She'd quit school and worked to save money for a year, had taken six months in France and Italy, and had returned to Philly to cook at a thronged fish-and-pasta place off Catharine Street.
She taught them how to make spinach pasta and how to tango.
"There's a poached salmon in the fridge. A crème fraîche with sorrel. A salad with green beans and hazelnuts. You'll se the wine and baguette and the butter. It's good fresh butter from Vermont."
I have heard the pigeons of the Seven Woods
Make their faint thunder, and the garden bees
Hum in the lime-tree flowers; and put away
The unavailing outcries and the old bitterness
That empty the heart. I have forgot awhile
Tara uprooted, and new commonness
Upon the throne and crying about the streets
And hanging its paper flowers from post to post,
Because it is alone of all things happy.
I am contented, for I know that Quiet
Wanders laughing and eating her wild heart
Among pigeons and bees, while that Great Archer,
Who but awaits His hour to shoot, still hangs
A cloudy quiver over Pairc-na-lee.
For that pale breast and lingering hand
Come from a more dream-heavy land,
A more dream-heavy hour than this;
And when you sigh from kiss to kiss
I hear white Beauty sighing, too,
For hours when all must fade like dew.
But flame on flame, and deep on deep,
Throne over throne where in half sleep,
Their swords upon their iron knees,
Brood her high lonely mysteries.
Og måtte rosensykens ild
I tunger små som kingelspinn
Og kvikksølvgift og råtten krill
I deres rumper trenge inn;
Ja, jeg håper da inderlig at det kommer flere bøker om disse herlige figurene som befolker bøkene til Jussi Adler-Olsen. Jeg liker skrivestilen og humoren hans veldig godt. Bøkene hans bare MÅ jeg ha!
Holder på med denne boka nå, etter å ha lest ferdig Flaskepost fra P.
Jeg har gjemt på disse to bøkene en tid, og har lenge gledet meg til å ta fatt på dem. Nå er jeg på nytt fortapt i Danmarks gamle krimgåter, Avdeling Q og Carl & Co og alle deres krumspring og viderverdigheter...
Så får vi se om jeg blir enig med deg om at slutten er litt for enkel.
Det er nettopp alt det du skriver her som gjør at jeg også bare MÅ ha disse bøkene til Jussi Adler-Olsen.
Personene i bøkene er så fargerike, morsomme og interessante, og språket, dialogene og humoren er helt herlige!
Dette er ikke bare krim og spenning, men livet på godt og vondt. Dårlige dager, gode dager, livets og tilværelsens alle oppturer og nedturer, slik som vi alle kan oppleve både titt og ofte.
Jeg vil vite hvordan det går, og nå holder jeg på med den siste boka om Avdeling Q foreløpig, nemlig Journal 64. Håper på mange flere!
Ja. Hun skriver lekende lett!
Det er fort gjort å bli engasjert i livene til Carin Gerhardsens bokfigurer. De mange løse trådene til de forskjellige hendelsene samles til slutt. Og de uløste sakene fortsetter i neste bok.
Jeg begynte i litt feil ende med Byssan lull, som er bok nr.3, men føler nå at det ikke gjorde så mye, for her fikk jeg svar på en del av det som skjedde før den boka. Så når jeg får sjansen skal jeg gå løs på den aller første boka i denne krimserien, Pepperkakehuset. Den har jeg dessverre ikke funnet noen steder foreløpig, så da får jeg vel ta en tur på biblioteket når jeg får en anledning.
Har du lest den siste boka Død manns hånd i Hammarby-serien?
Herlige Emiiiiiiiiiiiil!!!
En favoritt for barn i alle aldre!
Jeg tror ikke noen av oss noengang blir for gamle til å fryde oss over Astrid Lindgrens bøker, som kan leses om igjen og om igjen (og filmene som er blitt laget er så fornøyelige og gode at de også kan ses om igjen og om igjen).
Enig.
Det var noe med denne boka som ikke tiltalte meg så veldig. Det virket som det var en verden der det var for mye råbarka mannfolk som alltid slo og brukte vold før de brukte hodet. - Og de fleste av kvinnene var ulykkelige ofre som ikke tålte livets harde virkelighet.
Jeg ble litt skuffet over John Hart og hans skrivestil.
Fantastisk bok. Synd den ikke er mer utrbredt i Norge. Kan nesten ikke vente til å begynne på de to andre i denne spennende trioligien!
We had our breakfast - whatever happens in a house, robbery or murder, it doesn't matter, you must have your breakfast.
Andre este ut i størrelsen på det lemmet som kalles naturens plogmann, slik at den ble helt utrolig lang, stor, svær, kraftig, sterk og staut i antikk stil, så til de grader at de kunne bruke den som belte idet de surret den fem-seks ganger rundt kroppen. Og hvis man så dem når de var på sitt beste og hadde vinden i ryggen, så skulle man ha trodd at de hadde sin lanse i angrepsposisjon for å stikke ned turnerningsdukken. Men denne slekten er utdødd etter hva kvinnene sier, for de klager hele tiden over at: De finnes ikke lenger disse svære, osv.
Jeg liker boken godt. Godt skrevet. Men oversettelsen var ikke svært bra. Stadig vekk hang jeg meg opp i skrive feil og steder har han brukt feil ord også! Og en gang presterer oversetteren og skrive feil beløp... ER DET MULIG. Men når det er sakt, synes jeg boken er litt innlysende. Jeg kjønner fort hvem som er morderen og ofte er jeg litt raskere enn etterforsker Gurney. Jeg vet ikke om det er meningen. Jeg følte at mysteriet ikke var hvem morderen var, men hvordan tall trisket er gjort.
Kjempe spennende bok.
Jeg synes denne boken var genial. Men krever at du holder tunga rett i munn hele tiden.
Elendig slutt. Det ødelegger mye av boka, som bygger opp forventingene helt til det ytterste. Også kommer slutten og du føler at du sitter igjen med en hauv av spørsmål og en skuffende tanke. Men konseptet og ideen er genial. Bare ikke så godt gjennom ført etter min mening.
Da sa en av kvinnene med profetisk patos, «Han er født med full hårvekst. Han kommer til å utrette store ting, og hvis han lever lenge, kommer han til å bli gammel.»
The first lie Julio told Emilia was that he had read Marcel Proust. He didn't usually lie about reading, but that second night, when they both knew they were starting something, and that that something, however long it lasted, was going to be important, that night Julio made hos voice resonant and feigned intimacy, and said that yes, he had read Proust, at the age of seventeen, one summer, in Quintero. At that time no one spent their summers in Quintero anymore, not even Julio's parents, who had met on the beach at El Durazno, who went to Quintero, a pretty beach town now invaded by slum dwellers, where Julio, at seventeen, got his hands on his grandparents' house and locked himself up to read In Search of Lost Time. It was a lie, of course: ha had gone to Quintero that summer, and he had read a lot, but he had read Jack Kerouac, Heinrich Böll, Vladimir Nabokov, Truman Capote, and Enrique Lihn, and not Marcel Proust.
That same night Emilia lied to Juliofor the first time, and the lie was, also, that she had read Marcel Proust.