Bokelskere.no

Jeg melder meg på «de som har lest Anne Tyler». :)
«Middag på hjemlengsel» (1986) var den første boken jeg leste av henne. En bok som ga mersmak. Etterpå fulgte de bøkene som du lister opp. Da jeg bodde « over there», gikk jeg til innkjøp av alle hennes utgitte papirbøker. Ikke alle var til å skrive hjem om. Etter 2008 har bøkene blitt kjøpt og lest på Kindle. Likeså «Vinegar Girl» fra 2016. Begeistringen for Anne Tyler har nok avtatt noe med årene, men av gammel vane leser jeg fortsatt det hun gir ut. Det som har kjennetegnet romanene hennes er et alvorlig tema - skrevet med en seriøs, varm og humoristisk penn. Romanene hennes er lett og god lektyre. I dag sitter jeg med en rensket papirboksamling, den eneste papirboken av Anne Tyler som fortsatt bor i bokskapet mitt er «Middag på hjemlengsel», av den enkle grunn at jeg synes det er en av hennes beste.

En leseopplevelse av de sjeldne! En absolutt favoritt! :))

Denne helga, denne uka og sikkert neste uke og, releser jeg en av "favorittbøkene" mine, Celine's Death on the Installment Plan. Romanen provoserer meg, innholdet utfordrer mitt syn på hva som er rett og galt, og det er lett å la det mørke innholdet overskygge den litterære opplevelsen boka kan gi.
"Celine is my Proust!" Philip Roth once said. "Even if his anti- Semitism made him an abject, intolerable person. To read him, I have to suspend my Jewish conscience, but I do it, because anti-Semitism isn't at the heart of his books."
- fra "A Gentle Celine" by Adelaide Docx, - The New Yorker - May 27. 2013

På iphone leser jeg Vi var mange, kvinneaktivister fra 70-tallet forteller, av Ellen Aanesen (red.) med Unni Rustad, Berit Morland og Linn Stalsberg.
Boken tar meg tilbake til 1970-tallet, da barnehageplass var en luksus og man måtte legge frem vielsesattest for å få tildelt leilighet på studentbyen. :)

Det hadde passet med teksten til "Vi er mange", som dagens dikt, men jeg har hatt en uke med Bukowski og velger å avslutte med hans fine dikt The Bluebird
- God lesehelg!

the bluebird

there's a bluebird in my heart that
wants to get out
but I'm too tough for him,
I say, stay in there, I'm not going
to let anybody see
you

there's a bluebird in my heart that
wants to get out
but I pour whisky on him and inhale
cigarette smoke
and the whores and the bartenders
and the grocery clerks
never know that
he's
in there.

there's a bluebird in my heart that
wants to get out
but I'm too tough for him,
I say
stay down, do you want to mess
me up?
you want to blow my book sales in
Europe?

there's a bluebird in my heart that
wants to get out
but I'm too clever, I only let him out
at night sometimes
when everybody's asleep.
I say, I know that you're there,
so don't be sad.

then I put him back,
but he's singing a little
in there, I haven't quite let him
die
and we sleep together like
that
with our
secret pact
and it's nice enough to
make a man
weep, but I don't
weep, do
you?

• Charles Bukowski

En begynnelse og en bok som blir hos deg - lenge etter at du har lest den. Det samme kan sies om flere av Sæterbakkens bøker.

Veldig bra!

Takk for oppklaringen, Librosaurus!
Som boktittel antar jeg at «warlight» muligens også har en dobbelt betydning. Boktittelen virker vel brå uten en videre forståelse. Ifølge en anmelder så nevnes tittelen kun en gang i boken.
Fint å få oppklart problemet, men hvordan oversettes denne tittelen til norsk?

«Warlight» forstår jeg som et ord med dobbelt bunn. Det gir det et stemningsbilde med håp for fremtiden - helt konkret kan det leses som et lede/markeringslys som viser vei. Men å finne et norsk uttrykk som dekker alt - kan være en utfordring til oversetteren annelingua. :)

«Warlight» kan også være et nyord eller uttrykk hvor forfatteren med eierskap til ordet må definere hva som menes med det.

Dette er et "problem" som kan løses av annelingua!

oh, yes

there are worse things than
being alone
but it often takes decades
to realize this
and more often
when you do
it's too late
and there's nothing worse than
too late.

• Charles Bukowski

"Warlight" er ikke et ord ifølge Sam Leith - The Telegraph

Jeg likte boken frem til den ene datteren startet med oppsøkende virksomhet. Da ble boken vel forutsigbar og endte som du skriver - med et skikkelig antiklimaks.
For min del hadde boka stått seg bedre om Oates hadde holdt familiene adskilt og avsluttet romanen etter at de pårørendes reaksjoner var belyst - og skjebnene deres fulgt et stykke på vei.
Det er synd at Oates avsluttet en roman som kunne blitt bra som en dreven søtsuppekokk.

