Bokelskere.no

Det er en glede å bli kjent med nye forfattere av dette kaliberet. Tusen takk for at du la «Legenden om den hellige drankeren» til listen Bokelskeres tyske favoritter, Harald! Takk også for din gode omtale, støtter det du skriver. Humor og alvor i en underfundig mix. Og ikke ett overflødig ord. Dette liker jeg.

Nå ser jeg at denne listen er blitt en blanding av tyske og tyskspråklige forfattere – men la oss se litt stort på det! Jeg tar gjerne imot nye forslag til titler, og gjerne av forfattere som ikke allerede er representert. Hensikten er jo nettopp å spre kunnskap om tysk litteratur.

Et spørsmål på tampen; i listen omtaler du Harald Roths «Radzetskymarsjen» som «den store klassikeren om Østerrike-Ungarns endelikt». Er dette et krevende verk?

Jeg leste «Stjernenes knitring» på din anbefaling Ellen; synes ofte de er vel verdt å følge. Men denne gangen ble det ikke full klaff. Jeg ser de kvalitetene som du fremhever; ser at dette er en god bok. Også jeg er opptatt av slekt, og synes Stefansson har en fin og morsom vri på den slektshistorien han forteller.

Så hvorfor traff ikke boken meg? Hva er det som gjør at noen bøker smyger seg inn i deg, selv om de kanskje litterært sett ikke er på høyden. Mens andre, kvalitetsbøker, ikke berører deg i samme grad? Noe kan sikkert forklares med leserens dagsform og livssituasjon. Men det må være noe mer. Noe i kommunikasjonen mellom forfatteren og leseren, om jeg kan si det sånn. I dette tilfellet tror jeg det kan handle om stil, at jeg tidvis oppfatter den svulstig (usikker på om det er riktig ord). Men sannelig om jeg vet. Og bare så det er sagt, boken ga meg absolutt noe.

For en tid siden leste jeg Stefanssons Himmelrike og helvete. Husker at jeg ikke var så begeistret, men ser at jeg har gitt den terningkast 5.

Det hadde vært morsomt om noen av dere har tanker om disse problemstillingene.

Ja, ikke sant.
Tusen takk for meldingen din, Randi. Jeg måtte jo ta en titt og ble så inspirert at jeg fluksens bestilte en av titlene, "Legenden om den hellige drankeren" på biblioteket!

Gjett om eg er glad for å ha fått denne i gåve no nyleg! Den er er velskreven og svært spennande- las den ut på to dagar.
Det gjorde nesten fysisk vondt å lese om den infame Aidan- ein mann som utad er respektert og veletablert - og som greier å halde «Rachel» fanga under svært elendige tilhøve i mange år.
Sjølv om eg reagerte på at der var nokre sekvenser som nesten verka utrulege, så var det ei bok som greidde å halde på meg som lesar til siste slutt.
Ein kan trygt sei at dette er ein psykologisk krim som skildrar ein kamp på liv og død. Trur dette er den mest spennande romanen eg har lese på lange tider….

Dette begynte som en morsom samfunnsatire, tatt på kornet, og utviklet seg til det reneste vås. Observert og fortalt av en slags avansert hytterobot i år 2026, altså kun tre år frem i tid. Det er sjelden jeg avbryter bøker, og enda sjeldnere jeg gir terningkast til avbrutte bøker. Men etter å ha kjempet meg halvveis, gjør jeg et unntak for denne. Bortkastet tid og mitt første terningkast 1.

Geir Kjetsaa og Jan Brodal er allerede nevnt som dyktige oversettere av russiske klassikere til norsk. Jeg vil også trekke frem Erik Egeberg som kunnskapsrik og fremragende. Han har blant annet oversatt Lev Tolstojs «Anna Karenina» og Michail Bulgalovs «Mesteren og Margerita».

Interessant tråd!

