Bokelskere.no

Boka er rett og slett suveren. Her er det så man får føle det ramsalte havet og øysamfunnet på kroppen mens man leser. Roy Jacobsen har vist at han kan skrive, - igjen!

Likte du denne, så burde du også kunne greie å like "Seierherrene". Den har lenge vært min absolutte favoritt blant bøkene til Roy Jacobsen. Den er ikke bare en roman, men er også nærmest som et slags historisk dokument om vår nære fortid, fra 30-åra og framover til den store oppgangstida etter andre verdenskrig. Roy Jacobsen skriver så godt om hvordan Norge utviklet seg fra fiske-og bondesamfunn til oljenasjon. Men også beskriver han så levende og godt om hovedpersonenes utvikling i denne tida, så levende at du tror på at det er autentiske mennesker han skriver om.

Vil derfor anbefale deg å gi "Seierherrene" en sjanse til. :)

Enig i at Roy Jacobsen nok en gang har vist sitt skrivetalent på en mesterlig måte. Han er en av mine største, nålevende norske favorittforfattere. Han er suveren til å få fram naturen, de nådeløse naturkreftene, og kampen for tilværelsen i øyriket. Jeg levde fullt og helt med personene i øylivet der ute i havgapet mens jeg leste.

Må bare korrigere deg litt: Øya hovedpersonene bor på heter Barrøy, ikke Burrøy.
;)

For meg er det bare en ting å si: Jeg liker den enkle og lettleste skrivestilen til Karin Alvtegen og hennes psykologiske, drivende thrillere veldig godt.
- Og som et lite varsko til leserne her: Ja, det finnes faktisk en del gale og forstyrrede mennesker der ute. Vær varsom med hvem du innlater deg med og lar komme for nær innpå deg!

Takk, Karin! :)
Ikke ofte jeg føler trang til å slakte ei bok, men her føler jeg at det er på sin plass.
Og jeg må jo også få sagt at Mons Kallentofts hovedperson, den alkoholiserte Malin Fors, er en elendig hovedperson. Hun skal liksom være en slik fantastisk god etterforsker som hele tida skal se svar der ingen andre ser noenting... - men det eneste jeg kan få ut av hennes liv og arbeid i boka, er at hun er fullstendig traumatisert og udugelig. Hun trenger selv profesjonell hjelp.
- Eller kanskje det er Mons Kallentoft som egentlig trenger profesjonell hjelp?

Bokslakt!
Den femte årstiden har jeg slitt voldsomt med i hele sommer...
Innimellom har jeg lest mange andre bøker. For hver gang jeg har lest ei side eller to fra denne elendige smørja, har jeg lagt den fra meg med avsky og tatt fatt på noe annet.

Maken til groteske og brutale beskrivelser, som gjentas om igjen og om igjen til det kjedsommelige gjennom hele boka tror jeg at man må lete lenge etter. Hovedpersonene er for vage, jeg kommer ikke under huden på dem. Ikke Malin Fors heller, alle hennes kvaler og private traumer til tross. Alle gjentagelsene side opp og side ned, - og de utbroderte voldelige overgrepene blir rett og slett altfor mye! Boka handler om samvittighetsløse, onde, brutale menn som misbruker og ødelegger jenter. I tillegg prøver forfatteren å få fram at det lurer en masse ondskap i skogen, at skogen skjuler onde vesener som angriper og ødelegger uskyldige jenter. Får inntrykk av at Mons Kallentoft spekulerer i å gjøre skogen til noe skummelt, farlig og truende. Et mangehodet mareritt av et troll med grusomme armer som vil ta deg. Dette faller mildt sagt ikke heldig ut. Iallfall ikke for meg. For meg er skogen terapi og renselse, ikke ondskap, tortur og vold.

Nei, Mons Kallentoft, - dette er den siste boka jeg orker å lese fra din hånd. Det var en pine å komme meg igjennom alle disse 494 sidene. Du kunne antagelig fint ha klart deg med halvparten så mange. Da hadde du spart mange for oppgitte frustrasjoner og ergrelser.
Men jeg bestemte meg for å lese ferdig boka av en eneste grunn: for å SLAKTE den!

Helt enig!
Altfor grotesk og brutalt. Fullstendig unødvendig å utbrodere grusomheten på den måten forfatteren gjør her. Språket er dessuten ikke helt min stil. Det er altfor mange gjentagelser om det samme om igjen og om igjen i hele boka.
Jeg har rett og slett slakta denne elendige boka.