Denne helga leser jeg blant annet Gertrude Stein sin bok «Alice B. Toklas’ sjølvbiografi». Boken er stilet som den fiktive selvbiografien til Steins livspartner, sekretær, muse og kokk Alice B. Toklas. Ifølge omtalen av boka utleverer Stein datidens kulturpersonligheter - og det kan bli svært så underholdende.

Dagens dikt er derimot av det triste slaget,
Charles Bukowski skrev dette diktet til minne om Carson McCuller som døde i 1967.

Carson McCuller

she died of alcoholism
wrapped in the blanket
of a deck chair
on an overseas
steamer

all her books of
terrified loneliness

all her books about
the cruelty
of the loveless lover

were all that were left
of her

as the strolling vacationer
discovered her body

notified the captain

and she was dispatched
somewhere else
upon the ship

as everything else
continued
as
she had written.

• Charles Bukowski

God lesehelg!

Jeg er enig med deg i det du skriver om kommunismen i historisk perspektiv, men om Doris Lessing hadde behov for å tone ned sine politiske sympatier - er jeg usikker på. I hennes (Doris Lessing debuterte på 1950-tallet) samtid kom det fra Frankrike litteratur som ble lest og diskutert i hele Europa skrevet av bl.a Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir, begge hadde sterke kommunistiske sympatier. I England var Iris Murdoch en kjent intellektuell, forfatter, akademiker og kommunist. Flere kjente og mindre kjente forfattere med samfunnsengasjement sto på venstresiden etter andre verdenskrig - og de skjulte ikke sine sympatier. Derfor har jeg problemer med å forstå hvorfor Doris Lessing skulle skjule sine.
- Boka finner du sikkert på biblioteket. :)

Takk for anmeldelsen, gretemor. Ikke den jeg var på jakt etter, men interessant var den. Jeg husker at hun bl.a. hevdet i intervjuet at hennes eget politske syn ikke hadde noen relevans til boken. (Hun var eller hadde vært medlem av kommunistpartiet) Det var litt vanskelig for meg å tro at hennes politiske referanser ikke hadde noe innflytelse på boken.

Angående «Det femte barnet», tankevekkende at du syntes at boken var «teit», du er nok enda mer jordnær eller realistisk enn meg. :) Mine døtre, som var unge tenåringer da boken kom ut, likte den også - en skikkelig god, ekkel skrekkbok i følge dem. Jeg leste den som en oppsamling av komprimerte negative følelser fra forfatterens side. Selv om Lessing selv uttaler at det kun var en «horrorbok».

Som du skriver: «gøy med en forfatter som mener såpass mye om hvordan historiene hennes ikke skal leses». Jeg husker noen diskusjoner da hennes bok «Den gode terroristen» kom på midten av 1980- tallet. Politisk, med klare linjer til IRA. I et intervju ( har prøvd å finne det igjen) ga hun leserne i klartekst beskjed om hvordan boken ikke skulle leses. Det gjorde at jeg ventet med å lese romanen.
Lessing har ofte brukt «Alien» om sine barndomsopplevelser. Under oppveksten i Persia og Rhodesia, opplevde hun seg ofte som «en alian». Temaet går igjen i flere intervjuer. Interessant at hun blander det sammen med Ben. Satt på spissen så åpner det opp for flere teorier - og da har kanskje Lessing oppnådd det hun ville.
«Det femte barnet» - var en skrekkhistorie. Jeg leste den som en historie med smerte, angst og uro. Skikkelig «horror». Kanskje jeg bør lese den på nytt.

Jeg har lest mye Doris Lessing, men ikke hennes bøker med science fiction. Jeg har startet, men avbrutt, ganske enkelt fordi sjangeren ikke interesserer meg.
Men bøkene om Ben har jeg lest. «Det femte barnet», - leste og forsto jeg som en bok fylt til randen av komprimert smerte, uro og angst (av jordisk karakter). «Ben in the World», - har jeg ikke noe forhold til, boken fungerte som en oppfølger, og ikke noe mer.
Vi tolker våre liv, interesser og erfaringer inn i det vi leser - og forstår litteraturen ut i fra det,
- science fiction og utenomjordiske tolkninger er ikke mitt område. :)

Doris Lessing blir intervjuet om Ben in the World
- håper at intervjuet er litt oppklarende. :)

Jeg håper dette intervjuet med Doris Lessing fra 1988 kaster lys over saken.