Bokelskere.no

Mitt bibliotek har ganske lange ventelister på begge. Jeg har ført meg opp. Jeg kommer uansett i gang senere enn startdatoen - er på ferie i varme strøk :-)

For meg er "Løperne" den mest aktuelle...av den enkle grunn at den var til låns på biblioteket. Om den andre går ut som vinnar, var det ikkje sikkert dei greidde å skaffe den i tide...

Skal det bli dødt løp en gang til? I så fall mener jeg vi har blitt enige om at lederen av lesesirkelen, Kjell K, har dobbeltstemme. Spennende avstemning!

Takk for alt arbeidet du legger i lesesirkelen. Synd det ble ekstraomgang. Jeg klarer ikke å opparbeide meg lyst til å lese noen av finalistene og kommer derfor ikke til å stemme.

Jeg innrømmer at jeg trakk min stemme fra «Før plogen din over de dødes knokler» fordi jeg ønsket denne omkampen. Artig at det nå står mellom to bøker av samme forfatter, Olga Tokarczuk. Jeg synes hennes «Løperne» virker mest fristende av de to.

Uavhengig av hvilken bok som vinner skal det bli spennende i stifte bekjentskap med denne nobelprisvinneren.

Hei! Til deg og alle andre som har ei triveleg stund i selskap med boka si. Eg sit i eit fantastisk, flott haustver, med sol frå knallblå himmel og ein natur som glitrar i alle nyansar av haustfargar. Må nok ut ein tur, men når eg kjem heim skal eg kose meg med Svøm med dem som drukner av Lars Mytting. Den har stått lenge på ønskelista. Det vesle eg har lest lovar godt.
God helg! :-)

Då er eg glad over å ha ei Atwood-bok på "skal leselista" mi! Tjenerinnens beretning rykker fram i køen! :-)

Det er vel greit å lese dem iden rekkefølgen de ble skrevet? Søk på Jules Verne bibliografi så får du greie oversikter.

Kan nok ikkje gi deg noko råd om Solstad, sidan eg er ganske uvitande om forfattaren. Men synest det var artig at du nemnde han her, for eg fekk den nyaste boka hans om Bjørn Hansen i gåve for nokre dagar sidan.
Eg skjønte at eg sikkert burde lese dei to første, så i går gjekk eg til biblioteket som hjelpte meg med å finne fram. Fekk lest ca halve av "Elevte roman, bok atten" i går (snåle titlar, forresten) - og hittil har eg mora meg i selskap med den godaste Bjørn Hansen. Han framstår ikkje som ein A-4 person, men det gjer no ikkje forfattaren heller.
Skal bli spennande å verte betre kjend med både forfattar og hovudperson i romanane.
Lukke til til deg også!

Jeg heier på den nyslåtte nobelprisvinneren, Olga Tokarczuk, både ditt forslag, Randi og Elis. Det er tankevekkende hvor dårlig kjent østeuropeiske kunstnere er i Norge i dag. Dette er en forfatter jeg vil lese uavhengig av resultatet av avstemningen.

Jeg lånte «Klæbu seminar et intellektuelt arnested på bygda, 1836 – 1892» fordi jeg skulle sjekke en enkelt opplysning – og endte med å lese hele boken. Lærerhistorie interesserte ikke meg, trodde jeg.

Men du verden så feil jeg tok. Bokens utgangspunkt er overgangen mellom omgangsskolen, da ufaglærte lærere gikk fra gård til gård og holdt skole i noen uker, og den faste skolen. Med fast skole for allmuens barn økte behovet for utdannete lærer dramatisk. Asker hadde allerede fått sitt seminar (datidens ord for lærerskole), men hvor i landet skulle andre seminarer plasseres. Det måtte i hvert fall ikke være i byene, der fantes altfor mange fristelser som kunne distrahere de unge mennene (seminaret var kun for menn, må vite, kvinner ble ansett å ikke ha den nødvendige mentale og legemlige kapasiteten for slik lærdom). Det ble en årelang kamp mellom lokale krefter og sentrale myndigheter, både om plassering og statlige økonomiske bevilgninger. Departementet ønsket å prioritere Asker, like utenfor hovedstaden (en fortsatt toppaktuell problemstilling). Den håndskrevne korrespondansen mellom bygdas menn og departementet går over år.

Klæbu fikk til slutt sitt seminar, ikke minst takket være den dyktige og engasjerte presten, Hans Jørgen Darre. Og det blir virkelig et intellektuelt arnested, med engasjerte og dyktige lærere, hardtarbeidende elever og et åpent debattmiljø.

