vi alle som var med i krigen, drømte om? Vi tenkte: "Bare
vi lever til krigen er slutt ... Så lykkelige folk kommer til å bli
etter krigen! For et lykkelig, for et vakkert liv som da skal begynne.
Mennesker som har gjennomlevd så mye, de kommer til å ta vare på
hverandre. Elske hverandre. Det kommer til å bli andre mennesker." Vi
tvilte ikke på dette. Ikke det grann.
Gulljenta mi ... Menneskene hater hverandre som før. De dreper på nytt. Det er det som er vanskeligst for meg å forstå ... Og hvem er det som gjør det? Vi ...
Det er oss ...

Alt du trenger å vite om kroppsspråk - og litt til!

Åse Dragland (f. 1951) har rundt 30 års erfaring som forskningsjournalist, og har blant annet vært redaktør for forskningsmagasinet Gemini ved SINTEF/NTNU. Tidligere har hun utgitt boka "Kroppens skjulte intelligens" (2011).

I "Kroppen snakker" presenteres både tidligere oppleste og vedtatte sannheter om kroppsspråket vårt, og helt ny viten - nemlig oppdagelsen av speilnevronene. Målgruppen for boka er "den alminnelige, nysgjerrige leser som for sosialarbeidere, lærere, sykepleiere eller coacher som jobber med mennesker til daglig". (Sitat fra bokas smussomslag)

Boka er delt inn i fem deler. De handler om det tause språket, om hvordan kroppen (og dens ulike deler) snakker, om hvordan vi speiler hverandre, om hvordan vi kan utnytte kroppsspråket og om hvordan kroppsspråk og speiling kan sies å være basert på kultur.

Hva er egentlig kroppsspråk? Begrepet i seg selv sier at det er hele måten vi uttrykker oss på - minus ordene. (side 8) Det er alminnelig antatt at 80-90 % av vår kommunikasjon er såkalt non-verbal. Kroppen lyver sjelden eller aldri - i motsetning til ordene. Hva er det som gjør at de fleste av oss utvikler empati (evnen til å sette seg i andres ståsted), mens andre ikke gjør det eller sliter med å forstå andre mennesker? Hva er det som gjør at vi liker noen mennesker, men ikke andre? Hva påvirker hvem vi forelsker oss i?

"I denne boken skal vi se på at spesielle celler i hjernen gjør oss i stand til å gjenkjenne uttrykk og sinnsstemninger hos andre; og mer enn som så: Cellene fører til at de samme følelsene - enten det er glede eller sorg - veller opp i oss!

Vi skal undersøke hvorfor mennesker som mangler ansiktsuttrykk på grunn av sykdommer eller skjønnhetsbehandling, skaper forvirring og sinne hos andre mennesker." (side 9)

Når vi snakker om det tause språket eller non-verbal kommunikasjon, er det viktig å være klar over at det er store kulturelle forskjeller i verden, som gjør at ett og samme signal/kroppsuttrykk kan bli svært ulikt oppfattet. En italiener er mye mer spontan og livlig enn en nordmann, og mens direkte øyekontakt i noen deler av verden anses som en naturlig del av kommunikasjonen, kan dette andre steder bli oppfattet som frekt. Vi nordmenn er vel heller ikke kjent for det mest aktive kroppsspråket, og dette gjør at vi i noen kulturer oppfattes som kalde og avvisende.

"Den største "databanken" for ikke-verbal kommunikasjon finner vi i ansiktet til den nye personen. Vi ser vanligvis hit for å sjekke om ansiktet uttrykker det samme som personen sier. Så lytter vi til tonen for å finne ut om det er følelser blandet inn i det som sies - og helt til sist hører vi ordene som blir sagt. Det som sies kan for eksempel være både kynisk og sarkastisk, men vi vil oppfatte det som en spøk så lenge han smiler og ser ut som en jovial person." (side 28)

Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at vi mennesker har lett for å trekke forhastede konklusjoner, og dømmer mennesker ut fra et førsteinntrykk som senere ofte viser seg å være feil. Sterkt overvektige mennesker stigmatiseres f.eks. som late, og undersøkelser har også vist at leger er mindre villige til å behandle mennesker med fedme enn pasienter med normal vekt ... (side 30)

I et arbeidsforhold vil man slite med å kunne være en god leder for medarbeiderne sine, dersom de føler at man ikke forstår dem. Selv om det i noen situasjoner vil være bedre å vise styrke og kompetanse, kan dette slå helt feil dersom dette går på bekostning av varme og troverdighet. Viktigheten av å bli kjent med dem man skal lede, kan ikke undervurderes. Når tilliten er etablert, vil medarbeiderne som regel også være mer lydhøre for hva den andre har å si. Det går for øvrig begge veier. Er ikke tilliten der, risikerer man å bli tolket med vrange briller - uansett hvor gode intensjoner man måtte ha.

