Bokelskere.no

Høres ut som du liker historiske romaner. Jeg har hatt store glede av bøkene til Kristian Kristiansen; Jesper Nattmann, Jomfru Lide og Klokken på Kalvskinnet. Handlingene er i hovedsak lagt til Trondheim. De kan kanskje virke litt gammelmodige, men fine bøker etter min smak! Lenken er til en samleutgave, du kan også få dem hver for seg.

Lykke til!

Leser første bok, har lest ferdig "Glass, glass, glasskår".


Supert med lenger leseperiode. Jeg har nettopp startet på boken og setter pris på å ikke måtte skynde meg gjennom teksten, den er for velskrevet til det.
Jeg gleder meg over de humoristiske innslagene og ikke minst forfatteren evne til å lage bilder i mitt hode; jeg ser tydelig mormor med 4 stakker foran bålet gumlende på en brent potet og scenen i bursdagsfesten etter at lyset har gått. Man får jo lyst til å tegne dem og kanskje har Grass gjort nettopp det? Jeg har lett litt, men fant mest fisk og fossiler blant hans arbeider.

Som Harald K hang jeg meg opp i stedsnavnene og måtte google for å finne ut hvilket område som ble beskrevet. Jeg ble overrasket over de polske navnene, da jeg var overbevist om at vi skulle befinne oss i Tyskland. Det var ikke så mange av navnene jeg fant igjen, så de har kanskje skiftet navn eller er beskrivende dersom man kan språket. Polsk er ikke min sterkeste side..

Det jeg kanskje har hengt meg mest opp i er hvordan noen kan holde ut med en unge som enten slår på blikktromme eller hyler så glasset spruter. Selv blir jeg irritert hvis noen slurper eller lager relativt lave lyder. Det er vel trommen, stemmen, viljestyrt vekst og superintelligens som gjør dette til en fabel?

Lest til og med kapitlet «Smalere ved fotenden»

Fortellerstemmen i Blikktrommen tilhører en gutt som er «voksen» allerede fra fødselen av, og som slutter å vokse i 3-årsalderen. Gutten skifter mellom jeg-formen og å omtale seg selv i tredje person, som Oskar Matzerath. Det er et smart fortellergrep å la oss se verden gjennom en dvergs øyne. En som lett blir oppfattet som et barn, undervurdert og ikke lagt merke til som den meget observante og intelligente personen han er. Jeg lar hans to spesielle egenskaper ligge i denne omgang; bruken av stemmen og trommen.

Grass skriver i en ordrik, original og nærmest eventyraktig stil. Hva vil han frem til? Han gir seg god tid. Hva er det han egentlig vil fortelle oss med denne surrealistiske historien? Det er neppe bare dvergens historie.

Boken rommer tolkningsmuligheter i rikt mon. Harald har allerede nevnt mengden av stedsnavn. Og hva med bestemor Anna Bronskis fire stakker som den kommende bestefaren gjemmer seg for gendarmene under. Bestefaren med de to personlighetene, brannstifter og brannkonstabel, opprører og en from, ukjent og ufarlig mann. Det døde hestehodet som brukes som agn i det motbydelige ålefisket. Moren som spiser seg i hjel på fisk. Hva er meningen med alle disse forunderlige og til dels bisarre hendelsene? Har de symbolske betydninger det er verdt i finne ut av?

Jeg opplever «Blikktrommen» som en krevende bok, en bok det tar tid å lese og som reiser mange spørsmål. Nettopp «en bok det tar tid å komme inn i», og godt egent for lesesirkelen.

I første omgang lurer jeg på et par ting i forbindelse med selve opplegget.
- Hva legger du i setningen «Gi gjerne deltakerne tid til å komme inn i boka». Vi leser jo alle i forskjellig tempo, og begynner ikke heller til samme tid. Når tenker du/dere tiden er inne for innlegg? Kanskje vi kunne hjelpe hverandre med å komme inn i boken.
- Holder det med tre ukers lesetid? Etter at en tredjedel av tiden er gått, ser jeg at i hvert fall ikke jeg rekker denne fristen.

