Bokelskere.no

"Min første fiolin fant jeg på en søppelfylling. Og det var en svært god fiolin, men det visste jeg selvsagt ikke da. Jeg visste imidlertid at det dreide seg om en magisk fiolin. Det skjønte jeg med det samme, bare ved å se på den, for selv om det var i ferd med å bli mørkt, skinte den, og det som skinner, er som regel magisk." Stillhetens hus

Forlaget skriver:

Stillhetens hus er en roman om kvinner, musikk og en helt spesiell fiolin. Rammen rundt historien er en klassisk konsert som finner sted i Berlin. Konserten skal til å begynne, luften er fylt med forventing, og en gammel kvinnes tilstedeværelse blant publikum gjør noen av orkesterets medlemmer nervøse. Hvem er hun? Hvilken forbindelse har hun til orkesteret? Dette er en roman med mange historier i én.

Det enkleste og kanskje vanligste en kan skrive om en bok som handler om musikkens magi, dens evne til å nære drømme, være som bankhvelv vi kan bruke til å bevare minner og transportere oss, er at den er musikalsk, eller at den synger. Jeg vet ikke om det er en klisje ennå, det spiller ingen rolle. Blanca Basquets prisbelønte spiller på noen vidunderlige strenger og var et gledelig funn.

Boka handler om musikere. De to viktigste er Teresa og (fru) Anna. Teresa er den fattige. Faren er fraværende og moren, en hardtarbeidende og oppofrende kvinne, jobber som renholder. Inntekten er så liten at de bare har råd til å bo i en leilighet med ett rom, ett bad og et kjøkken. Møbler har de ikke råd til, så de bruker den lokale søppelfyllinga som sin Ikea. Da sier det seg selv at å få det hun vil ha, det hennes jevnaldrende har, ikke er noe Terese kan regne med. Det vet hun allerede som sjuåring. Men hun vet også noe annet: Hun har en mor som elsker henne mer enn livet og som er villig til å gjøre hva som helst for at hun skal bli lykkelig.

Anna derimot, er rik. Hun bor i et stort hus og får det hun peker på. Og klisjé eller ikke, går moren hennes rundt og tror at det skal oppveie for omsorgen og strukturen datteren trenger. Faren har dratt sin vei i den tro at kona vet best hvordan deres felles datter bør oppdras.

Det som forener Anna og Teresa er musikken. Mer presist fiolinspilling. Teresas mestring av dette instrumentet, er mer mirakuløs og magisk enn Annas. Og troen på magien som skjer i møtet mellom musikeren, instrumentet, publikum og komponisten, er sentral for Teresas kunst. Slik er det ikke med Anna. Hun er teknikeren, perfeksjonisten som går gjennom vegger for å spille korrekt og fast.

Historien om disse to jentene, senere kvinnene, er også en historie om en helt spesiell fiolin. Den ble en gang for hundrevis av år tidligere laget av en av historiens fremste produsenter av instrumentet, blir ved en feiltakelse kastet av hushjelpen til en prominent tysk komponist og Casanova bosatt i Spania, blir like etter funnet av Teresa, stjeles, før det flere tiår senere stjeles tilbake.

Det er mer, ikke minst flere historier om tapt kjærlighet, giftig kjærlighet og uoppfylt kjærlighet. Det er et forførende språk, en forflytting i tid som er helt sømløs og levende karakterer som blir med deg. De ble i hvert fall med meg.

Høyst leseverdig. Anbefales varmt!

"Det kommer et snerr til, og plutselig forstår Malorie hva det er. Det høres ut som en hund. Noe fra hundefamilien. Ulver. Hun rekker ikke å krøke seg sammen før en ulveklo kutter opp skulderen hennes. Hun skriker. Straks kjenner hun varmt blod renne nedetter armen. Det plasker i kaldt vann nedi bunnen av robåten. Urin også. De kjenner lukten av det fra oss, tenke Malorie panisk og snur hodet i alle retninger mens hun slår om seg med åren. De vet at vi ikke kan forsvare oss. Hun hører lav snerring igjen. Det er en flokk." Lukk øynene

Forlaget skriver:

"Det er noe der ute som ikke må bli sett. Ett sekund, og personen som ser, drives til dødelig vold. Ingen vet hva det er, og hvor det kom fra.

Malorie, mor til to små barn, har overlevd. Det har gått fem år siden det hele begynte, og Malorie vil søke tilflukt til et sted som kan gi trygghet for henne og barna. Men reisen dit vil være det mest risikable de noensinne har utsatt seg for. Ett feilsteg kan innebære døden."

Det er ikke ofte at en debutants bok blir kjøpt av et stort filmstudio i Hollywood. Enda færre får kritikerne til å sammenlikne ens debutbok med bøkene til Stephen King. Men det var det som skjedde med Josh Malerman. I tillegg ble han nominert til noen betydelige priser. Er det fortjent?

Hvis en bok skal roses for premisset og for den vedvarende uhyggelige stemningen den klarer å opprettholde fra første kapittel til det siste, så er jeg ikke i tvil om at Malerman fortjener all suksessen han har fått. Selv forventet jeg mer. Jeg ville ha en aktiv karakter som gjorde noe mer enn å være innestengt, som prøvde å finne ut av trusselen og kjempet.

