Bokelskere.no

Ja, det var den jeg leste. Dritvanskelig, men tviler på at jeg hadde syntes den var lettere på engelsk.

Dette har du jo selvsagt helt rett i.
De som tar livet av jentebarna sine, tenker vel som så at de skal få tak i koner til sønnene sine et eller annet sted når den tida kommer, likevel?
- Har du lest denne boka?

http://kathleen-bean.blogspot.com

Allerede før jeg begynte på Grand Mal hadde jeg opplevd åpningsnovella 'Ønske' flere ganger. Først inni en anmeldelse jeg leste, for den var kort nok til det, som alle novellene i denne samlinga er, og den andre gangen hørte jeg den høytopplest av Linda Boström Knausgård selv. Det er en sterk tekst, men jeg klarer ikke å tro på at forfatteren skrev den før Karl-Ove Knausgård ble superkjendis. Selv om hun sa så under litteraturfestivalen i Lillehammer (det var der jeg hørte på henne). Likevel prøver jeg å tro på det, og da tenker jeg ikke på det som om jeg-et i teksten snakker til en mengde observatører, tittere som jeg-et aldri har bedt om, men som om jeg-et tiltaler en psykisk lidelse, kanskje angst, kanskje depresjon, men også det, må jeg innrømme, er jo farget av at jeg har lest Min kamp. Jeg klarer rett og slett ikke å løsrive denne teksten, men heldigvis er ikke det tilfellet med resten av boka, kanskje med untak av sluttnovella, 'Den du frykter', som på mange måter minner om 'Ønske', i at den tiltaler noe direkte, er bestemmende, insisterende, det er ikke snakk om at den tiltalte skal si noe annet, tiltaleren kommer med en ordre, ikke en formaning, selv om den formanende stemmen i 'Den du frykter' er omsorgsfull mot den den henvender seg til i motsetning til stemmen i 'Ønske'. I tillegg klarer jeg heller ikke å la være å tenke på noe jeg har lest i Min kamp når jeg leser 'Den du frykter', selv om det ikke er like påtrengende i denne novella som i åpningsnovella. Jeg må også forøvrig nevne at da jeg hadde lest ferdig sluttnovella (og dermed hele Grand Mal), bladde jeg straks tilbake og leste den på nytt, for også den, som 'Ønske', er en sterk tekst, om en mor som snakker til barnet sitt. Den gjorde et inntrykk på meg, og i skrivende stund ønsker jeg å lese den enda en gang før jeg leverer boka fra meg.

Alle novellene ernjevnt over selvstendige, samtidig er det som om de sammen sier noe mer. Noe overordnet. Og blant disse har jeg selvføleglig mine favoritter. To av disse novellene er 'Babycall' og 'Usett landskap.' 'Babycall' fikk meg til å tenke på den svenske filmen med samme navn, selv om jeg ikke har sett den (det er en filmtrailer, som må ha gått før en film på kino, som har satt seg fast i hodet mitt), og slutten på novella fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg (men på en annen måte enn man ville blitt av en skrekkfilm/thriller). 'Usett landskap' handler om et tilfeldig møte på et tog. Den åpner med at noen på toget er dritirriterende mens noen sitter og tenker på at de burde si noe, si noe om at denne personen som gjør irriterende ting burde slutte, av hensyn til andre, men så tør denne noen ikke. Jeg tenkte med en viss irritasjon på en togtur jeg selv tok nå i våres, hvor det var en fyr som hørte på sanger på mobilen, ikke i ørepropper, men høyt. Sangene kom ut fra mobilen liksom, til alle ørene i vogna (og ikke nok med det, men det var de to samme sangene flere ganger). Sånn går det ikke ann å være, og derfor burde det ha vært helt naturlig å si ifra: Hei, kan du skru av, det er irriterende for oss andre. Hvorfor gjorde jeg ikke det? Hvorfor gjorde ingen det før det hadde gått en stund og det kom inn en passasjer som ikke godtok det med en gang? Han kom inn på toget, fant setet sitt, plasserte bagasjen, satte seg ned, reiste seg opp øyeblikkelig rett etterpå og gikk bort til fyren med musikken og ba han skru av, takk. Det tok mindre enn fem minutter. Mens alle vi andre bare satt der. For en tafatthet! Jeg irriterte meg jo, jeg ville ikke høre på denne musikken, hvorfor sa jeg ikke noe? For jeg tenkte noe av det samme som personen i 'Usett landskap.' Jeg lover forresten at fra nå av skal jeg bli en klager, i steden for å gremmes for meg selv skal jeg si tydelig i fra når noen er irriterende, eller når noe ikke er som det skal være, for eksempel et produkt som bare er halvveis og ikke det det egentlig skal være. For eksempel som den gangen jeg klagde på en såkalt strawberry daquiri som ikke egentlig var en strawberry daquiri, for det var jo ingen jordbær i den, men en sirup med jordbærsmak. Det var faktisk ikke det jeg ba om. Jeg ba jo om en strawberry daquiri. En annen gang gikk jeg inn i på en kafé og skulle ha en smoothie. Det jeg fikk var en slush med appelsinsmak, og definitivt søta med sukker. Det er jo som å be om bank og få et klyp i armen i stedet. Eller som å be om ekstra lett melk og få kulturmelk. Man kunne kanskje si melk er melk, drink er drink, fruktdrikk er fruktdrikk og vold er vold, men det er ikke så enkelt. Mennesker er mennesker, vi vil gjerne det skal være det, men nei, noen er hvite, noen er svarte, noen er katolikker, noen er muslimer, noen er mormonere, noen er amerikanere, noen er grønlendere, noen er kortvokste, noen er dumme osv. Så vanskelig er det.