Åse Dragland forteller i sin bok om oppdagelsen av speilnevroner. Det handler om nevroner i hjernen som gjenkjenner følelser og aktiviteter hos andre mennesker, og som gir oss en umiddelbar forståelse for hva andre mennesker føler eller gjør. "Vi trenger ikke å reflektere, overveie eller tenke logisk; opplevelsen av hvordan den andre har det, er der med det samme. "Speilnevronene visker ut grensen mellom oss selv og andre." "(side 180)

Alle har vi vel møtt mennesker som helt eller delvis synes å mangle evnen til å sette seg inn i andres følelser. Det kan handle om mennesker som sliter med dette og trenger hjelp av andre for å forstå en situasjon som utviklet seg uheldig, eller det kan handle om mennesker som absolutt ikke forstår konsekvensene av egne ord og handlinger og som heller ikke er interessert i å forstå egne bidrag all den tid all skyld legges på den eller de andre. I det ene tilfellet handler det kanskje "bare" om sosial ubehjelpelighet, mens det i det andre tilfellet kan være tale om langt alvorligere tilstander. Min påstand er at dette også kan overføres til skriftlig kommunikasjon, selv om dette er vanskeligere, fordi man kun har ordene og ikke et kroppsspråk som kan mildne eller forsterke utsagn. I slike sammenhenger vil historikk fra tidligere og konteksten kunne kompensere en hel del. Dette temaet faller imidlertid utenfor denne bokas ramme.

"Forskerne mener at aktiviteten i speilnevronene kan forstås som en indre følelse av å være forbundet med handlingen." (side 182)

"Speilnevronene har gitt forskerne en helt ny forståelse av den kroppslige kommunikasjonen mellom mennesker. Det kan se ut som om cellene spesialiserer seg i å gjenkjenne både ansiktsuttrykk og kroppsspråk hos andre mennesker. Dermed kan de som oftest oppfatte både handlinger og intensjoner andre måtte ha." (side 183)

Er evnen til empati genetisk eller tillært? Hva er årsaken til at noen personer er åpne, varme og medfølende, mens andre ikke er det?

"Empati er evnen til å leve seg inn i andres følelser. Å ha empati med noen innebærer å oppfatte hvordan andre har det, samtidig som man ikke tolker andres følelsesliv som om det var ens eget." (side 186)

Mennesker uten empatiske evner oppfattes som selvsentrerte, kalde og ufølsomme. Forskning har vist at evnen til å føle medlidenhet er en grunnleggende evne i mennesker, noe vi både kan uttrykke og forstå.

Psykopater har ikke den samme automatiske reaksjonen som normale mennesker har. Psykopatens evne til empati er viljestyrt. Fordi en psykopat ikke som andre mennesker klarer å "tyde" følelsene hos andre, trenger de å høre at den andre sier klart og tydelig "jeg er lei meg" for i det hele tatt å forstå at den andre er lei seg. Først da kan de ta inn over seg at det kanskje er på tide å endre kurs.

"Det er nærmest umulig å forestille seg et indre liv til en psykopat siden de ikke kan føle det samme som en "normal" person. Mens en skuespiller avslutter rollen sin etter endt arbeidstid, vil mangelfull empati, dårlig selvinnsikt, ansvarsfraskrivelse og storhetstanker være typiske trekk hos en psykopat hele tiden. De forstår ikke smerte på det emosjonelle plan - kun frustrasjon over ikke å få det de vil ha. For dem er dette smerte." (side 193)

Forskerne tror at empati har sammenheng med de genetiske speilnevronene, men at empati i tillegg kan oppøves og læres. (side 200)

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? For det første tenker jeg at det er interessant at alt som er verdt å vite om kroppsspråk er samlet i denne boka. Jeg kan ikke komme på noe som kan relateres til kroppsspråk, som ikke er nevnt her. En god del av dette er vel kjent viten, i alle fall for alle oss som fra før av interesserer seg for kommunikasjon mellom mennesker. Forfatteren snakker om dobbeltkommunikasjon, om løgn og sannhet, om hva kriminaletterforskere ser etter i jakten på forbrytere, om virkningen av botox i ansiktet (meget interessant!), om sykdommer som gjør at ansiktsmimikk blir borte (og hva dette gjør med relasjonen til andre mennesker), om intimsonen osv. Forskning rundt speilnevronene hadde jeg knapt hørt om tidligere, mens speiling av andre mennesker er velkjent. Egentlig handler det om det samme, men forskningen forklarer hva som ligger bak speilingen.

