Bokelskere.no

Ferdig!
Jeg er enig med Lillevi. Det er vanskelig å fordele denne boken over langen. Det er noe med Santiagos kamp mot fisken, havet, søvnen, sulten og haiene - uten å ta pause, som gjør at jeg føler at jeg jukser hvis jeg gjør det.
Denne boken gjorde seg ikke så godt som lydbok. Jeg savnet muligheten til å stoppe, lese om igjen og finne "de sju åttendedelene" som gjemmer seg bak teksten. Jeg fant kanskje to-tre av dem. Hva betyr for eksempel dette med basballresultatene? Betyr det at selvom man er gammel, ensom og fattig har man allikevel evnen til å engasjere seg i hva som skjer og rett til å mene noe om det?
Det var uansett greit å få repetert boken. Jeg husket nemlig at Santiago kom hjem uten fisk (og uten skjellet) og ingen trodde at han hadde fått en stor en. Hukommelsen er er stor bedrager!

Andre ting har derimot fått feste i hjernen etter forrige gangs lesing av boken. Denne gangen ble jeg ganske så irritert over at han kappet snører istedenfor å dra dem opp. Det er jo dyreplageri og forsøpling må vite! Jeg kan ikke erindre at jeg reagerte på det sist.
Når jeg ser på hva jeg har av gjøremål i dag (skrive møtereferat, melde avbud på invitasjoner, vippse penger, oppdatere medlemsregister, yoga, ymse matprosjekter etc) så kan jeg bli litt misunnelig på Santiago. Tenk å få være menneske og fisker, hverken mer eller mindre og være fornøyd med det. Han minner både om Markus i Kilden og om Nesje i Slåttekar i himmelen. Men alle kan vi jo ikke være menn med monotont hardt kroppsarbeid og fred i sjelen..

Jeg synes denne artikkelen av Johan Borgen fra Dagbladet i juli 1999 er god.

Den gamle mannen og havet lar seg ikke lese «stykkevis og delt». Da jeg først begynte, visste jeg at jeg måtte fullføre (det er nå gjort – for tredje gang). Hundre sider, som favner en gammel fiskers hele liv. Ført i pennen i et presist og talende språk. En tilsynelatende enkel fortelling som graver dypt i menneskesinnet og kampen for å livberge seg.

Jeg lar det bli med dette foreløpig, men følger med i debatten og kommer til å lese partier av eller hele boken igjen etter hvert som innleggene kommer.

Den utgåva eg les litt i (er ca 40 sider inne i den, nesten halve altså) er ei pocketbok frå 2008 som eg har lånt på biblioteket.
Har prøvd å ikkje lese så fort, men trur nok eg kunne ha lese alt på ein gong.
Skildringa - av stemninga hos den gamle mannen som er oppteken av å gjere alt rett i ein natur og på eit hav som både er vakkert og krevande - er god.
Når han får noko som verkeleg tek fast på kroken saknar han den vesle guten. Natta og havet krev han kanskje meir enn han hadde venta?

Trur kanskje eg kjem til å lese resten av boka i løpet av helga.

Ja, nettopp, det er disse vi har, oversatt av Magnus Ulleland.
Et pussig sammentreff var det også at mens jeg lette etter Dekameronen, fortalte en venninne av meg at hun nylig hadde gitt bort dette tobindsverket da hun ryddet etter sin avdøde mor. (Kanskje det var det du fikk tak i :-)

Jeg kommer heller ikke til å gyve løs på bøkene med det første. Men nå vet jeg i hvert fall at jeg har dem i huset!

He, he, hjertelig takk :-)

Når man ikke vet hva man har …
Etter å ha kjøpt den illustrerte kortversjonen "Decameronen 33 historier" (på din anbefaling, Ava :-)), kommer gemalen trekkende med fullversjonen i to bind. De har stått i hyllene hele tiden.

Jeg skal i hvert fall ikke mangle lesestoff!
PS: De utvalgte historiene er en vakker bok. Kommer til å lese den først, så tusen takk.