En god venninne sa at hun satte pris på at boka fokuserte på menneskenes reaksjon på de mystiske skapningene som sprer død over hele verden i de fire årene vi følger Malorie, hovedpersonen. Jeg har forståelse det, men for min del er faren menneskene utgjør verken spennende nok eller interessant nok til å distrahere meg fra å ville vite mer om skapningene boka blir solgt på. Hvor kommer de fra? Hva vil de? Og har de noen svakheter man kan bruke mot dem?

Bortsett fra noen spekulative teorier noen av karakterene kommer med, blir disse spørsmålene aldri svart. Dermed kan jeg ikke la være med å spørre meg selv; hvis forfatteren ikke hadde tenkt å bruke skapningene så aktivt, hvorfor finne dem opp?

Skuffende.

Det er ikke blod og gørr her. Men måten de svakeste av de svake blir behandlet på, gjorde meg veldig opprørt. Boka har likevel en overraskende håpefull tone, så det er ikke total bekmørkt. Det er en bok jeg anbefaler alle å lese.

En gang tidlig på 2000-tallet så jeg en gammel dokumentar om livet på barnehjemmene i Sovjet. Jeg husker ikke mye av filmen, egentlig bare én scene: Der ser vi en liten og bevegelseshemmet gutt i sju eller åtte årsalderen som prøver å ake seg på rumpa ut av rommet der man har latt ham ligge igjen. Han klarer det ikke, til det er han for utsultet og avmagret. Scenen varer kanskje i et par-tre minutter, men der jeg satt og så på den, ble disse to tre minuttene så uutholdelige at jeg slo av tv-en, kledde på meg og dro på spasertur.

Ruben Gallegos "Hvitt på svart" minnet meg ikke bare om dokumentaren jeg så for så mange år siden, den tvang meg også flere ganger til å ta en nødvendig pause fra lesningen. At boka ville være mørk, hadde jeg forventet. Men jeg hadde ikke ventet at den skulle være så full av skjødesløs ondskap, umenneskelighet og uanstendig likegyldighet.

Rubins historie starter i 1968. Rubins mor, Aurora Gallego, av spansk opprinnelse, treffer en mann fra Venezuela. En kort romanse produserer tvillinger. Men bare ti dager etter fødselen dør det ene barnet, mens det andre, Ruben, blir født med cerebral parese og erklært så godt som død av helsepersonalet. Konsekvensene blir katastrofale for Ruben: Moren drar hjem for å bearbeide tapet og komme seg videre i livet, mens han blir plassert i et barnehjem fra helvete.

De ansatte på institusjonen er barn av sovjetstaten. De har lært at empati belønnes med svik, pliktoppfyllelse med sjalusi og livsfarlig ryktemakeri og redelighet og ærlighet med at ens egne og en selv vil sulte. Så de tyr til de samme to tingene som har holdt statens maskineri i gang siden tidlig i 1920-årene; frykt og korrupsjon.

Forsendelser fra familie- hos de som har noen men av skam har blitt stuet på institusjonen-blir beslaglagt nesten totalt, eller – hvis man er heldig- får man en brøkdel av det som er sendt (et par hundre gram av en matforsendelse på over ti kilo). Den som oppleves som vanskelig eller hvis «omsorg» blir for krevende, blir overført til et gamlehjem som får barnehjemmet til å virke som Ritz Carlton.

Ruben ender opp der. Hvordan han overlevde oppholdet og de mirakuløse sammentreffene som førte til at han kom ut med hjertet og hodet fortsatt på rett plass, er vanskelig å forklare med noe annet enn en klisje; menneskeånden er i stand til å overkomme uforståelig mye dritt.

Inspirerende og høyst interessant.

Caleb Witting og Lottie, storesøsteren hans, bor et sted på prærien sammen med faren, Jacob. Caleb og Lotties mor døde da Caleb kom til verden, og siden den gang har Caleb og søsteren vært morløse og faren koneløs.

Likevel er familien lykkelig. Barna er sunne, veloppdragne og barnlig eventyrlystne. Jacob selv har med årene lært seg å mestre foreldrerollen og klart å fostre opp to oppegående barn uten at utfordringene som kommer med det å være enslig forelder, har fått ham til å bli håpløs av å stå i spagat mellom det å være omsorgsperson og det å være en mann på slutten av 1800-tallet. I en tid da det var vanlig at menn forlot barna hos den nærmeste kvinnen i slekta, eller giftet seg med en gang de de la den døde kona i graven, er Jacobs valg om å være både mor og far for Caleb og Lottie ikke bare uvanlig, det er også lite troverdig.

Lenge truer boka med å gjøre Jacob til en utradisjonell mannlig karakter, men så skifter historien kurs og blir veldig tradisjonell. Det skjær når naboen lykkes med å hente en kone fra Tennessee. Både barna og Jacob blir vitner til hvor høyt naboen og husholdningen hans blir løftet høyere opp av konen. Jacob ser også noe i barnas øyne, en slags lengsel, og sammen med sitt eget behov for et kvinnelig selskap, blir denne avgjørende.

Jacob skriver et «ektefelle søkes» brev i avisa, og mot alle forventinger, får han et svar fra Sarah Wheaton, en elegant, kompleks kvinne fra Maine. Sarahs positive svar og senere, flytting til ingenmannsland for å gifte seg med Jacob, er bokas andre «usannsynlighet». For det første, sies det, svarte Sarah ikke av interesse, men desperasjon.