Boken gir interessante tidsbilder fra denne viktige epoken i Norges historie. Vi får innblikk i aktuelle fagområder, byggeskikk, mat, kvinnesyn og ikke minst kristendommens dominerende rolle. Stillingen som seminarbestyrer og sogneprest ble i mange år innehatt av én og samme person. Man kom ikke inn på seminaret uten å være konfirmert, og for grundtvigianere (en retning som sto sterkt i Klæbu) var det svært vanskelig å få jobb. Vi hører om en seminarist som får lærerjobb i Kvikne. Han mistrives og søker stadig andre poster, men blir avvist hver gang til tross for den store lærermangelen. Det hadde blitt kjent at han var grundtvigianer; rene yrkesforbudet altså. I boken fortelles historien om opprinnelsen til Ibsens Peer Gynt, her var også en Klæbu- seminarist inne i bildet.

Høyere utdannelse var lukket for kvinner. Først i 1878 får jenter adgang til middelskolen (realskolen i min ungdom) og i 1882 anledning til å ta eksamen artium (videregående skole). Det juridiske, medisinske og teologiske studium åpnes for kvinner i 1883. For omkring hundre og femti år siden!

Og opplysningen jeg skulle sjekke? Blant klæbuseminaristene fantes en mann som var blant de aller første søkerne til diakonisseanstalten i Kristiania, den første sykepleierutdannelsen, og etter all sannsynlighet den første mannen. Diakonisseanstalten ble etablert i 1868 og ledet av prestedatteren Cathinka Guldberg. Men kjønnsrollene var sementerte, og Knut fra Møre fikk ikke sin drøm oppfylt; det skulle gå mange år før menn kunne bli diakoner og sykepleiere.
Det er i det hele tatt interessant å se hvor mange likhetspunkter det er mellom lærerutdannelsen og sykepleierutdannelsen i den første tiden. Hvor mange felles tradisjoner disse to yrkesgruppene har.

Dette var en fin overraskelse og en bok jeg kan anbefale – ikke bare for «spesielt interesserte».

Felleslesing av Rasmus Rebellen september - oktober 2019. Denne lenken fører til alle innleggene.

Alltid spennende å bli kjent med nye, ukjente forfattere. Dette virker interessant!

Så bra at du lot deg friste!

Jeg leste "Tjenerinnens beretning" da den kom ut på 1980-tallet. Jeg husker den som god og "grøssen". Etter all oppmerksomheten den og filmatiseringen nå har fått, har jeg tenkt at det kunne være spennende å lese den på nytt. Hvordan vil jeg oppleve den i dag? Jeg kan ikke huske at jeg oppfattet den som en dystopi (er heller ikke så begeistret for denne typen bøker). Når jeg ser hvordan dystopi-begrepet brukes i dag, kunne det i seg selv ha vært verdt en diskusjon. Uten å foregripe begivenhetene; hva er egentlig en dystopi, og hvilke bøker klassifiserer til denne benevnelsen.

Har sett at anmeldere mener oppfølgeren, Gileads døtre er langt tammere enn Tjenerinnen.

Jeg leste denne boken på din og Marits anbefaling og kan skrive under på at det er fantastisk god bok! Den vil også egne seg godt for diskusjoner i lesesirkelen. Nå er det ikke så lenge siden jeg leste den, så den ligger vel ikke øverst i bunken for gjenlesing. Vi får se :-)

Har gått nokre runder med meg sjølv, og terningen landar på JA. Eg blir med......freistinga er for stor!
Mitt forslag blir ei bok eg ikkje har det minste peiling på, Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood. Ser at det er ein dystopi (er eigentlig ikkje så glad i den typen bøker), men den har fått ganske gode kritikkar og skal vere filmatisert.
Elles så er forfattaren heilt ukjend for meg, men ser at det nyleg har kome ein oppfylgjar til Tjenerinnen..

Hvem har æren for Peer Gynt?!

Men Engebret Hougen (senere elev ved Klæbu lærerseminar) hadde gitt landet en enda større skatt tre år tidligere, uten at han verken da eller i resten av sitt liv kunne ane omfanget. For i august 1842 kom Peter Christian Asbjørnsen til Sel på sin aller første eventyrinnsamling, primært for å treffe læreren Hans Hansen Pillarviken – hans største bidragsyter i hele Gudbrandsdalen. Men også for å treffe noen få andre. Den 16 år gamle Engebret, som tiltross sin unge alder allerede var et oppkomme av eventyr og sagn, ble hentet nærmest på impuls av Thor Øigarde, som ba ham straks komme til skysstedet Laurgaard og fortelle Asbjørnsen alle de eventyrene og sagnene han kjente til.

Mange år etter, i 1876 da Ibsens «Peer Gynt» ble satt opp på Kristiania Theater, skrev han dette til sin mor: «Det første jeg fortalte var om Peer Gynt, og til denne fortellingen satte jeg et par andre historier, som du og far hadde fortalt.» De tre historiene, Peer Gynt, Vala-Budeiene og Kjetta på Dovre skrev Asbjørnsen ned, og Engebret skrev videre i samme brevet: «Dette eventyr har en av Norges aller største diktere, Henrik Ibsen diktet om igjen og gjort noe alldeles merkelig av, og dette Henrik Ibsens dikt er det, som nå oppføres på Kristiania Theater og blir omtalt ikke alene her i landet, men også av utlendinger, som er noe av det merkeligste og vakreste som er sett. (…) Men er det ikke rart, at dersom du og bestemor ikke hadde lært meg dette eventyret, og jeg ikke hadde fortalt Asbjørnsen det, så hadde ikke Henrik Ibsen skrevet sin Peer Gynt.»