Jeg ønsker alle lykke til med lesingen og diskusjonene her etter hvert.

PS.: For øvrig synes jeg Rolf Ingemundsens omtale gir en god bakgrunn for å forstå boken, uten at han røper for mye av innholdet. Den var til god hjelp for meg.

Heia- til dokke alle! Eg har fått «Blikktrommen» i hus, men boka er så lurvete og velbrukt at eg kvir i mot å vere lesar…..så, eg trur eg leverer den tilbake til biblioteket- eit bibliotek som har gjort uvanleg mykje for å skaffe meg boka! (Dei som har hatt boka før meg har slite den godt ut!)
Dei har bode meg to utgåver før denne, så eg trur dei skal få sleppe å gjere meir…..og det er første gong eg gir opp grunna stor slitasje.

Eg ynskjer dokke andre lukke til- og håper de får ei god leseoppleving og ein god diskusjon!

Hvis du ser under «Om bokelskere.no» (tast først Diskusjoner, så Oversikt) vil du se at Einonie tok opp samme problem som deg for to måneder siden, om «rare profiler». Fulgt opp av Bjørg. Det er altså mange av oss som reagerer på dette.

Det stemmer også at Bokelskere.no har en avtale med Norli. Hvis du går inn i Norlis nettbutikk og for eksempel ser på «Reisen til Cadillac» av Andreas Viestad (som jeg har skrevet om), finner du terningkast gitt av oss og en lenke direkte til Bokelskere.no, i dette tilfellet, mitt innlegg. Jeg reagerer sterkt på at vi bokelskere brukes i kommersielt øyemed og har sagt fra om det. Men la nå det ligge i denne omgang. Denne avtalen med Norli innebærer imidlertid at de terningkastene og omtalene vi gir her, kan påvirke Norlis salg (det er vel hele hensikten med avtalen).

«Uærlige brukere» kan altså bidra til reklame for/mot en bok og trekke salget opp eller ned.

Tror jeg har fått samme bok som deg. Jeg ser ganske dårlig, så det kan bli utfordrende. Litt koselig med gammel bibliotek bok da, 23 registrerte lån fra 1961 til 1985, forhåpentlig noen etter dette også. At de fortsatt har den betyr vel at den er verdt å bruke tid på :)

Ja, det blir mye mat. Det kan virke som om hovedpersonene alltid lager god og sunn mat.

Jeg mener den hører hjemme der.

Et velkjent problem, dessverre. Du kan sende en epost til Andre Nesse som er ansvarlig for dette nettstedet: admin@bokelskere.no

Takk for at du tar dette opp.

For all del, Hilda! Jeg har ikke monopol på dette uttrykket :-) Bare hyggelig at du har samme oppfatning.
Nå håper jeg inderlig ikke at det er en utgave med mikroskopisk skrift jeg har kjøpt. Det vil vise seg, var ikke oppmerksom på dette da jeg bestilte boken.

Ja, prøv å les den, og jeg ønsker lykke til - til oss alle!

Eg har henta eit eksemplar av «Blikktrommen» på biblioteket- men ser litt svart på å lese den- trass i at den vert nærmast kalla eit «litterært grunnfjell».
Boka eg har fått i hus er på ca 500 sider - med mikroskopisk skrift. Ser at det finst andre utgåver som er på ca 600 sider, men då sikkert lettare å lese.

Som fleire her har også eg ønsket å lese denne, men om eg får det til…det veit eg ikkje.
Trur eg seier at eg skal prøve…..Og til alle som har bestemt seg for å delta i felleslesinga seier eg Lukke til!

(oops…ser no at det er Lillevi som har brukt uttrykket «litterært grunnfjell» - håper det er ok at eg brukte det, Lillevi? Det er no eit godt uttrykk! )

Jeg vil gjerne få være med på denne felleslesingen. «Blikktrommen» er en bok jeg i alle år har tenkt å lese, den hører med til et slags litterært grunnfjell, om jeg kan si det litt høytidelig. Glad for nå å få dette sparket til endelig å komme i gang, og for anledningen til å diskutere den med flere.