Og noen har forfatterkjærester, mens noen ikke har det. Noen kjærester skriver bøker sammen, Lars Keppler, krimforfatteren som ikke er en krimforfatter, men et krimforfatterpars pseudonym. Slik ble de mangemillionærer. Noen forfatterpar skriver ikke bøker sammen, men den ene om den andre. Noen forfattere gjør ikke det, men er nødt til å si at nei, det er faktisk ikke det de gjør, når noen spør, og kanskje er vi lei av det, tenker det burde ikke være sånn, men av og til er det umulig å la være. Når det er sagt, mener jeg at Grand Mal er verdt seg selv.

Joda, jeg forstår veldig godt det du sier her.
Å leve for jobben hele livet, kan gi sjokkopplevelser den dagen man står der og er til overs/utenfor/ikke trengs mer.
Poenget med teksten over er vel heller at man jobber for mye/ikke klarer å begrense seg/henger med i et tøft karrierejag, - slik at man kan bli utbrent, eller jobber på seg hjerteinfarkt f.eks., og derfor havner man på kirkegården lenge før man hadde behøvd.
Hvis man heller tar det mer med ro, og også bruker livet sitt til andre ting som også gir mål og mening, har man kanskje større sjanse til å leve lenger/bli mer fornøyd med livet den dagen man blir overflødig.

Helt enig!

Er klar over at mange har sagt noe lignende. Spesielt en del menn burde kanskje ta seg tid til å tenke over dette? - Det viser seg jo gang på gang at ingen er helt uunnværlige. Faktisk blir de fleste erstattet temmelig fort, særlig i jobbsammenheng.
Jeg leste en gang at når menn kommer til slutten av livet, så er det dette de fleste sier at de angrer på: At de skulle ha jobbet mindre og levd mer...

Ja, jeg er klar over det.
Men det er stadig et aktuelt tema og burde muligens få en del mennesker til å tenke seg litt om, samme hvilken tid de lever i, kanskje?

Filmen er iallefall veldig fin og sjarmerende. (Filmen? Jeg ser det er flere filmer, hm, jeg mener naturligvis Hitchcock sin). Du lister opp usannsynlig plot, mangelfull etablering og mangelfull spenning som grunnene dine for at du ikke likte den. Alt dette kan jo i grunnen komme av et elendig språk i oversettelsen som igjen fører til at troverdigheten og atmosfæren (som slike "spektakulære historier" er avhengig av) blir helt fraværende. Når jeg går innpå Fritt Forlag sine sider og leser om dem og ser utgivelsene deres, er det lett å mistenke dem for å ha utgitt en dårlig oversettelse. Mistanken er nok ikke grunnløs! Noe av det dummeste jeg vet er folk som prøver å oversette hardkokt litteratur og ikke får det til; jeg husker endog å ha vært borti en oversettelse som gjorde Hemingway snøvlete - og det er godt gjort.