Broren, William, som hun bodde med, giftet seg, noe som gjorde Sarah en fremmed i eget hus. For det andre; hvor sannsynlig er det at en kvinne som er vant med å bo på et stort sted, elsker havet og er hobbymaler, søker en mann å gifte seg med på landsbygda?

Fordi Sarahs første valg er så svakt motivert, kjøper man heller ikke hennes vakling mellom å bli eller dra tilbake til Maine i siste halvdel av historien. Når dette lite spennende valget likevel utgjør bokas dramatiske hjerte, kunne boka ikke annet enn å skuffe meg.

Det er lite å rose her. Språket er greit, karakterene gjør ikke inntrykk på en og slutten er like kjedelig som begynnelsen og midten.

Styr unna.

Weetzie Bat, tittelpersonen i Francesca Lia Blocks roman fra 1999 (i Norge, kom ut i USA i 1989), bor i Los Angeles og er, enda hun ikke selv har noen forbindelse til filmbransjen, opptatt av stjernestøvet den har drysset over østkyst-byen.

Hun er, ifølge sine egne ord, en av byens vanlige innbyggere som faktisk ser det magiske ved byen; de legendariske danseklubbene, de berømte gatene og restaurantene og de historiske kinoene.

Når hun ikke er på jobben (hun er servitør), henger hun sammen med Duke. Han er ifølge Weetzie «skolens flotteste gutt» og kjører en Pontiac 1955-modell. Han er også homo, og bor sammen med bestemoren sin, Fi-Fi.

Dukes legning kommer frem alt for sent. Før det inviterer han stadig Weetzie på kino, på konserter og lærer henne å surfe, noe som får en til å tro at romantikk ligger i lufta. Når det blir tydelig at det ikke er så, blir historien også fragmentert og går i flere uinteressante retninger.

Fi Fi dør. Duke arver huset hennes og lar Weetzie flytte inn. Kort tid etter får begge kjæreste, og begge kjærestene flytter også inn i Dukes hus. Og ikke lenge etter bestemmer Duke, Weetzie og Dick, kjæresten til Duke, seg for å lage barn sammen. Uten å først informere Weetzies kjæreste, My Secret Agent Lover Man(!).

Litt på grunn av språket, men hovedsakelig på grunn av de «progressive» temaene Frances Lia Block tar opp, har en del kalt «Weetzie Bat» «original» og «banebrytende».

Selv hadde jeg store problemer med bokas mangel på fokus, driv og overfladiske «originalitet»-mest ved å gi dyr og karakterer sære navn. En kan gjerne ha en hund som heter Slinkster Dog og kalle et barn Cherokee (er det rasistisk?), men en bok, hvor enn kort den er, bør ha en historie, gjerne en god en, å fortelle.

«Weetzie Bat» har dessverre ikke det.

Den er bare kjedelig og en anelse pretensiøs.

Styr unna.

"Dristige og brutale ran har nådd foruroligende høyer de siste ukene, " skrev Illustrated London News 21. desember 1854, "særlig om kveldene. Det viser seg at den tro Nr Wilson hadde på at gatebelysning skulle virke hemmende på vold, ikke var berettiget, for bandittiene er frekkere enn noensinne. Så sendt som i går ble konstabelen Peter Farrell lokket inn i et smug, hvoretter en bande bøller kastet seg over ham, rundhjulte ham og tok alt han eide, tilmed uniformen. Helle ikke må vi glemme at parlamentsmedlemmet Mr Parkington for bare fjorten dager siden ble overfalt på åpen gate underveis fra Parlamentet til sin klubb. Denne voldsepidemien må myndighetene reagere raskt og effektivt på." Det store togrøveriet

Året er 1854. Dronning Victoria har sittet på tronen i sytten år. Krigen i krim, mellom Storbritannia, Frankrike, det Ottomanske riket og Sardinia på den ene siden, og Russland på den andre, har pågått i snart ett år. Og nesten tjue år etter dets oppfinnelse, er toget modernitetens siste vidunder. Ikke bare skyfler det tusener fra London til steder der hestekjerren lenge hadde monopol på fremkomst, det brukes også som transportmiddel for viktig last, nemlig til å frakte deler av gullet den britiske imperiet bruker til å betale for den pågående og blodige krigen.

Mens mange i landet er opptatt med å børste støvet av patriotismen sin, er Edward Pierce, hovedpersonen i Michael Crichtons suverene "Det store togrøveriet, opptatt med å planlegge hvordan han skal legge beslag på gullforsendelsen.

Pierce er på mange måter en mann forut sin tid. En som trosser vedtatte sannheter i det Viktorianske samfunnet om hvem som begår kriminalitet og hvorfor de gjør de. Man tror nemlig at kriminalitet og forbrytelse var en reaksjon på pressende ytre omstendigheter; mangel på husvære, føde og arbeid. Hvis man utslettet disse ytre omstendighetene, ville forbrytelse og kriminalitet forsvinne for godt. Trodde man.

At noen som Edward Pierce, tross sin elegante klesstil, dannelse, intelligens og raffinement, ble kriminelle og begikk forbrtelser, ble ansett som mulig hvis personen trosset sin "karakter". De som hevdet at forbrtelse skyldes en annen impuls, ble ledd ut av rommet.

