Bokelskere.no

Livet er som en skoledag
hvor Sorg og glede er hovedfag
I gledens time trives vi best,
Men i sorgens time lærer vi mest.

Vi har alltid mer å lære. Og det er i livets skole at vi tilegner oss den aller viktigste lærdommen.

Jeg tror alle mennesker opplever slike gylne øyeblikk - øyeblikk da tida står stille, og vi opplever å være i intens berøring med selve livet. Hvis vi bare evne til å se dem.

Men kanskje må vi reise ut og vekk for å finne ut hvor godt vi egentlig har det heime. Vi trenger å få litt avstand til det vi tråkker i til daglig for å se verdien av det.

De 2 viktigste rommene i huset mitt er gledens rom og sorgens rom. Jeg trenger dem begge, og går inn og ut av disse rommene hver eneste dag. Hvis jeg bare oppholder meg i gledens rom , mister jeg dybdenog kontrastene i livet. Men hvis jeg er for lenge i sorgens rom, blir jeg bare tung og trist.

Jeg er opptatt av at vi ikke må glemme historien. Vi må ikke glemme å takke. Våre forfedre.

Hvis vi gjør dagens levestandard til det normale, så legger vi lista for høyt, tenker jeg. Da blir vi stadig skuffet. Men hvis vi tenker at vår velstand er ei bonusreise som er betalt av generasjonene før oss - og at den reisa plutselig kan ta slutt, så får vi et annet perspektiv på livet. Da blir velstanden en gave og ingen selvfølge, og hverdagen spennende.

Det virker som vi mennesker må miste noe før vi virkelig forstår verdien av det. <<Det var først da jeg ble rammet av kreft jeg forstod at livet er ingen selvfølge!>> eller <<da jeg mistet mannenmin, først da forstod jeg hvor avhengig jeg var av ham!>> eller << det var først da jeg snakket med en flyktning fra Irak at jeg forstod hvor heldige vi er som bor i et demokratisk og fritt land!>>. Hvorfor skal det være sånn - at vi må miste noe før vi verdsetter det?!

Gråten og latteren er tvillinger på jorda. Gråten hjelper meg til å godta det vonde som har skjedd, mens latteren bringer meg videre framover og gir meg energi til å gå videre.

Angsten for fremtiden steg som tidevann.

Det var unaturlig for en mor ikke å kunne strekke ut hånden og røre ved barnet sitt.

Jeg prøvde å forklare at grunnen til at jeg nå flyttet, var på grunn av hennes manglende kontroll på temperamentet sitt. Hun så uforstående på meg, som om hun ikke kjente seg igjen i det jeg sa.
- Husker du ikke alle de gangene du har vært rasende? spurte jeg overrasket.
Hun ristet på hodet. Det forpinte uttrykket hun hadde i ansiktet fortalte meg at hun snakket sant. Hun kunne jo være direkte farlig, tenkte jeg for meg selv.

Jeg søkte igjen på Internett om dette med psykopati og narsissisme, og det var Kvinnen jeg leste om. Nesten ordrett ble Kvinnen beskrevet slik jeg hadde lært henne å kjenne.

Etter en stund la Pearl fra seg videospillet, rullet seg ned fra sofartggen, vred seg i Susans retning og slengte armer og bein over lenet på sofaen. Tenåringer hadde ikke knokler, konstaterte Susan.

Susan hadde ikke sett Bliss lage så mye mat siden hun hadde meldt seg som frivillig på kjøkkenet til et bydelsteater som satte opp Vaginamonologene.

Hun kikket på klokka på dashbordet. Hun hadde bare ventet fem i minutter. Det føltes lenger. Hun røykte ferdig røyken og stumpet den. Hun lurte på hvor mange tilfeller av emfysem som kunne ha vært forhindret av punktlighet.

Jeg har erfart at humoren er en livskraftig energikilde som ikke går tom. Vi trenger humorens veldige kraft hvis vi vil leve et normalt liv igjen etter å ha blitt slått til jorda. Humoren er som en spirekraftig plante som ikke lar seg knekke.

For god humor har alltid en brodd av alvor i seg. Og ingen ting er så alvorlig at det går an å flire av det.

Kommer du alltid tidlig, kommer du aldri for sent. Pappas motto, og det gjaldt også da Alzheimers slo inn - et langsomt forfall før en bratt utforbakke tvang oss til å flytte den uavhengige, kvinnehatende faren vår til et enormt hjem som stinker kyllingkraft og piss, hvor han hele tida kom til å være omgitt av kvinner som skulle hjelpe ham. Ha.