[...] man kan ikke vente hele livet på den perfekte i morgen. For den perfekte i morgen kommer aldri. Den er faktisk her i dag, hvis du bestemmer deg for det.
Det finnes ikke en ubetydelig dag i ditt liv. I dag er det noen som lever, som du er glad i - som ikke kommer til å være her i fremtiden.
Hvert øyeblikk er en gave, Daphne mou. Hvert øyeblikk, hvert åndedrag, selv hver tåre er en gave.
Uten våre tårer, hvordan kan vi virkelig sette pris på latteren?
Daphne mou, noen ganger er de mest ensomme menneskene de som aldri har et øyeblikk for seg selv, og de mest tilfredse er de som står alene, men kan si at de er elsket. At de i alle fall en gang i livet visste at de virkelig var elsket.
Men likevel trenger vi noen ganger gudommelig veiledning for at vi skal se det som er rett foran øynene våre, for å bestemme hvilken vei vi skal velge, for å hjelpe oss å høre hva som er visket i vinden.
Noen ganger , Daphne mou,når vi ikke vet hvilken sti vi skal følge, når vi føler oss fortapt og ikke har noe håp igjen, må vi bare stanse opp og lytte. Noen ganger er redningen der, rett foran oss, og venter på å bli hørt.
Starten på et nytt liv betydde slutten på et annet.
Enkelte ting forblir i minnet vårt for alltid og vekkes bare til live når vi trenger dem som mest[...]
For meg vekker virkelig kunst følelser. Kjærlighet,hat, glede, lidenskap, medfølelse, tristhet. Hvilken form den enn innhar, får kunsten deg til å føle noe. Den gjør deg bevisst på at du lever.
[...] Alle familier har sine hemmeligheter, er det ikke slik?
Jeg tror vi alle er i stand til å forandre oss hvis vi vil det nok, sa hun.
Ingen hadde fortalt henne at det å være mor innebar å leve med uforbeholden kjærlighet som slo pusten ut av en, og en frykt så forferdelig at den rystet en i dypet av sjelen.
Livet forsetter, tenkte hun. Gud vet hvordan, men det forsetter uansett, på en eller annen måte.
Han hadde oppdaget at regnet falt mot vindusruten som tårer, at linoleumsflisene hadde gylne fregner.
Når Veruska fortalte, var det som et rokokkomaleri-alle hovedpersonene deltok i hemmelige kjærlighetsaffærer, som ble malt ut i brede strøk med sterke farger.
Tusen takk for tips! Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne glemme Vera Michaelsen, den tror jeg kan fenge. Dans stille før stormen er ny for meg, den skal sjekkes ut.
Kathy kom til å ta seg av all pratingen, det hadde hun alltid gjort. Hun var typen som leste gateskilt høyt heller enn å holde ut taushet.
Alan var faktisk enda tynnere enn mor, med så høye og skarpe kinnben at øynene ble til mandelformede streker. Når jeg så ham, fikk jeg lyst til å gi ham intravenøs næring.
Jeg er på jakt etter bøker som passer de på 11-12 år, hvor dansing er en del av historien. Den eneste boken jeg kommer på selv på norsk er Battle av Maja Lunde, og den tenker jeg er for litt eldre lesere. Er det noen her som har gode forslag?