Pierce tar en Danny Ocean; han rekruterer medarbeidere, legger opp en intrikat plan for å få tilgang og adgang til steder og nøkler han er avhengig av for å lykkes med prosjektet, svikter de han må svikte, lyver for de han må lyve for og begår Stobritannias mest spektakulære ran på den tiden. Hvordan han gjorde det og hvorfor det likevel gikk så galt etter at pengene var i boks, er en spennende, intrikat og uimotståelig godt sammenskrudd historie.

Anbefales varmt!

“Yeah, ‘she says, “I know there’s people out there that fink a woman can’t do all the stuff I’m doing.[…] But, ya’know, I’m here, writing the lyrics and checking on the arrangements and doing all that stuff. Yeah? My songs come from in here.” She flattens a hand sincerely across her hear.[…] Cause that’s what it’s all about, “ Crush says to the interviewer, “integrity. Yeah?[…] I remember being at her signing party a year ago when someone used the phrase “artistic integrity” in her presence. Her brow knotted and she asked her manager-not rhetorically- “Wot’s “integrity”? ‘ I mean, here is a girl who can barely read. A girl who, just twelve scant months ago, would have sucked the curdled sweat from a tramp’s dimpled nutbag to obtain a record deal, and yet here she is talking about ‘integrity’ and Christ knows what other nonsense. When they sell no records, it’s a nightmare. When they sell lots of records- it’s a whole other nightmare. Because then these fools, these one GCSE merchants, these casualties with half a fucking thought to rub together, they suddenly think that the fact that a few hundred thousand of the Great British Public (yeah, those animals) enjoy their ditties[…] means that they have something of value to say about anything from FTSE to the Middle East peace process.” Kill Your Friends

Sett med nøytrale øyne har Steven Stelfox et misunnelsesverdig godt liv. Han er tjuesju, har en viktig stilling i mellomsjiktet i den britiske avdelingen av et verdensomspennende musikkonglomerat, drar på jobbreiser til blant annet Cannes og New York, ferierer i Sørøst-Asia, ligger med vakre kvinner, snorter og drikker av sitt hjertes lyst og får betalt for å dra på festivaler og konserter for å finne og utvikle talenter.

Jobben og livet til Steven er likevel ikke så misunnelsesverdig som det kan virke som. Hovedgrunnen, vil Steven si, er at de få artistene som har ærgjerrigheten (for det handler mer om dette enn talent) som skal til for å bli pop-stjener, er så lite talentfulle og prosessen med å gjøre dem kjent og kommersielt lønnsomme så krevende at en må drikke og snorte seg gjennom arbeidsdagen for ikke å ta et barberblad og kutte pulsåren.

Mindre uutholdelig blir ikke jobben av at alle er ute etter å dolke deg i ryggen og tråkke over liket ditt, bare for å komme et trinn høyere opp på karrierestigen.

Selv er Steven fanget i midtsjiktet. Over ham er folk han mener vet enda mindre enn ham, men som- Gud vet hvordan- har klart å klore seg opp karrierestigen, og under ham er enda flere andre ambisiøse noksagter og spyttslikkere.

Som om alt dette ikke var ille nok, må Steven også konkurrere mot andre i bransjen, særlig mot Parker-Hall, en yngre, rikere og mer populær talentutvikler som jobber for en konkurrent, men som-takket være sin teft-blir rekruttert til å overta talentutviklingsavdelingen etter at Steven går berserk og dreper sjefen sin med en baseballkølle.

Med Parker-Halls inntak i selskapet og politiets manglende fremgang med etterforskningen av drapet på sjefen, tror Steven en stund ikke bare at han har kommet unna med ugjerningen, han får lyst til å begå et annet mord. Men han gjør det ikke. Ikke med en gang. Ikke når politietterforsker Alan Woodham dukker opp og begynner å stille vanskelige spørsmål. Ved forklaringen Steven ga politiet like etter funnet av sjefens blodige lik, særlig alibiet hans.

Heldigvis, viser det seg, har Woodham en akilleshæl; han har siden han var tenåring hatt en drøm om å bli musiker. Det er en drøm faren ba ham legge på hylla og kollegene håner ham for hver gang sjansen byr seg. Men Woodham har trosset alle de negative røstene og holdt drømmen i live. Og nå vil han bruke anledningen etterforskningen gir ham til å lene seg tungt mot Steven og få innpass i musikkbransjen.

Steven er velvilligheten selv en stund. Men selv han kan ikke utrette mirakler. Eller kan han det?

Akkurat når Steven tror at han har funnet ut hvordan han skal styre Woodham og undermine Parker-Hall, dukker det opp enda et mareritt: Noen var vitne til at han drepte sjefen, og denne noens krav er enda mer forskrudd enn han kan forestille seg.

Ingen debutromaner jeg har noen gang har lest har fått meg til å le deg skakk, sjokkert meg med sin mørke humor, imponert meg med sin inside-info, skremt meg med psykologien til sin hovedperson, forført meg med sitt narrativ og feid meg av banen med sin overraskende slutt så mye som John Nivens rasende festlige «Kill Your Friends». Boka handler om den såkalte «Britpop-eraen» på slutten av 1990-tallet.

1997 for å være presis.

Tony Blair og Labour er ved å komme til makten. Prinsesse Diana er ennå i live, Oasis ses fortsatt på som gjenfødelsen av det beste i britisk musikk fra 1960-tallet, Spice Girls er globale superstjerner og Steven Stelfox, i likhet med en del andre i musikkbransjen, snøfter av de som sier at internett kommer til å snu alt på hodet. Selv for musikkbransjen.