Engebret Hougens navn sto på alle teaterplakatene som annonserte Peer Gynt i en årrekke, men med enkelte – og hederlige – unntak nevnes det ikke lenger.

Fra Klæbu seminar, Et intellektuelt arnested på bygda, 1839 – 1892

Som Kjell skriver lenger nede i tråden: Gå ikke i takt! Med andre ord, ikke fullfør en bok bare fordi andre gjør det.

Det kunne ha vært fint å høre litt mer om hvorfor du ønsker å avbryte. Jeg slet selv med boken, men er glad jeg fullførte. Syntes den ga interessant informasjon om temaer jeg ikke visste noe om. Spesielt hjalp Ingunns oppklarende innlegg – og jeg syntes faktisk boken tok seg noe opp mot slutten. Få høre hva du bestemmer deg for, da :-)

Jeg leser Papa Hemingway for tiden og koser meg med at så mange kjente skikkelser dukker opp - han hadde litt av en bekjentskapskrets! Jeg har fortsatt et par uleste bøker av Hemingway i hylla og det er vel naturlig å lese dem etter at jeg er ferdig med biografien. Men så ser jeg at Steinar Sæter synes William Faulkner er bedre. Jeg skammer meg fortsatt litt fordi jeg avbrøt Absalom, Absalom! fordi jeg synes den var så forferdelig tung å lese. Det aller helligste ligger også på lur og jeg kan kanskje forsøke meg på den?

Etter å ha sett Romeo og Julie på teater har jeg tatt Shakespeare-pause. Johan Falkbergets Plogjernet ligger klar på nattbordet og jeg er spent på hvordan det går med An-Magritt og de andre. På øret er jeg på slutten av Yrsa Sigurdsdottirs Det tredje tegnet og synes det er helt grei krim. Jeg tror neste lydbok blir første bok i Sagaen fra Valhall, en action-saga om vikingtidens dronninger. Jeg forsøker å sette meg i eventyrmodus og håper å bli positivt overasket.

Boken er ferdig lest.
Ikke uvanlig, så sliter jeg med å være enig med flertallet. Jeg har forsøkt å få boken kjedelig, men klarer det ikke. Jeg synes historien om rebellen er god og likte både historiske fakta, geografi og handling. Nå har jeg en forkjærlighet for bøker om mennesker som gjør, fremfor bøker om mennesker som tenker og føler. Jeg foretrekker vel egentlig at det er jeg som skal gjøre det, basert på handlingen.

Det kan hende jeg har en vel livlig fantasi, men jeg synes det blir laget et godt bilde av Rasmus. En stor og sterk mann som får lære mye, som får sett seg om i verden og som evner å skape verdier. Denne mannen sparker oppover, både på foreldre, godseier og fut, men har et stort hjerte for de svake og alltid noen slanter eller en matbit til overs for de trengende. Som far og fosterfar viderefører han sine kunnskaper. Som nabo og sambygding sprer han av sin visdom. Han viser også noen mindre gode menneskelige trekk ved å bli for engasjert og høyrøstet, ikke klare å begrense inntaket av brennevin og havne til køys med andre enn kona.

For meg har boken vært lærerik. Mine kunnskaper om inndriving av skatter på 1600-tallet var minimale. Jeg har derfor hatt stort utbytte av å lese om det. I tillegg har jeg lest om alle øyene på Møre, da jeg kjenner folk som har bodd og bor der eller som har navnet sitt derfra. Jeg har også googlet en del historiske navn, sett på bilder og kart og hatt det svært så hyggelig.

Jeg har altså ikke klart å kjede meg. Underveis har jeg fått mange levende bilder i hodet. For eksempel setningen: ”Vendeli vert trilla på ei kjerre til lyskona på Røsok.” Jeg ser for meg en liten, sped kjerring, forkrøplet av gikt, full av syner, lallende og litt smådrita bak på ei kjerre i ulendt terreng mot kveldshimmelen. Den som kunne tegne dette bildet! Jeg får assosiasjoner til amerikanske Hillbillys.

Ganske tidlig i boken begynte jeg å fundere over om uttrykket "Sunnmøringene er gjerrige" kunne stamme fra den tiden de nektet å betale skatt? Det ble på ingen måte bekreftet, så da har det vel oppstått senere.

Takk for følget denne gangen også! Så kan vi jo håpe at jeg klarer å gå i takt neste gang ☺