Jeg var så sikker på at boken fantes her i huset, men den var ikke å oppdrive. Jeg har derfor bestilt et eksemplar hos antikvariat.net (de har flere).

Tja, jeg er neppe i denne bokens målgruppe, men inspirert av deg og gode anmeldelser tenkte jeg at det likevel kunne være noe å hente her. Også gamle kvinner kan ha vennskapsforhold det er verdt å gå nærmere etter i sømmene. Men Isakstuens venner syntes alle å tilhøre et avgrenset sosialt sjikt og en bestemt aldersgruppe. Og jeg fant sørgelig lite av overføringsverdi.

Den heseblesende stilen var heller ikke noe for meg, men den kunne jeg ha stått ut med om innholdet hadde fenget. Noen skarpe og som du sier satiriske beskrivelser reddet 2-eren eller kanskje 3-eren …

Jeg har hørt ferdig og synes det er mye å fundere på. Jeg trodde lenge at det var snakk om to forskjellige steder eller dimensjoner, men det var egentlig godt å ta feil. Underveis tenkte jeg mye på hvordan vårt eget hode kan rote det til for oss som f.eks. ved demens eller psykoser. Jeg fikk også noen flash backs til en gang jeg var kraftig medisinert og hadde en masse rare drømmer jeg trodde var virkelighet.

Jeg har lest flere bøker av Murakami og blir stadig slått av hvor like hans skikkelser er «oss». Hadde det ikke vært for matrettene kunne de bodd i Stockholm eller New York. Det er veldig annerledes enn hvordan jeg oppfatterJapan på film. Der føles japanere ukjente, tenkemåten og tradisjonene rare og til dels uforståelige, umulige å identifisere seg med.

Som hos alle forfattere blir det mye å kjenne igjen i Murakamis verden: enslige mennesker, bibliotek, katter og forskjellige virkeligheter. Kommer dere på flere?

Dette blir nok ikke den siste boken jeg leser av denne forfatteren. Det er gøy å bli med på hans reiser, selv når han skriver om husarbeid klarer han ikke å lokke fra et gjesp hos meg - og det er ganske godt gjort!

Denne romanen likte eg kjempegodt! So mange gode språklege formuleringar…..angrar ikkje på dette bokkjøpet. Trur eg kjem til å lese denne meir enn ein gong!

Den inspirerende tittelen og gode omtaler til tross, denne boken skuffet. Ingunn Kyrkjebø er god når hun skriver om japansk kultur, om kalligrafi, kampsport og teseremonier, og om hvordan gammelt buddhistisk og taoistisk tankesett brukes i disse. Dette er interessant og morsomt og beskrevet med entusiasme, glede og overbevisning. Og her er mye å lære for oss i vår heseblesende, vestlige verden. Om verdien av blant annet stillhet, pauser, dyp pust og å prøve å løsrive oss fra alle tankene vi stadig baler med.

Men det er likevel når Kyrkjebø skal gjøre de japanske ideologiene relevante for vestlige lesere, boken faller litt sammen, i hvert fall for denne leseren. At vi gjør ting bedre når vi konsentrerer oss om én ting om gangen, kan være greit å bli minnet på. Men må vi til zenbuddhismen eller taoismen for denne innsikten? At mennesket har to typer tankesett, et raskt, intuitivt og følelsesladet, og et langsomt, rasjonelt og logisk, tilskriver forfatteren psykologen og økonomen Daniel Kahneman (2011); kunnskap som var kjent lenge før Kahneman. Det er flere slike eksempler. Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til mye av den forskningen forfatteren referer til, spesielt de vidtrekkende slutningene hun kan trekke av ett enkelt forskningsprosjekt, og hvordan hun relaterer dette til japansk tenking. Dette stoffet overbeviste ikke meg og opplevdes til dels irrelevant.

Alt i alt, en bok omtrent midt på treet.