Kan ikke anbefales varmere!

«Jeg er død, tenkte hun. Jeg er død. Springkniven lå i lomma hennes. Det tok alle kreftene hun hadde å få løs den høyre armen, som lå klem under henne. Hun rullet over på ryggen og fisket opp kniven. Men det var for sent. Han tråkket på armen hennes og holdt den nede mens han stirret på henne. […] Med en senete hånd like hard som en fugleklo, trakk den lille mannen kniven opp av lomma hennes. Han kastet den vekk. Deretter reiste han seg og grep balltreet.» Kistedanseren

Jeffery Deaver er en av mine største favoritter. Det er mange grunner til at han gjennom årene har albuet seg frem til en plass til en plass i toppen i min bok, her skal jeg bare fokusere på tre-fire av dem.

For det første er karakterene hans befriende lite opptatt av barn og familie. Som Jack Reachers far, Lee Child, påpekte i et intervju, er krim-og-thrillersjangeren infisert av en sykdom som tvinger gode forfattere til å skrive unødvendige kapitler om helter og heltinnenes hjemmeliv, skilsmisser og helger med barn. Jeg påstår ikke at sykdommen er fatal for en bok, bare at hovedpersonens familieliv ofte er en avsporing som dreper historie-og-spenningsmomentet i bøker som er infisert av denne sykdommen.

For det andre er bøkene hans veldig godt plottet. Historiene svinger ofte i uventede retninger, skurkene er som matrusjkaer; skjult bak lag på lag med falske identiteter.

Og for det tredje; Deaver bruker aldri unødvendige avsnitt og sider på å beskrive været i minste detalj. Han iscenesetter situasjonen heltene eller skurkene befinner seg i med én ting i fokus: å bevege handlingen fremover uten å bruke forstørrelsesglass i hver scene og fortelle oss om hvordan vann sildrer, grenser risler og regnet trommer mot ruter og vinduer. Jeg kan ikke få sagt nok hvor forfriskende jeg opplever dette.

«Kistedanseren» er sånn sett en perfekt Deaver-bok: Den starter bra, blir bedre og er eksploderer på slutten.

Begynnelsen, der Deaver introduserer oss for Edward Carney, en flyger i midten av førtiårene som jobber for et lite lønnsomt flytransportselskap, er som en god grøsser der kameraet tar plutselige sving rundt mørke hjørner. Allerede på første side var jeg overbevist om at Carney og kona, Percey, ville bli skutt og drept. Så trodde jeg at Percey ville bli drept (siden skurken tilsynelatende har parkert utenfor huset). Begge gjetningene var feil. Carney kommer seg på jobb, tar av med co-piloten og nærmer seg destinasjonsstedet når flyet eksploderer i lufta.

Carney, kona og deres lille selskap, Hudson Air Charters, viser seg å ha forbindelse til en Phillip Hansen, en våpenhandler FBI lenge har vært ute etter og som de kort tid før Carneys død fikk huken på. FBIs problem er bare at Hansen rakk å kvitte seg med betydelige beviser ved å leie et av flyene til Hudson Air og dumpe det i Long Island-sundet.

Lincoln Rhyme, den kvadriplegiske helten i de fleste av Deavers bøker, og hans rødhårete partner, Amelia Sachs, tror først at FBI ønsker deres bistand til å finne hvor Hansen dumpet bevisene. Det gjør de ikke. Derimot ønsker FBI hjelp med å spore opp mannen de mener står bak eksplosjonen som drepte Edward Carney; Kistedanseren.

Rhyme er godt kjent med leiemorderen. Fem år tidligere, da Kistedanseren var i New York, drepte han to av Lincolns undersåtter, hvorav én var noe mer enn en juniormedarbeider. Så forsvant han.

Nå er morderen tilbake i New York City, bedre enn noensinne og fast bestemt på å gjøre jobben han er hyret for å gjøre: drepe enhver som kan tenkes å true Phillip Hansens frihet.

Rhyme og Amelias dedikasjon til oppdraget og intelligens tar politiet et langt skritt nærmere morderen. Det vekker oppmerksomheten hans. Mer enn det, det får ham til å interessere seg for radarparet. Til å studere Amelias åstedsgransking og trafikken inn og ut av Lincolns hus.

Og til slutt gjør han det selv Rhyme ikke trodde var mulig: med sin kløkt og intelligens klarer han å komme seg inn i huset.

«Kistedanseren» innfrir på alle fronter; den er spennende, den er intelligent, den er så godt skrudd sammen at man får lyst til å lese den igjen og igjen og den er velskreven. Boka har i tillegg en sluttscene fans av Deaver vil sette stor pris. Jeg skal ikke avsløre hva det er, men bare si dette; det er her det startet.

Anbefales sterkt!

In 1945, an Italian musicologist found four bars of a sonata's bass line in the remnants of the firebombed Dresden Music Library. He believed these notes were the work of the seventeenth-century Venetian composer Tomaso Albinoni, and spent the next twelve years reconstructing a larger piece from the charred manuscript fragment. The resulting composition, known as Albinoni's Adagio, bears little resemblance to most of Albinoni's work and is considered fraudulent by most scholars. But even those who doubt its authenticity have difficulty denying the Adagio's beauty. Nearly half a century later, it's this contradiction that appeals to the cellist. That something could be almost erased from existence in the landscape of a ruined city, and then rebuilt until it is new and worthwhile, gives him hope. A hope that, now, is one of a limited number of things remaining for the besieged citizens of Sarajevo and that, for many, dwindles each day.