Forfatterne Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt har skrevet den tredje boka med Sebastian Bergman som en av hovedpersonene. Her går mye som kan gå galt, galt... - Og når først noen begynner å nøste i en løs ende, går det enda mer galt.
- Jeg kan ikke si noe annet enn at de skriver godt! De skriver med driv og spenning. Her har vi hovedpersoner med egne problematiske liv og vanskelige forhold til mennesker de har rundt seg, i tillegg til at de skal prøve å finne ut av de kriminelle forholdene som andre mennesker har prøvd å skjule. Jeg klarte knapt å legge boka fra meg.
Jeg må bare si: BRA!
Jeg kommer til å kaste meg over neste bok fra forfatterne også!

Ser at dere andre her leste boka for 2 år sida. - Jeg er visst litt treeeg av meg... - har lest den nettopp nå. (Må bare ha sagt at jeg har slitt veldig med en annen krimbok i sommer, og den er mye verre å fullføre. Men jeg har tenkt å lese ferdig den også, for å slakte den når jeg endelig har fått den unna.)
Er enig med deg, Elisabeth. Boka er slett ikke den verste krimhistorien jeg har lest. Også enig i at Jo Nesbø er hakket bedre, men han er jo en gammel traver som vi har hatt god tid til å bli kjent med i mange år.
Jeg skjønte også hvor det bar hen i handlingen i Tysteren, men sånt hender jo rett som det er for oss som leser en del bøker.
Du stiller spørsmålet om vi trenger enda mer hardkokt krim i bokhyllene våre. Tja... - mye krim kan faktisk være god underholdning og gi både spenning og en fin avveksling når privatlivet til leseren er både rolig, harmonisk og lite kriminelt, sånn til hverdags. ;)

Så jeg ønsker alltid nye debutanter velkommen. De skal få en fair sjanse i bokhyllene her hos meg.
Jeg tenker som så at jeg skal gi Jan-Erik Fjell en sjanse til. Jeg vil se hva han skriver videre. Skal lese Skyggerom også, jeg.

Flott at du iallfall ikke syntes at det å lese boka var helt bortkastet, i og med at det etter hvert viste seg å bli nesten bare en lettvint kjærlighetsroman.
Enig med deg i det du beskriver som på grensen til søtsuppe...
Men som jeg også nevnte, så gir faktisk boka også litt innblikk i irsk historie, og om hvorfor og hvordan det kunne bli så mange uroligheter på den grønne øya. - Og det var i grunnen bare derfor jeg fullførte den.

Jeg også ble fenget av denne boka. Jeg liker så godt at vi som lesere kommer godt under huden på personene det handler om, og det gjør vi her. Uansett hvor mye man planlegger på forhånd, så kan ting gå veldig galt, og det gjør det også her i Gutten i kofferten.
Jeg liker også godt at det er menneskene det handler om som er i fokus, ikke politiet og etterforskerne. Et stille, umerkelig drap leste jeg først, og den var også spennende.

Enig i det du skriver om denne boka.
Jeg liker både skrivemåten og det at vi kommer litt under huden på personene det handler om.
En meget bra spenningsbok!

Jeg leste Et stille, umerkelig drap først, selv om det er en bok som kommer etter denne. Jeg likte den også. Forfatterne tar opp aktuelle temaer som menneskehandel og ulovlig innvandring på en meget spennende og dyptpløyende måte i sine krimbøker.

Ja, det er akkurat det; historien om Irland, landskapet og kulturen, alle forskjellene i folks levekår, uenighetene, det politiske aspektet er interessant, men selve fortellingen i denne boka blir litt for enkel og lettvint for meg. Vi skjønner jo hele tiden hvor det vil ende.

Ja, flott!
Enig med deg i dette du sier her. Fint at vi er mange forskjellige bokmennesker med forskjellige syn, refleksjoner og oppfatninger.
Jeg vil veldig gjerne vite hva du mener når du har lest ut boka.