Så har også eg fått starta på ein roman som har stått ei god stund i ventehylla.
Eg likar å lese om Brita Caisa som er på vandring i eit hardbarka miljø oppe i nord. Ho ber med seg hendingar som ho skammer seg over - og ho ventar på at ein sympatisk make skal kome i hennar veg.
Eg likar språket, det barske miljøet dei levde i - i 1859 - i nær kontakt med naturen og menneska rundt seg.
Eg har nesten lese 100 sider, så eg har ein god del igjen av boka som skildrar eit liv som er langt, langt unna det livet me lever i dag.
Ser fram til å sjå korleis det går med Brita Caisa og familien hennar…..

Håper du ikke blir skuffet. Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt :-)

Jeg leste boken uten forventninger (er «allergisk» mot bestselgere) og ble gledelig overrasket! Valérie Perrin tegner et varmt og troverdig bilde av jeg-personen Violette, og av flere andre av romanens personer, til med den tilsynelatende drittsekken Philippe Toussaint. Jeg liker at forfatteren har valgt kirkegården som ramme rundt historiene hun forteller. Jeg synes hun utnytter dette grepet godt. Lar det gi originalitet og perspektiv. Språket er poetisk og flyter lett, til tider overraskende og humoristisk. La gå at det skjemmes av enkelte klisjeer.

Men hvorfor et så intetsigende bokomslag? Spesielt med tanke Violettes egen refleksjon: «Hvorfor tiltrekkes vi av bokomslag slik vi tiltrekkes av et blikk, en stemme som virker kjent, en stemme som får oss til å velge en annen vei, som får oss til å heve blikket, som tiltrekker seg oppmerksomheten vår og kanskje endrer livet vårt?» Og hvorfor skjemme ut forsiden med terningkast og reklame?

Jeg fant boken i «Telefonkiosken» og ga den en sjanse. Et glitrende påfunn for enkelt å kunne prøve ut bøker. Og jeg holder fast ved mitt forsett om aldri å lese baksidetekster. De er noe markedsavdelingen har pønsket ut. Og jeg synes det er rart at en dreven anmelder som Dagbladets Cathrine Krøger går i fella og kaller en bok «verdens vakreste».

En rørende, velskrevet og underholdende bok med driv, vel verdt å lese. Det burde holde!

Da lærte jeg noe i dag, også! Hjertelig takk.

Så artig at det fortsatt er liv i denne listen! Tusen takk, Monica, forslaget ditt er ført opp. Jeg tok også med "Boksen" av Günter Grass, en bok jeg ikke har lest, men som høres interessant. Det er i det hele tatt mange gode bøker her, tror jeg må se nærmere på denne listen selv, jeg :-)

Men noe er veldig rart. Tre bøker av Erich Maria Remarque kommer opp med forfatter Erich Paul Kramer. Hjelp - André vil du være så snill og se på dette.

Jeg har lyst til å lese alle bøkene som er foreslått denne gangen, så jeg kommer ikke med et eget forslag.
Sommerferie eller ekstra lang leseperiode passer bra :)

Bestilte boken på biblioteket. Denne har jeg lyst til å lese uansett :)

Å koke suppe på en spiker?

Jeg er blitt fortalt historien om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen av en venn fra Førre, ikke langt fra kvinnenes hjemby, Haugesund. Om hvordan disse to manufakturhandlerne og angivelig verdens første kvinnelige skipsredere måtte bruke en møbelhandler som mellommann da de kjøpte sitt første er skip, D/S Goval i 1906. Med innlevelse, humør og samfunnsforståelse. Skuffelsen ble derfor stor da jeg gikk løs på Arne Vestbøs bok om de to kvinnene.

Det er et dilemma knyttet til denne typen bøker. Hvordan skape levende mennesker av reelle personer som man ikke vet så mye om? Cecilie Enger valgte romanformen i sin Det hvite kartet, og sto dermed friere til å dikte. (Den har jeg ikke lest.) Arne Vestbø valgte sakprosa som sin sjanger. Han holder seg til kalde fakta og egne antakelser.