Jeg dropper lesingen denne gangen og hører den på lydbok. Hører en annen for tiden, så begynner nok ikke på den før i slutten av uken. Gleder meg!

Krigsredde born

Vesle Adam, 9år, bur saman med foreldre, ei babysøster og veslebror Florian, 5år på ein skule i Austerrike. Dei bur ikkje langt frå grensa til Jugoslavia der opprøret rår i året 1991.

Adam viser stor omsorg for veslebror, ein redd liten gut som tissar i senga om natta. Adam er redd sjølv han, men hans strenge, nesten nazistiske far, prøver å lære han at han må vere sterk og uredd. Samfunnet omkring dei er prega av nasjonalistisk tankegang - den sterkaste vinn.

Det som gjorde aller mest inntrykk på meg er den valdelege faren som brukar straffemetoder som burde vere forbodne! Det gjer også inntrykk å lese om dei to små gutane som prøvde å finne trøyst og som viste så stor omsorg for kvarandre. Sterk kjærleik gjer godt!

Det er Adam som fortel, noko språket ber preg av. Og sidan han er ein liten gut skjønar han ikkje alt som skjer rundt dei.

Eg kjøpte boka i ei kasse som var lagt ut for sal, og hadde ikkje aning om kva dette var, visste heller ikkje noko om forfattaren - ein austerrikar som bur i Norge.
Men, boka gjorde inntrykk - ein tankevekkande roman!

Han var en gammel mann som fisket alene i en båt i Golfstrømmen, og nå var det gått åttifire dager uten at han hadde fått en fisk.
Har såvidt starta, og sidan boka er kort, har eg stansa etter 20 sider.

Det er vakkert, forholdet mellom den gamle mannen Santiago og den vesle guten Manolin. Tilhøva dei lever under er så enkle, men nærleiken mellom den gamle og den unge gjer forteljinga rik!
Har lese boka før, og har sett filmen, men likevel gir innhaldet mykje etter berre få sider.
Må porsjonere strengt så eg ikkje les alt i ein gong!

Takk for det!
No er det så lenge sidan eg las boka at eg huskar ikkje heilt. Det einaste eg huskar er at menneska levde i eit ørkenliknande miljø, og at levekåra var så vanskelege at dei nesten gjekk tilbake til dyrisk framferd der den sterkaste overlevde.

Har framleis "Bovara" av. Leikvoll liggande, har ikkje "manna meg opp" til å lese den, sjølv om eg veit den er god!

Har lest 48 og har en del titler med "skal lese/ønsker meg-status"

Symbolmettet om kvinneliv

En original og forunderlig bok. Den kretser rundt de sosiale relasjonene mellom prostinnen, enken Adele og hennes tjenestepike Alma, og også de tos familier. Personene forteller sin versjon av stadig tilbakevendende temaer; et aldri avsluttet arveoppgjør, barndommen, husarbeid, renslighet, seksualitet, alkohol/medisin, hvem av dem det er mest synd på – og ikke minst Adeles avdøde ektemanns fuglesamling. Personene holder lange enetaler over de samme temaene, og innholdet står i motsetning til hverandre. De forteller gamle historier, avbryter og korrigerer hverandre. Personene er i konflikt med hverandre og avhengige av hverandre. De henger fast i fortiden, og de prøver, halvhjertet (?) å komme ut av dette samfiltrete mønsteret. For leseren, i hvert fall for meg, er det umulig å danne å seg et bilde av hva som egentlig er sant og usant. Og kanskje er dette noe av forfatterens intensjon; å vise hvor ulikt vi opplever omverdenen. For hver og en av disse personene er det hennes eller hans versjon av historien den «sanne».

Prostinnen har påtatt seg ansvaret for ektemannens, prosten og hobbyornitologen Birgers, samling av utstoppete fugler. Det ligger mye symbolikk her. Fugler forbindes med frihet. Adele omtaler seg selv som «vokter av møllspiste fugler» den ene dagen og ytrer den neste: Jeg elsker fugler. Vi øyner Adeles indre konflikt mellom trangen til frihet og hennes tilstivnete tilværelse - både mentalt og materielt.