En gang var Sarajevo en by som eksemplifiserte hvordan serbere, bosniere og kroater, tross sine religiøse forskjeller, kunne bo, leve og arbeide fredelig ved siden av hverandre. Men i 1992 oppsummerer situasjonen i byen den til hele eks-Jugoslavia: Nabo hater nabo. Vanlige menn og kvinner som før krigen hadde vanlige yrker, kriger nå mot andre vanlige menn og kvinner. Og sønner som frivillig hadde gått inn i det jugoslaviske militæret, våkner en dag og oppdager at de er ved å bli brukt mot sine og deserterer til «sine egne». Resten er fanget i midten og forsøker å overleve den vilkårlige bombingen og snikskytterne som plaffer ned alt og alle.

Midt i dette helvetet, skjer litt av et mirakel, det påstår Steven Galloway, forfatteren av «Cellisten i Sarajevo» i hvert fall. En navnløs cellist trosser en dag snikskytterne, bombingen og den allestedsnærværende faren, setter seg et sted mellom de krigende partene og begynner å spille et stykke som med en viss tvil ofte tilskrives den venetianske komponisten Tomaso Albinoni, kalt Albinonis Adagio.

En av de som er vitne til mirakelet, er Pilen. Hun er ung, kvinne og -til mange av sine mannlige kollegers overraskelse-en eksepsjonell god snikskyter. Det er ikke rart. Før krigen, da Pilen var student, var hun på universitetets skytterlag. Men i motsetning til i de glade studiedagene, er de eneste poengene som teller at hun fjerner en av fiendens soldater fra slagmarken, før han fjerner henne. Likevel, når sjefen hennes gir henne i oppgave om å passe på cellisten, skjer noe uventet: uten å utveksle ett ord med henne, utfordrer cellisten henne til å revurdere valget hun har gjort og argumentene hun bruker til å forsvare sin fortsatte deltakelse i krigen.

Kenan, eks-funksjonær i et regnskapsbyrå, snart ført og far til to, har andre og mer grunnleggende prioriteringer: Få tak i vann og mat, og selg inventaret som fortsatt kan selges for å gjøre det. Før krigen var dette ikke noe han trengte å bekymre seg over: han tjente godt nok til å fø familien, og vannet rant fra rant fra springen så regelmessig at han og alle andre tok det for gitt. Ikke nå lenger. Nå må han velge mellom å gå ut og risikere å bli plaffet ned mens han er ute og henter vann til familien og fru Ristovski, den sytti år gamle enslige naboen, eller bli inne og la alle tørste. Mellom å hente vann i en stor beholder som saktner farten hans og gjør ham til et vandrende mål, eller ta en eller få beholdere og måtte ta flere turer.

Bakeren Dragan er i en relativt mer heldig stilling. Han var heldig og klarte å få ut kona og sønnen ut av landet. Begge er nå trygge i Italia. Selv er han langt fra trygg. Hver dag må han trosse sin instinktive frykt og bruke minst halvannen time på å snirkle seg gjennom fronten for å komme seg til arbeidsplassen. Ikke fordi han elsker jobben sin så høyt, enda han etter førti år mer enn liker godt det han gjør, men fordi han må jobbe for å kunne forsørge seg selv og bidra til husholdningen hos i søsterens hjem der han bor. Problemet er at stadig færre har penger til å kjøpe ting.

I kapitler som veksler perspektiv og som fokuserer mer på alle andre enn cellisten, forteller Galloway en sterk, komprimert, rørende- men usentimental- historie om en gruppe mennesker som presses og utfordres til det ytterste og –uavhengig av valgene de gjør, kommer ut på den andre siden som forandrede mennesker.

Det eneste som får meg til å ikke gi «Cellisten i Sarajevo» en sekser er at jeg ikke kjøper at inspirasjonshistorien fant sted. Den er for utrolig til det og ingenting av det jeg har lest etter å ha google litt, har overbevist meg om at historien står på stø bein. Men kanskje er ikke det så viktig?

Av og til er det kanskje best med en fin men usann historie, enn en grå og sann en.

Anbefales sterkt!

"Mens jeg tjuvlytta ved negerhuset begynte jeg på ei liste over alt som trengs i en familie. Det er så klart mora og faren men hvis den ene ikke er der er det ok hvis den som er igjen kan telle for to. Men det er ikke hvem som helst som kan telle for mer enn seg selv. Når jeg på Mavis og familien hennes tenkte jeg at jeg kom til å sprekke hvis jeg ikke fikk meg en sjøl snart. Den gangen hadde jeg ikke tenkt ut åssen jeg skulle gå fram for å få en men jeg hadde en følelse av at det gikk an å skaffe." Ellen Foster

Ellen Fosters liv er et helvete. Tiåringens far er en ølglad og voldelig tufs. Moren har vært så tyrannisert av ham i så mange år at selv livsgnisten har gått ut av henne. Og ingen i den nære familien griper inn, av forskjellige grunner. Brødrene til Bill, Ellens far, mener at broren deres bare tukter sine nærmeste, slik en mann bør. Morens familie på side har nesten ingenting til overs for søsteren og datteren enn forakt. De mener at hun har latt seg selv bli offer og må sove som hun har redet.

