Aslak Nore er ein dyktig forfattar som med innsikt, balanse og forteljarglede skriv om menneske som står framfor store utfordringar. Ulvefellen er ein spionthriller med handling frå krigens dagar, ei fascinerande historie og "befolka med" med ekte og interessante karakterar. Boka er velkomponert, lærerik, detaljrik og svært spennande. Det handlar om moral og umoral, svik og lojalitet, om korleis krig og konflikt grip inn i den enkelte sitt liv og om kva enkeltmenneske kan vera i stand til å gjera når situasjonen tilseier det.

Meir på bloggen min

Jeg bor forholdsvis nær området der det kommende sykkel VM skal arrangeres, så her borte forbereder vi oss på stort innrykk fra inn og utland fra slutten av neste uke. Denne helgen prøver jeg meg på bestselgeren " Et helt halvt år av Jojo Moyes. Har hatt den på leselisten lenge. Det blir også litt faglitteratur. God lesehelg :-)

Du gjorde kanskje som meg og kjøpte boka da den var nominert i lesesirkelen sist vinter? Jeg var heller ikke klar over at det var en tobindsutgave (fra Bokklubben), men fant det ut da jeg søkte i antikvariater. (Den gangen var det Pesten som ble valgt, så Moskat har ligget på vent fram til nå.)

Jeg anbefaler "Surdeig" av hele mitt hjerte for alle som elsker å bake og som ønsker å bringe sine bakekunnskaper opp til nye høyder!

Det blir mest pensumlitteratur denne helga. Pluss litt innledende lesing av boka "Siste brev hjem 1" ( av Vilhelm Moberg ), som er bok 7 i serien om utvandringen til Amerika på 1800 - tallet. Tar med bøkene ut i sola, som denne helga er kommet tilbake hit til Vestlandet. God lesehelg :)

Avskrekkende om utroskap

Nina Lykke (f. 1965) debuterte med ungdoms-novellesamlingen "Orgien, og andre fortellinger" i 2010. "Nei og atter nei" er hennes andre roman. I følge Wikipedia er dette en satire over middelklassen og "de store forventningers misnøye", og boka kom ut i flere opplag.

Egentlig var dette en roman jeg hadde tenkt å la passere uten nevneverdig oppmerksomhet fra min side. Da den kjente samlivseksperten/ psykologen og Aftenpost-spaltisten Frode Thuen trakk frem nettopp denne boka i et svar til en mann eller kvinne som vurderte mulige konsekvenser av utroskap, våknet imidlertid min interesse. Det er som regel alltid interessant å få med seg samlivsdramatikk innenfor litteraturen - særlig den norske.

Jan og Ingrid har vært gift i nesten 25 år, og de har to voksne, hjemmeboende sønner. De bor i et hus på Nordstrand, og det oser vellykkethet over dem. Det er i grunnen "bare" én hake ved deres liv: ekteskapet er nærmest lidenskapsløst og sexlivet bærer mer preg av plikt enn lyst.

Da Jan blir forfremmet til avdelingsdirektør, kommer energien tilbake og han blomstrer mer enn han har gjort på flere år. Dette går ikke upåaktet hen blant kvinnene, og den atskillig yngre Hanne (hun er 15 år yngre enn Jan) fatter interesse for ham. Jan gjenoppdager sin egen seksualitet og brunst, og han klarer ikke å stå imot. I flere måneder har de et forhold bak Ingrids rygg, og endelig føler Jan at han lever. Samtidig slites han i stykker av samvittighetskvaler, og han tenker mye over hva det skal bli av Ingrid dersom han svikter henne. Hun som tross alt er over 50 år ... Men ikke mer enn at han synes at han fortjener sin nyvunnede lykke, og "må" leve dette ut ...

Lite aner Jan om hvem Hanne egentlig er. Vi får innblikk i hennes tankeverden, desperat som hun er etter et utall elskere og skadeskutte forhold. Alltid fordi hun av diverse grunner ikke orker kjærestene sine ... Vi aner også et alkoholproblem. Det er et patetisk bilde som tegnes av henne, den andre kvinnen. Såpass patetisk og klisjéfylt at jeg kjente på at dette utgjorde det svakeste leddet i denne romanen, som inneholder mange tankevekkende lag. Kunne hun ikke fått i alle fall ett formildende trekk?