Jeg savner spenning og driv over det dristige arbeidet disse to kvinnene ga seg i kast med. At rederinnene, deres liv og virke, er det bærende i teksten, og at Haugesunds og skipsfartens historie danner en bakgrunn for deres innsats. Slik boken fremstår for meg, er det nærmest omvendt. Her er lange avsnitt om «Sildabyens» fremstående skipsredere, pengebeløp, skip og dødvekttonn. Så kommer Hanna Brummenæs og rederiet hun er en del av, inn innimellom. Bertha Torgersen er så godt som fraværende som en selvsteding person frem til Hannas død i 1942. Satt på spissen fremstår de to kvinnene nærmest som bipersoner i sin egen historie. Dette tar seg riktignok noe opp mot slutten, og vi får et bedre innblikk i deres liv. Hadde boken enda båret tittelen «Haugesunds historie» eller liknende hadde Vestbø hatt sine ord i behold.
.
Brummenæs og Torgersen førte åpenbart et tilbaketrukket og stillferdig privatliv. Men det går fort galt når forfatteren prøver å bøte på manglende innsikt med egne antakelser. Vestbø skriver for eksempel: «Døden lot ikke familien Torgersen slippe unna. Den 27. juni 1867 fødte moren Karen Marie sitt tredje barn. Fødselen var sannsynligvis tøff og dramatisk både for mor og barn, for 2. desember samme år avgikk Karen Marie ved døden, og drøyt et halvår senere, bare fire dager før sin ettårsdag, fulgte Ingeborg sin mor i graven.» At en kvinne dør et halvt år etter en fødsel, og hennes et 1-årgamle barn dør (i en tid med høy barnedødelighet) sier ingenting om fødselens karakter. Et tilsvarende eksempel: «I én kilde oppgis det at Hanna hadde fått åreforkalkning, noe som kan tyde på at hun etter hvert utviklet demens.» Siste del av setningen er spekulasjon; det er flere andre og vanligere årsaker til demens.

Det blir også tynt når Vestbø stadig skriver setninger som: «Antakeligvis var Hanna og Bertha blant de flere hundre av byens kvinner som møtte opp (…) for å høre hva fru Lothe hadde å si (…)», og «Det kan godt tenkes at dette var første gangen de to kompanjongene var i hovedstaden.» Jeg ønsker noe mer håndfast. Et siste eksempel, Vestbø skriver at Hanna allerede som barn drømte om å bli reder. «Kanskje skapte tapet av faren et behov for å få kontroll over havet?» En sjømannsdatter vet at havet ikke lar seg kontrollere. Vet ikke Vestbø det? Har han ikke sitt stoff under huden?

I Kystkvinner i Norge av Åsa Elstad har jeg nylig lest om mange kvinner, som mange år før Brummenæs & Torgersen, arbeidet som skipsredere. Madame Stenersen på Møglestue drev fra 1828 og frem mot 1850 Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». I kildene finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip, skriver Elstad. De hadde arvet skipene etter sine menn, eller drev virksomheten mens mannen seilte ute. Brummenæs og Torgersen bygget opp sitt rederi fra bunnen av og drev som kapitalister. Sånn sett kan de kalles verdens første. Men deres innsats hadde ikke blitt mindre om Vestbø hadde trukket frem at rederivirksomhet ikke var en ukjent verden for kvinner.

Dette er en bok med mye interessant stoff om Haugesund og sjøfarten, spesielt under de to verdenskrigene. Men som den dobbeltbiografien Arne Vestbø lover leseren i sitt forord, lykkes han etter mitt syn dårlig. Det blir rett og slett for lite kjøtt på beinet til å å gi liv til to ekstraordinære kvinner i et mannsdominert miljø.

Takk for svaret.

Hei igjen André,
Litt tilfeldig var jeg innom Norlis nettsider, og for meg så det ut som de ikke lenger lenker direkte til Bokelskere.no. Stemmer det? Hva har skjedd, er avtalen mellom Bokelskere og Norli avsluttet? Det ville i så fall glede meg.
Eller har dere inngått en tilsvarende avtale med en annen kommersiell aktør?

Hilsen Lillevi

Har omsider leita fram Northanger Abbey - og sit og kjenner meg litt snytt….det verkar ikkje som boka fenger meg. Hittil har det vore litt for mykje kjolar,vakre stoff, jenter og ball ….og leiting etter ein mann som kan vere av det rette slaget.
Trur eg skal gi romanen litt meir tid, men eg må nesten ta meg sammen for å lese her eg sit i solveggen i mai…