Alma har sin fuglehistorie. En av brødrene hennes kan imitere en tiur (en kunst det skal vise seg hun også kan), brødrene jakter på fugl og i barndomshjemmet finnes en utstoppet svane, symbolet på renhet og fullkommenhet. Alma er opptatt av en liten ugle, visdommens symbol, i prostens samling. Mens prostinnen kaller henne en vipe, en fugl prostinnen synes er dum.

Innledningsvis opplevde jeg boken som temmelig surrealistisk og de to hovedpersonene som litt skrullete. Men etter hvert fikk jeg økt forståelse for dem og deres livssituasjon. Så mye sårhet, bitterhet og gammelt nag. Jeg fikk medynk med dem og godhet for dem, og for bipersonene.

Nøste Kendzior skriver i sitt oppklarende etterord om hvordan de to kvinnene søker etter sin identitet, speiler seg i hverandre, om deres likheter og ulikheter. Kendzior skriver blant annet: «Romanen er hovedsakelig en dialog mellom prostinnen Adele Broms og tjenestepiken hennes, Alma, der de forteller hverandre sin livshistorie om og om igjen ut fra ulike utgangspunkt, alt etter hva de vil bruke fortellingen sin til i den psykologiske drakampen mellom dem. Hva som egentlig går for seg i forholdet mellom Adele og Alma, blir det opp til leseren å avgjøre.» (min utheving).

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at dette er en krevende bok om man skal få fullt utbytte av den. Sånn sett hadde den vært godt egnet i lesesirkelen. Den kan likevel leses mer «rett frem», som jeg har gjort, og gi en fin og tankevekkende opplevelse.

Nettopp fordi romanen kan leses så ulikt, har jeg skrevet en egen omtale - selv om jeg er enig i Marits. Å skrive om boken hjelper dertil å klare opp i egne tanker. Som Marit sier, dette er en bok du ikke så lett blir ferdig med. Anbefales!

Tommel opp for forslaget ditt!
Eg har lese "Den gamle mannen og havet" før, men det er så lenge sidan at det går heilt sikkert fint med ein repetisjon. Det er ei god bok som tåler godt å bli lesen igjen! :-)

Kanskje det! Jeg har jo ikke lest det ferdig enda, men hygger meg veldig med det. Det er jo mange Shakespeare-stykker å velge i og jeg har likt oversettelsene av Edvard Hoem og denne av Halldis Moren Vesaas best.

Å lese Ibsen på gymnaset er vel sjelden stas. Gi ham en ny sjanse! Å lese Ibsens skuespill sakte som voksen og gi seg tid til å få med seg alt som det hintes til og som forties, er noe ganske annet enn pliktlesing i ung alder. Ibsen får fram store følelser og dramatikk ved bruk av få ord, Shakespeare smører til sammenligning tjukt på med mange store ord og fakter.

Absolutt! Halve moroa er jo å finne igjen mønsteret fra den originale historien og ikke minst se hvordan forfatterne gir skikkelsene moderne jobber og metoder. Jeg tror favoritten så langt var heksene i Macbeth som ble til langere/methlab-arbeidere :)

Ha, ha, det tok litt tid før det glimtet til hos meg. Men jeg fant omtalen, og boken beholder sin plass på ønskelisten. Takk for hjelpen.

Ja, jeg gleder meg stort! Min utfordring er jo å komme meg avgårde, avpasse farten til pusten og finne meg et sted å sitte. Det beste stedet å starte er uansett å kjøpe billetter :)

Ja, leser hennes Shakespeare langsomt også. Jeg er mektig imponert over ordvalg og trofasthet mot originalverket, men mest av alt er det rytmen, musikken og mykheten i språket hennes som fenger. Det ligger endel lydspor på YouTube, stemmen hennes er litt eldre her enn jeg husker den fra radio.

Ja, det er planen. Har ikke bestemt meg for norsk eller engelsk versjon enda. Håper den er like bra som de andre moderne gjendiktningene av Shakespeare har vært.