Historien er tankevekkende på den måten at romanen får en til å tenke på om dette med forelskelse egentlig bare handler om biologi ute av balanse, og som lokker mennesker utpå glattisen, slik at de blir fullstendig ute av stand til å treffe fornuftige valg i livene sine. En periode opplever Jan å finne roen i Hannes ustrukturerte tilværelse, der rot og kaos dominerer, mens han føler seg kvalt i den ordnede tilværelsen med Ingrid. Men kan det vare?

Ingrid blir på sin side gjenstand for seksuell oppmerksomhet fra sin bestevenninnes mann, den notorisk utro mannen som har ligget med halve lærerværelset på skolen der de begge er lærere. I en periode havner hun midt mellom dem og må tåle å høre ektefellenes klagesang i det uendelige. Ingen levner den andre noen stor ære, og det hun får høre er til sammen egnet til å ta bort enhver respekt for noen av dem.

Dette er en klassisk utroskapshistorie der en eldre mann med makt forlater sin jevnaldrende kone til fordel for en yngre kvinne. I trekantdramaet som oppstår får vi både høre den utro mannens historie, den bedrattes historie og den andre kvinnens historie. At noen hver kan miste fotfeste i større eller mindre grad når grunnen så til de grader rykkes vekk under dem, er forståelig. Her synes jeg imidlertid at det kanskje gikk litt vel langt. Var det nødvendig å gjøre den andre kvinnen så til de grader usympatisk og kynisk? Jeg greide nesten ikke å tro på denne delen av historien. Jeg synes også at forfatteren dro det vel langt i forhold til Ingrid på slutten. Midt i dramaet står Jan, som til slutt nesten ikke vet hva han vil. Kaos og enda mer kaos er hva som venter ham. Sånn sett kan man si at denne romanen har en tydelig moral. Den viser utro menn hva de kan regne med dersom de er så "dumme" at de gir seg driftene i vold når de er godt over middagshøyden. De risikerer å gå fra asken til ilden, og selv om det er deilig og varmt til å begynne med, vil de før eller siden brenne fullstendig opp ... Ikke til å undres over at samlivsekspert Frode Thuen ber den utro tenke seg godt om før han/hun forlater ekteskapet, og anbefaler lesning av denne boka.

Et annet tankevekkende poeng ved historien, som egentlig bare er et lite sidespor, er hva det gjør med lykken til et middelaldrende ektepar å ha voksne barn boende for lenge hjemme, der de kommer og går som om de bor på hotell, og at på til behandler "betjeningen" dårlig ... Ingrid som føler at hun fremdeles skifter bleier på sine voksne sønner, fordi hun vasker trusene deres med bremsespor. De greier ikke engang å tørke seg skikkelig når de går på do ... Kjøkkenet som er nedgriset hver gang de har tatt seg mat ... Ikke en gang TV´n har hun og ektemannen kontroll på, med den følge at Ingrid som regel trekker ut på kjøkkenet mens pistolskudd og skrik gjaller gjennom huset på fredagskveldene, der guttene sitter og ser på B-filmer med C-skuespillere ... Ingen av dem har maktet å be sønnene flytte. Det hele føles som å bo i kollektiv med fire voksne - bare at det er du som betaler hele gildet for alle .. Var det dette som var lykken ved å få barn? Lurer Ingrid på ...

Nina Lykke treffer godt på det satiriske i romanen, og mange ganger ble jeg sittende og humre og le. Samtidig opplevde jeg ikke boka som stor litteratur. Til det er nok persongalleriet for karrikert og det på en slik måte at jeg ikke helt klarte å tro på alt. Jeg irriterte meg også over beskrivelsen av Hanne, som godt kunne ha blitt tildelt noen flere sympatiske trekk. Hun ble for endimensjonal. Det er noe med at de fleste - også den andre kvinnen - har både gode og dårlige sider.

Det var fint å høre denne boka som lydbok, og Anne Rygs oppleserstemme passet fint til historien!

Boka vil garantert egne seg godt for gode diskusjoner med høy temperatur i en boksirkel.

Enda en glitrende Ferrante-roman om kvinners valg!

Etter utgivelsen av Napoli-kvartetten (i 2012-2014 i Italia, og i 2015-2016 i Norge) har det herjet en Elena Ferrante-feber over landet! Selv om det skjæres ned på bokanmeldelser og annet litteraturstoff i landets aviser, har alle med en viss grad av respekt for seg selv, anmeldt Ferrantes bøker. Det er ikke så rart, for disse bøkene har så mange lag, og de gir leserne noe, enten det er tale om svært trente lesere eller lesere som ikke leser så mye. Det er noe universelt ved kvinneskikkelsene i bøkene, der de slites mellom den tradisjonelle kvinne- og morsrollen og det å ønske å realisere egne evner og talenter. Sammen med en drøm om å bli økonomisk selvstendig og fri i et kvinneundertrykkende samfunn ...