Nina Faber er en aldrende lyriker, har aldri jobbet noe særlig, bor i en kolonihage (året rundt, selv om det ikke er lov, men hun har ikke noe annet sted å bo) og er bitter på at hun aldri vant noen Nordisk Råds litteraturpris. Vareopptelling handler om dagen Nina skal gi ut en ny bok, noe hun ikke har gjort på mange år, en ny diktbok full av dikt hun har skrevet mens hun har vært i Istanbul. Om Istanbul og mannen hun var sammen med der. Og jeg ler. Jeg ler inni meg mens jeg sitter på bussen og leser, av det tåpelige, JA, det tåpelige som dikt kan være, noe det ikke er rent sjeldent. Nei, ofte. Hvor mange teite dikt har man ikke lest, eller selv skrevet, mens man har vært ute og reist, betraktet, sett, skrevet i skriveboka man har med seg, kanskje til et glass lokalt, inkludert meg selv. Spesielt når hun leser dem opp på Litteraturhuset, hvor bare en håndfull av mennesker har dukket opp for å se Nina Faber lese opp sine nye dikt, drita på vin. Hun er jo en lyriker, har levd et vilt liv, nå gjenopptar hun det siden det ikke er bare bare å være ute med en ny bok. Og i salen nede, i Wergelandssalen, er det stappet med folk, flust, der skal Karl Ove Knausgård snakke. Uten ironi spør Nina Faber i det hun ankommer Litteraturhuset om alle disse menneskene har kommet for å se henne, jøss, det tror hun virkelig. Nina Faber er full av seg selv, setter sitt virke som lyriker høyt, men vi lesere får en anelse om at den nye boka er utgitt bare pga. "gamle dager." (Ikke at mitt inntrykk er at hun var noen bedre lyriker før enn nå, det må ha vært alle liggene med de rette folka, som Nina Faber mer eller mindre antyder, som står bak utgivelsene.)

Kritikerne er ikke nådige. Spesielt for kritikeren i Universitas gjennomgå, og det er en riktig morsom seanse hvor Nina driver utspørring av den unge studentens diktkunnskaper (og jeg selv blir litt kry, der jeg sitter på bussen og klarer å svare på alle). Likeså er det med hele situasjonen i Akademia-bokhandelen på Blindern, hvor den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag, Bjørn Hansen(!), har avlyst en diktopplesning med Nina Faber pga. en vareopptelling. Det som skjer der minner meg om det som skjer i Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, muligens er det navnet på den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag som allerede har gitt meg et pek til andre av Dag Solstads romaner. Og slike litterære referanser er det mange av i Vareopptelling. Erlend Loe driver et harselas, det er ironisk (bombe?), men ofte tidligere har jeg ikke likt dette hos Erlend Loe, ja, jeg har tenkt at ironien har vært for usympatisk og ugrei. Ikke at fremstillingen av Nina Faber, eller andre deler av litteraturbransjen, er særlig sympatisk fremstilt i Vareopptelling heller, men det synes som om denne fremstillingen er fortjent. Erlend Loe gjør ikke narr av en ung mann som ikke vet hva han skal med livet, eller en mann i førtiårskrise, det føles bedre når det er Nina Faber det gjelder. For ikke er hun særlig sympatisk selv, som jeg tidligere skrev setter hun på en arrogant måte sitt liv og virke svært høyt, høyere enn andres, men samtidig setter hun spørsmålstegn ved livet hun valgte: kunne hun ikke tatt seg en skikkelig utdanning, fått seg en bedre jobb, en ordentlig jobb, som elektriker for eksempel, alle har alltid bruk for elektrikere, hver dag kunne hun ha jobbet som elektriker og fått en lønnslipp en gang i måneden og fått halv skatt i desember. Som andre folk, folk flest. Flere pensjonspoeng også. I stedet ble hun lyriker. Og ikke en særlig god en heller. Var det verdt det?

Romanen, som er liten (jeg leser den i løpet av en busstur tur/retur jobb), svarer ikke på det, den munner rolig ut i slutten, selv om det som faktisk skjer i romanens slutt jo er ganske dramatisk. Det er bare det at jeg venter på noe annet, mer, ja, ikke nødvendigvis på en løsning, men kanskje på noe mer angående en sak, ja, hva skjer egentlig videre med alt som tidligere har blitt åpnet i romanen, den kunne godt vært litt lengre, samtidig som det ikke føles galt at den slutter der den slutter heller. Som om boka i utgangspunktet ikke må taes for høytydelig, uten at det på noen måte har noe å si for det (seriøse) sparket mot hva lyrikk (kanskje for ofte) kan være.

Og jeg ser at det kan bli litt vanskelig å se hva som er sitater eller ikke. Min feil! Skrev nemlig teksten opprinnelig på bloggen min, og da jeg kopierte den over hit glemte jeg at kursiv ble borte.