Ja, det kan jeg tenke meg!
Jeg la merke til mange slike gamle bøker i bruktbutikkene der. Hardyguttene var også der i sine gode gamle utgaver.
Vi stoppet jo bare i en time i byen denne gangen. Jeg føler at skal jeg kikke gjennom flere hus og mange rom og etasjer med bøker, må jeg ha ubegrenset med tid, slik at jeg slipper å tenke på at tida går...

Enig med deg i det du skriver her også. :)

Jeg liker bedre ordet håp, for uten håp resignerer vi og da har vi gitt opp.

Altfor mange religiøse bevegelser og organisasjoner hevder å ha funnet sannheten/den riktige troen. Mennesker som trenger håp (eller noe å tro på/leve for) kan lett bli fanget opp i disse religiøse bevegelsene/sektene. Da er det også lett å bli hektet fast i de religiøse dogmatiske læresetningene som enhver religiøs bevegelse gjerne forfekter (og påstår at du trenger).

Hvis man på den andre siden hadde kommet til "håpløse" mennesker med noe annet meningsfylt, noe annet å bruke tiden og livet sitt til, f.eks. å reise til et utviklingsland for å jobbe for at barna der skal få gå på skole, få nok mat og et trygt liv, eller hva som helst annet som kan fylle livet med mening og innhold, så tror jeg faktisk dette kan gi mye mer enn å vie livet sitt til en religion.

Det er viktig å beholde troen og håpet på at vi skal kunne være til nytte/gjøre noe verdifullt mens vi lever.

Her setter du ord på noe viktig (akkurat som jeg skulle ha sagt det selv, forresten...), for det å tro på at noe skal ordne seg, at ting skal gå bra f.eks; det er vel noe vi alle godt kan gjøre både titt og ofte.

Men det å ha en (blind) TRO; dvs en tro på at det er noen der ute et sted som bestemmer over oss, som vi hele tiden (helst hele livet, fra fødsel til død) må tilbe og være andektige og underdanige overfor, - og som endatil har bestemt på forhånd hvordan livene våre skal leves og ende, og deretter lover oss "gull og grønne skoger" etterpå; ja, det er noe helt annet!

Jeg har vært innom Tvedestrand i sommer. Det var et innfall på vei hjem fra ferie, fordi det var så lenge siden jeg besøkte byen. Vi hadde en time der, og tusla litt rundt i den koselige sørlandsbyen. Det var ikke langt mellom alle antikvariatene og "bokhusene". Det største bokhuset lå nederst i bakken, var i tre etasjer med bøker på alle kanter, hyller fra golv til tak og på alle vegger og i alle kriker og kroker og eieren sa at han hadde mer enn 60.000 bøker på lager. Han kunne ikke ta inn flere, og sa at han var nødt til å bli meget selektiv etter hvert. Noe jeg godt forsto da jeg så alle bøkene som fylte opp hele huset.

Vi kjøpte tre bøker, men skulle gjerne hatt litt mer tid til å gå og kikke. Jeg skal planlegge bedre neste gang jeg besøker byen.
Tvedestrand er vel verdt et besøk. Kunne gjerne ha oppholdt meg i bokhusene i Tvedestrand i flere dager!

Kjempespennende oppfølger til Mannen som ikke var morder, og etter å ha avslutta denne, tenker jeg at det er det jo nødt til å komme flere oppfølgere. Har hatt denne boka som ferielektyre i sommer, og har bare fått lest litt på senga hver kveld over et par uker. Å stykke handlingen opp i slike korte sekvenser har fått boka til å vare lenge, og det likte jeg.
Jeg kommer definitivt til å fortsette å henge med i lesningen om hvordan det går videre med Sebastian, Vanja, Billy, Ursula, Torkel og alle de andre personene som Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt skriver om.

Tror kanskje forfatterne har fått litt inspirasjon fra Hannibal Lecter i Nattsvermeren her i denne boka.