Samlaget ga ut boka "Svikne dagar**" (i 2002 i Italia) tidligere i år, og nylig kom også "Den dunkle dottera**" (i 2006 i Italia) ut. I førstnevnte bok blir den kvinnelige hovedpersonen forlatt av sin mann, og hun går nesten til grunne i kjølvannet av skilsmissen, der hun strever med å skaffe seg en jobb og inntekter etter en tilværelse som hjemmeværende mor over flere år. I sistnevnte bok forlot den kvinnelige hovedpersonen både mann og barn for å realisere drømmen om en karriere ved universitetet. Mors-rollen blir endevendt i begge bøker.

Leda er 47 år og jobber som universitetslektor i Firenze. Da barna var små, forlot hun både dem og mannen uten forvarsel. Den utløsende faktoren var en forelskelse, men egentlig handlet det mest om at hun ikke trivdes som hjemmeværende småbarnsmor, der hun aldri fikk utviklet egne evner og talenter. Etter noen år angret hun seg og kom tilbake for å ta seg av døtrene. Nå har de reist til sin far i Canada, der de skal studere. Leda har leid en leilighet og ser frem til noen ukers strandferie, der hun planlegger å forberede høstens undervisning.

"Då døtrene mine flytta til Toronto, der far deira hadde budd og arbeid i mange år, blei eg skamfull og overraska då eg oppdaga at eg ikkje var det minste lei meg, snarare kjende eg meg lett, som om eg først då hadde sett dei til verda. For første gong på nesten tjuefem år følte eg ikkje lenger at ansvaret eg hadde overfor dei, tyngde meg. Leiligheita var ryddig som om ingen budde der, eg tenkte ikkje konstant på klesvask og innkjøp, hushjelpa som i mange år hadde hjelpt meg med husarbeidet, fann seg ein annan, meir innbringande jobb, og eg hadde ikkje behov for å erstatte henne." (side 6)

Leda finner seg godt til rette på stranda og begynner å arbeide. Innimellom bader hun og soler seg. Så blir hun plutselig oppmerksom på en ung mor og hennes tre-fire år gamle datter. Datteren har en dukke som hun forguder. Den er med i all lek, og de to er fullstendig uadskillelige. Forholdet mellom moren og datteren er nært og trygt, og det hun ser er så idyllisk at det skjærer henne i hjertet. Mest av alt fordi hun tenker tilbake på sitt eget svik av sine egne to døtre mens de var på samme alder.

Det viser seg at moren og datteren er en del av en stor og bråkete, napolitansk familie. Dette vekker åpenbart ubehagelige minner fra Ledas egen oppvekst. Her er det de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som dominerer, der menn er menn, og kvinner nærmest kun er til for å behage dem. Hun kan ikke like dem, og når blikket hennes likevel trekkes mot den støyende flokken, tenker hun stort sett usympatiske tanker om dem. Bortsett fra når hun betrakter moren og datteren ... De har et mor-datter-forhold hun gjerne hadde sett at hun hadde hatt overfor sine egne døtre.

"Eg veit ikkje kvifor eg noterte dei namna i notatboka mi. Elena, Nani, Nena, Leni; kanskje likte eg måten Nina uttalte dei på. Ho snakka med jentungen og med dokka i eit behageleg, dialektalt tonefall, eit napolitansk som eg elskar, det mjuke av den leikne og ømme typen. Eg var trollbunden. For meg har språka eit hemmeleg sekret som no og då skummar opp, og som det ikkje finst motgift for. Eg hugsar dialekten i munnen til mor mi når det mjuke tonefallet brast og ho skreik til oss, forgifta av misnøye: Eg held dykk ikkje ut lenger, eg held dykk ikkje ut. Ordrar, brøl, krenkingar, livet spente seg ut i orda hennar, som når ein tynnsliten nerve, straks den er rørt ved, smertefullt skrapar vekk all sjølvkontroll. Éin gong, kanskje to, kanskje tre, trua ho oss ungane med at ho ville dra sin veg: Ein morgon vaknar de opp og finn meg ikkje lenger. Kvar morgon vakna eg og skalv av skrekk. Frå røynda forsvann ho aldri, i orda forsvann ho heile tida. Denne kvinna, Nina, verka derimot roleg, eg misunte henne." (side 18)

Leda truet aldri med å dra. Men i motsetning til moren dro hun faktisk en dag - uten forvarsel. Hva var verst? Truslene eller realitetene?