Det gjør hun også.

Med ryggen mot veggen og ingen utsikt til noe lys i enden av tunnelen, tømmer hun en dag i seg en pilleflaske med hjertemedisin. Hun legger ikke igjen et brev, ingen inderlig bønn til datteren om å tilgi henne for at hun, med selvmordet sitt, legger datterens liv og fremtid i en enda større mørke enn det allerede var.

For mørkere blir Ellens liv. Bill drikker enda mer enn han gjorde før, lar venner og drikkekompiser komme og gå som de vil og overfører stadig større del av ansvaret med å være forelder på Ellens små skuldre. Hun lager mat, steller huset og stjeler lønnssjekken for å betale regningene før faren bruker opp alt på å kjøpe øl. Så blir det verre; de voksne mennene som iakttar henne med glupske øyne dag inn og dag ut, bestemmer seg snart for å gjøre noe mer enn å glane uanstendig på henne.

Fordi Ellen svelger overtredelsene i seg og ikke sier fra til noen og fordi morens familie ikke gjør noe som helst for å strekke en hjelpende hånd til henne, er det nærmeste Ellen kommer en familie den til Starletta, en jevnaldrende svart jente som går i klassen hennes og som bor nær huset der hun og faren bor.

Det er til Starlettas familie Ellen får hjelp fra når Bill bruker opp lønnen før hun rekker å betale strømregningen og strømmen blir kutta. Det er de som inviterer henne hjem for å feire jul når årstiden kommer og inkluderer henne i gaveutvekslingen sin.

Delvis av stolthet og delvis av skamfullhet, spør Ellen likevel aldri familien om hun kan bo med dem. I stedet blir hun en kasteball; først innenfor morens familie, hvor hun brukes, hånes og fornedres, og senere innenfor fostersystemet.

Alt er likevel ikke bekmørkt. Mellom bestemoren som insisterer på at hun har «øya til det svinet» og fostermoren hun ender opp hos, får Ellen et pusterom hos Julia og Roy. Julia er formingslærerinna og Roy er hennes liberale ektemann som gjør rent og tar oppvasken.

I en drømmeverden ville Ellen ende opp hos dem og alle ville leve lykkelig til sine dagers slutt, men livet er ikke en drømmeverden og Ellen må ty til desperate midler for å finne en utvei, en mulighet for et normalt liv.

Tross de hjerteskjærende omstendighetene som truer med å drukne den ti år gamle hovedpersonen, er Kaye Gibbons’ «Ellen Foster» en bok hvor kjærlighet, oppofrelse og altruisme har en avgjørende rolle. Verden er altså ikke så beksvart som f.eks. den i Alice Walkers «Purpurfargen». Den er likevel mørk nok, skitten nok og frastøtende nok til at jeg ikke kommer til å glemme denne boka med det første.

Eksepsjonelt godt skrevet, tøff, hjerteskjærende og likevel-håpefull.

Anbefales sterkt!

"Ulykken er noe stort sort. Noe som gjør alt til før og etter uansett hvor mye som fortsetter. Den skjærer gjennom alt jeg kjenner, selv om mesteparten av det jeg kjenner finnes der etterpå, bare ikke broren min, slik jeg kjenner ham, ved siden av meg." Vinterindianere

En bok om en tragisk død må, utover å få oss til å gi oss innblikk i bortgangen feier over karakterene i historien, også ha noe ekstra i bakhånd. Den må gå lengre enn å konstatere, servere oss noe mer enn karakterer som er triste dag inn og dag ut og –hvis mulig- bruke tragedien til å så konflikt mellom karakterene.

Anne Gjeitangers «Vinterindianere» gjør ikke dette. Den første halvdelen er preget av nostalgi og tar oss med tilbake til 1960-tallet da hyttekulturen var ved å feste seg. Denne delen er både fin og var. Men så snart tragedien blir et faktum, blir boka mer opptatt av å dyrke en sorg som aldri får noen dramatiske følger. Og da blir det hele kjedeligere enn det allerede var.

Handlingen, det lille som er av det, kretser primært rundt hytteturene hovedpersonen og hennes Bærumsfamilie drar på gjennom årene til Nord-Norge. Det hele er idyllisk i starten. Familien er liten og sammensveiset, omgivelsene de bor i er som tatt ut av et brosjyrebilde og søskenkonflikten mellom Anne og lillebroren innimellom lekene, er gjenkjennelige og kommer i stand på en naturlig måte.

Så blir Annes bror kjørt ned og drept. Det er da bokas problemer tyter ut av skapet. For det første arresterer boka alt er av normal reaksjon på en slik hendelse ved å beskrive bedøve følelsesregisteret til karakterene.

Jeg har sett dette i så mange romaner i Norge at jeg ikke kan la være å stusse over det. Hva kommer det av at så mange norske bøker om noen som dør er nesten kjemisk renset for mennesker som reagerer på dødsfall med følelsesutbrudd? Er det fordi slikt ses på som unorsk, eller er det noe annet?

Hvis jeg må gjette vil jeg nok si at det skyldes at karakterer med store følelser, forbindes med kiosk-litteratur, eller populærlitteratur, og noen forfattere vil heller selge et par hundre eller tusen eksemplarer enn å bli assosiert med mennesker som faktisk oppfører seg som mennesker.

Da velger de heller å skrive om karakterer som, flere tiår etter en bortgang, fortsatt ruger på det som hendte da. Som dyrker dødsfallet og analyserer det fra alle unødvendige bauger og kanter.