Åse Dragland skriver lett og ledig, og hun skriver på en slik måte at hun fanger leserens interesse fra første side. Hvis jeg skal trekke frem noe jeg oppfattet som negativt så må det være at boka er for kort. Enkelte temaer kunne hun godt ha utdypet enda mer. Det som gjorde boka interessant for meg var alle de konkrete eksemplene hun krydret tekstene sine med underveis. Noen av eksemplene var egnet til ettertanke. Som f.eks. hvilket sterkt signal det er å sitte overfor andre mennesker med armene i kors foran brystet. Kroppsspråk er også knyttet til konteksten og den forhistorien vi har med menneskene vi kommuniserer med. Dersom noe har gått skikkelig galt i en relasjon, skal det svært mye til for å få oss til å endre oppfatning av den andre eller oppfatte noe som helst som vennligsinnet senere.

Jeg anbefaler denne boka til alle som ønsker å forstå mer av andre mennesker - og også om hvordan man selv virker på andre. Kroppsspråk handler i bunn og grunn om kommunikasjon!

Språkrådet legger ikke til et nytt ord i ordbøkene sine før tilstrekkelig mange faktisk bruker ordet. Det har vært en del diskusjoner om å ta i bruk et nytt, kjønnsnøytralt pronomen for å forenkle språket, f.eks. hen eller hin, men motstanderne er mange (og til dels nokså usaklige). Som språkbrukere er de fleste av oss svært konvensjonelle, dessverre. Skal vi holde oss til normert språk, må vi nok fortsette å bruke vedkommende eller hun/han når vi ikke vet kjønnet til personen vi omtaler. Men i private sammenhenger kan vi bruke hen av hjertens lyst!

Galskap og humor fra finske Arto Paasilinna.
I denne boka er det ingen ende på galskapen. Her går noen gamlinger til sin egen private krig mot staten, og hevner seg ved å lage et fullstendig kaos av sitt eget livsverk, fordi staten ikke lenger ser verdien av å subsidiere de finske bøndene.

Men her finnes også en alvorlig snert under humoren. Kan finske bønder overleve i et EU-samlet Europa? Magre vegetarianere/naturister på utflukt får sine pass påskrevet; det er ikke lett å overleve på røtter og urter i de finske skoger. Oksekjøtt og skikkelig mat må til for å få tilbake vett, fornuft og sunne kropper. Og ikke minst tar han opp spørsmålet om hvordan vi skal behandle og ta vare på våre gamle, senile mennesker i vår siviliserte verden...

En MÅ-lese-bok. Gå ikke glipp av denne.
En dypsindig bok fra en meget smart og usedvanlig intelligent kvinne med bemerkelsesverdige klare og kloke tanker, om hennes liv, hennes frigjøring fra islams undertrykkende, klamme grep og den tunge pliktfølelsen overfor klanen i Somalia, hennes gode forslag til løsninger på de vanskelige kulturkonfliktene som oppstår når muslimene bosetter seg i vesten, og hennes briljante betraktninger om vår samfunnsorden. Hun er en flott og modig kvinne som jeg beundrer.
Ayaan Hirsi Ali er opptatt av kvinners rettigheter. Hun er opptatt av at mange kvinner lever undertrykte liv, ikke bare i land som har dette som kultur og tradisjon, men at slike kulturer også finnes i vestlige land.

Hun opprettet i 2008 en veldedig organisjon AHA Foundation (sitat): ... som bidrar til å beskytte og forsvare kvinners rettigheter i Vesten, spesielt i USA, mot militant islam og skadelige stammeskikker. Stiftelsens mål er å gjennomføre undersøkelser, spre informasjon og drive påvirkning i saker som gjelder forbrytelser mot kvinner, inkludert nektelse av utdannelse for jenter, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æresvold og begrensninger av jenters bevegelsesfrihet.
AHA Foundation søker å skape en bevissthet i Amerika om at noen av disse voldelige overgrepene mot kvinner i stigende grad blir utført i USA. Stiftelsen er også opprettet for å gi jenter og kvinner i nød informasjon og hjelp ved å lage en database med personer og institusjoner som er kvalifisert til å håndtere mishandling og overgrep.

http://www.theahafoundation.org/

Boka anbefales på det varmeste!