Den bråkete familien kommer tettere på Leda, som da hun en dag blir spurt om hun kan flytte seg slik at familien kan holde seg samlet, nekter å flytte over til en annen solseng. Det oppstår en viss spenning på stranda etter dette. Samtidig blir hun vitne til en hel del dramatikk som utspinner seg mellom familiemedlemmene, mens hun spekulerer i om Nina elsker mannen sin eller ikke. Hun bedømmer det hun ser med en holdning som røper at hun har store tanker om sin egen treffsikkerhet.

En dag er den lille datteren borte, og i panikken som oppstår under leteaksjonen, finner Leda den lille jentas kjære dukke. Hun tar den og putter den i vesken sin. Planen er å gi den tilbake, men hun gjør ikke det. Det lille barnet er hysterisk da hun oppdager at dukken er borte, og så med ett er idyllen mellom mor og barn borte. Barnet hyler og skriker og er helt utrøstelig.

Leda vasker dukken da hun kommer hjem til leiligheten hun har leid, og hun kjøper også klær til den. Omstendighetene rundt dukken gjør at det bygger seg opp en uhyggestemning mellom de impliserte. Hva handler det om, dette at hun ikke vil levere dukken tilbake? Handler det om misunnelse, der hun nyter å se at det likevel ikke er så perfekt mellom mor og datter som man skulle tro, eller handler det om at dukken blir et slags symbol for hennes egne mangler som mor, og som på et vis blir forsøkt reparert ved at hun tar hånd om dukken? Eller handler det mest av alt om makt til å forrykke noe som var pent, og som ikke lenger er det? Det hele topper seg da Leda plutselig får makt til å gripe inn i noen skjebner. Får hun det til, eller faller hun til slutt for eget grep?

Underveis får vi innblikk i Ledas forhold til sine egne døtre, ikke minst til Bianca, en av døtrene som hun i en periode følte sterk motvilje mot. " ... var (det) berre ein refleks av motviljen eg hadde mot meg sjølv (?) ..." (side 62) I et glimt ser vi også den gangen hun var voldelig mot sin fem år gamle datter. "Ah, kunne eg berre gjere dei usynlege, ikkje lenger føle krava frå kroppane deira, som viktigare og mer kraftfulle enn dei som kom frå kroppen min. Eg skrelte ferdig appelsinen og drog. Etter det verken såg eg dei eller høyrde stemma deira på tre år."* (side 109)

"Den dunkle dottera" har mange elementer som har klare likhetstrekk med Napolikvartetten. Det er noe med settingen, miljøskildringene og det napolitanske, den klaustrofobiske tradisjonelle kvinnerollen, navnene som er valgt og kostnadene ved å være kvinne og ønske seg noe mer enn kun å være mor.

Elena Ferrantes fortellerstemme er så særegen at jeg ville ha kjent igjen bøkene hennes på mils avstand. Den nynorske oversettelsen er bare helt fantastisk, og jeg vil hevde at dette bidrar til å gi romanene en helt spesiell stil. Fortellergrepet, der vi får innblikk i en strøm av tenkte tanker fra en kvinnelig jeg-person, går igjen i alle bøkene jeg så langt har lest av henne. Det handler om kvinner som må velge - enten den tradisjonelle morsrollen eller et selvstendig liv der man får realisert seg selv. Ingen får i pose og sekk, og uansett hva de velger, betaler de en høy pris. For om det i det ene tilfellet er slekten og familien som får avsmak for kvinnens egoisme når hun velger seg selv fremfor familien sin, så er ikke kvinnens bebreidelser overfor seg selv mindre kraftfulle. Det setter nemlig dype spor å vokse opp i en mannskultur der kvinnen er navet i familien, og den som må "ofre alt" for mann og barn. Å rive seg løs koster, og man rister ikke uten videre av seg skyldfølelsen. Beskrivelsene er brutale og rett på sak, og ingenting pakkes inn. Det vi leser er sterkt og følelsesladet, uten noen gang å bli klisjéfylt eller tårepersete!

Denne boka bare må du lese! Dette er nemlig romankunst av ypperste klasse!

Samlaget har lovet en ny Ferrante-oversettelse til våren, så det er bare å glede seg!