Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte bevirke valg som gjør at livet vårt forandrer retning.
Andres handlinger kan tolkes i alle mulige retninger, avhengig av hvilket perspektiv man anlegger.
Sadiq undret seg over krigens natur. Alle var skråsikre på at nettopp de hadde rett på landet, som de andre ble tvunget til å forlate. Alle mente å eie sannheten, alle virket tørste på blod.
Fryktens rike, ble landet kalt. For mange syrere var redselen blitt en del av kroppen, umulig å skille ut eller bli kvitt. Den var en del av ånderettet, av hjerteslagene, den hadde satt seg i hodet, i magen, i blikket. Den lå i dypet av sjelen din. Og jo eldre du ble, desto reddere var du.
Utenfor beundret fullmånen speilbildet sitt i gullfiskdammen, og en mild vestavind rusket i de nakne kvistene på den berømte blåregnen rundt vinduet.
Noen sår gror aldri, de verste menneskelige lidelser, finnes det ingen botemidler for.
Alt har sin tid, sa han etter en stund. Det er slik det står i bibelen. Det er en tid for alt som skjer under himmelen. En tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge. En tid for lete, en tid for å miste. Og en tid for å elske, sa jeg forsiktig.
Vi er skapt til å ha gjøremål, oppgaver som venter hver morgen når vi våkner.
Menneskets tilværelse er uforutsigbar.Men det finnes trøst i å observere naturens evige gang. Om alt annet i livet slår feil, så vet du i alle fall med ganske stor sikkerhet knoppene på epletrærne kommer i mai, at blomstringen setter inn og insektene trekkes mot den, og at sommeren følger med bladverk og lysgrønne kart. Og når kveldene begynner å bli mørkere og gresshoppene spiller, da modnes frukten, plukkes av oss eller havner som mat for dyr på bakken - eller råtner og blir ny næring fra treet det opprinnelig kommer fra.
Det er rart hvordan enkelte minner er fulle av detaljer, hvordan dager har brent seg fast i hukommelsen.
Livet er for kort å se seg tilbake, er det ikke? Noen ganger gjelder det mest av alt å kunne se framover.
Hvis det erkjærligheten som påføres oss sår, hvordan skal vi da helbredes?
Cheries ansikt var uttrykksløst, bortsett fra en sitring ved munnviken nå og da, som betydde hva? Hun kikket på neglene sine og bestemte seg for å bruke tennene sine til litt manikyre.
Han satte tomflasken fra seg på bordet og kom med en serie høylytte rap, som en rasende sjøløve som kaller på sin make.
Slipset hang skjevt og håret strittet til alle kanter, som en hveteåker som trengte tresking.
Nylonteppet var i to grønnyanser og så langflosset at det kunne trengt en omgang med gressklipperen.
Det siste jeg så av henne var kittelen som svulmet i vinden. Hun lignet en varmluftsballong sekundet før oppstigning.
Noen ganger når man har det vanskelig, har man nok med å ta vare på seg selv.