Bokelskere.no

"Nå må jeg være den løven jeg ikke er." <3

«Hva kan det da skyldes at den romanen du arbeider med, etter sigende med handlingen lagt til Bengal, skal bli så lang? Over tusen sider!» sa hun bebreidende, som om han personlig var ansvarlig for nervesammenbruddet til den som skulle gi seg i kast med en fremtidig doktoravhandling. «Nei, jeg vet ikke hvordan det kan ha seg den ble så lang,» sa Amit. «Jeg er fryktelig udisiplinert. Men jeg kan heller ikke fordra lange bøker. Jo bedre, desto verre. Hvis de er dårlige, blir jeg andpusten bare av å holde i dem noen minutter. Men hvis dem er gode, blir jeg et selskapelig misfoster i dagevis, nekter å forlate rommet, sitter og skuler og freser om noen forstyrrer meg, hopper over bryllup og begravelser , gjør vennene mine til fiender. Jeg har fremdeles arrene etter Middlemarch.»
«Hva med Proust?» spurte en litt forvirret dame som hadde begynt å strikke i samme øyeblikk som diktene var ferdige.
Amit stusset over at noen kunne ha lest Proust i Brahmpur. Han hadde begynt å føle seg ganske opprømt, som om han hadde pustet inn for mye oksygen.
«Jeg tror nok jeg hadde elsket Proust,» svarte han, «hvis tankene mine hadde lignet mer på Sundarbans - om de buktet og slynget seg, om de sugde til seg alt omkring dem, delte seg opp i stadig nye mønstre. Men som det nå en gang er , får Proust meg til å gråte, gråte, gråte av kjedsomhet. Gråte,» la han til. Han tidde et øyeblikk og sukket. « Gråte, gråte, gråte,» fortsatte han med ettertrykt. «Jeg gråter når jeg leser Proust, og jeg leser svært lite av ham.»
Det oppsto en lamslått stillhet: hvordan kunne noen ha så sterke følelser for noe som helst? Den ble brutt av professor Mishra.
«Nå er det selvfølgelig slik at mange av de varige monumentene i litteraturen er ganske, hva skal jeg si, omfangsrike.» Han smilte til Amit. «Shakespeare er ikke bare stor, men veldig, så å si.»
«Han ser bare stor ut i omfang. Og jeg har min egen måte å skjære ham ned på,» betrodde han tilhørerne. «Dere har kanskje lagt merke til at i de fleste av Shakespeares samlede verker begynner alle stykkene på høyre side. Noen ganger tar utgiverne og smetter inn et bilde på den venstre siden for å tvinge dem til det. Da tar jeg altså lommekniven og spjærer hele boken opp i noen og førti små hefter. Så kan jeg rulle sammen Hamlet eller Timon - og stikke dem i lommen. Og når jeg er ute og vandrer - for eksempel på en kirkegård - kan jeg ta dem frem og lese dem. Det er lett både for tanken og armen. Jeg anbefaler det for alle. Jeg leste Cymbeline på toget hit, og det ville aldri ha gått på noen annen måte.»

Hver gang Maan følte seg rastløs, overtok han for sjåføren og kjørte den fargesprakende utstafferte jeepen med flagrende flagg og i halsbrekkende fart langs veier som i beste fall egnet seg for oksekjerrer. Dette gav ham en opplivende følelse av frihet, mens alle andre ble hensatt i en tilstand av fysisk og psykisk sjokk. Jeepen, som var bygd for to passasjerer foran og toppen fire bak, var ofte stuet med ti-tolv personer, mat, høyttalere, plakater og alskens pikkpakk i tillegg. Den tutet i ett sett og la etter seg mektige skyer av støv og herlighet. En gang da radiatoren begynte å lekke, skjelte sjåføren på den og blandet gurkemeie i vannet. Det tettet lekkasjen som ved et under.

Dipankar skjønte at rajaen av Marh gjerne ville bli elsket, men hadde store problemer med å gjøre seg elskelig.

Hvis ikke denne fyren hadde vært i slekt med min kone, ville han ha vært den siste jeg ville la spolere en søndags ettermiddag, tenkte dommer Chatterji. Familier spenner over et altfor bredt spekter av sinnelag - og til forskjell fra bekjentskaper kan man ikke bryte med dem. Og vi vil fortsette å være i slekt til den ene av oss faller død om.

Jeg sitter på en benk og ser på alle folkene. Det gjør meg godt å se at det fins så mange mennesker som ikke er meg. At det fins så mange andre. Jeg føler ømhet for dem. De fleste gjør så godt de kan.
Jeg gjør så godt jeg kan.

Iblant tenker jeg på Helge Ingstads svar, da han ble spurt av en journalist om han ikke ble ensom under sine overvintringer alene i isødet? "Ensomhet er noe som skjer mellom mennesker", svarte Ingstad.

Man skulle kanskje tro at en som har sittet på en scene og spilt gitar et helt liv, også ville kunne snakke i forsamlinger, men det er jo derfor man spiller gitar - for å slippe å snakke.

På scenen er alt lov, musikken kan være stygg eller pen, det eneste som ikke er tillatt er å være kjedelig.

En fugleflokk hvor stort
er dens samlede antall hjerteslag

Du vet, det ligger drøssevis av fraflyttede gårdsbruk rundt omkring. Steder folk bare har forsvunnet fra. Det fine er at nå kan andre bruke de samme stedene å forsvinne til.

I brystet ligger hjertet og holder rundt livene våre, på størrelse med en knyttetneve, en rød boksehanske i livslang kamp mot døden.

Visste du at hjertet til blåhvalen er like stor som en bil?

Tingene vi omgir oss med. Noe av oss trekker inn i dem, blir værende. Og jeg tenker på alle tekstene og bildene vi legger igjen uten å tenke at det er det vi gjør, det slår meg at de minner om biologiske spor, etterlatt genmateriale som puslet sammen kan fortelle hvem vi er eller var; molekyliære avtrykk som lyser i mørket, digitale omriss av oss.