«Vinterindianere» er en kjedelig og intetsigende liten bok.

Styr unna.

"Et lik var ikke noe nytt i Lobo’s Nod. Sist gang det hadde dukket opp et lik, hadde Jazz fått livet snudd på hodet, og det hadde ennå ikke rettet seg opp. Selv om mange år var gått siden da og alle hadde lagt den tiden bak seg, kunne Jazz fortsatt bli redd for at livet hans aldri skulle komme i vater igjen.» I Hunt Killers

Jasper «Jazz» Dent er tilsynelatende en normal syttenåring. Han går på skole, henger med sine utvalgte venner (primært den sykelige Howie), går på kino med kjæresten, Connie, og tar ut søppelet. Men Jazz er ikke normal. Ikke i egne øyne, og i hvert fall ikke i øynene til mange i den lille byen Lobo’s Nod. Det er ikke så rart. Jazz er nemlig sønnen til USAs verste seriemorder- Billy Dent.

Inntil fire år siden, trodde Jazz at faren var normal. En kan til og med si at han beundret ham for å ha blitt og tatt ansvar da moren forsvant brått. Da var Jazz åtte år gammel. Likevel, bitterheten mot moren satt i lenge. Så brøt faren sine egne regler, drepte lokale kvinner og ble tatt av G. William Tanner, sheriffen i Lobo’s Nod. Nå har det rommet bitterheten opptok, fylt av spørsmål; stakk moren eller ble hun farens 123. offer?

Et annet spørsmål som virrer i hodet til Jazz, er dette: er han sin fars sønn eller kan han velge en egen sti?

Behovet for å finne et definitivt svar på spørsmålet blir kritisk da Lobo’s Nod blir hjemsøkt av enda en annen seriemorder. Mens Billy Dent var opptatt av å være oppfinnsom og original, blir det fort tydelig at denne nye morderen er opptatt av noe annet: Billy Dent.

Morderen kaller seg Imitatoren, er hengiven fan av Billy Dent, stor beundrer av hans arbeid og oppsatt på å gjenskape de brutale og grufulle drapene ned til minste detalj.

G. William Tanner, den tålmodige og iherdige sheriffen som tok Billy, er ikke begeistret når Jazz oppsøker ham og forteller ham om sine teorier om morderen. Den manglende entusiasmen skyldes delvis stolthet, Tanner er tross alt den som klarte det FBI ikke klarte.

Men hovedgrunnen er egentlig at Tanner er opptatt av at Jazz skal ha et normalt liv. Jazz tror selvfølgelig ikke det. Han tror sheriffen ikke kjøper teorien. Senere, når likene hopper seg opp og sheriffen fortsatt er lite villig til å støtte seg til innsikten til en tenåring, tror Jazz at Tanners bare er stivsinnet.

Så Jazz gjør det tenåringshelter i bøker som denne pleier å gjøre: med hjelp fra Howie og delvis fra Connie bestemmer han seg for å finne morderen selv. Det han ikke vet er at morderen er langt mer opptatt av han enn han noensinne kan forestille seg. Og en dag kommer Imitatoren på besøk.

Selv om jeg setter pris på bøker som «I hunt killers» mens jeg leser dem, er det ofte svaret på et spørsmål som avgjør hvorvidt jeg liker eller misliker boka, og det er dette: er boka troverdig?

Enhver fiksjon er avhengig av at leseren gir fantasien et litt rom, at man ikke arresterer boka, filmen, teaterstykket eller novella på hver lille ting. Men jeg har svakhet for helter som blør ut troverdighet, som skader seg når de hopper fra en høy bygning eller blir merket for livet når de angripes av en voksen seriemorder.

Jeg vil rett og slett ha en helt som likner John McClane i voksenlitteratur, og en miniatyr i ungdomsbøker.

«I hunt killers» har ikke en slik helt.

Skuffende.

"Vi må være nådeløse," snerret Edward, "for vi lever et nådeløst liv: det burde du skjønne, du av alle. Dette er livet vårt, Jordan, dette huset, denne jorda, akkurat den faren, den moren- det finnes ingen medlidenhet, ingen nåde, det finnes antakelig ingen utvei engang. Det er hardt, Jordan, og vi må være harde om vi skal overleve, og alt vi kan er å gjøre det vi makter for å knuse alt som truer med å gjøre det verre." Hundene sover, s. 113 (Av Sonya Hartnett, Cappelen Damm, 2009, 127 sider,)

Willow-familien er tilsynelatende en gjennomsnittlig landlig australsk familie. De bor på et lite sted, driver Bonaparte, en liten gård som er så lite lønnsom at de er avhengige av inntekten de får fra å huse husvognturister og andre reisende, og viktigst av alt- familiens medlemmer har et nært forhold til hverandre. Særlig barna.

Forholdet mellom tjue år gamle Jordan og tjuetre år gamle Michelle er likevel det mest spesielle av alle. De henger sammen, betror seg til hverandre og støtter hverandre. Sammen har de også en hemmelighet som bare noen få av søsknene vet, en hemmelighet som ville få faren til å bli langt mer brutal mot Jordan enn det han allerede er.

Hemmeligheten kommer selvsagt ut. En av søsknene plaprer til Bow Fox, en amatørkunstner som bor midlertidig på gården. Fox har en egen agenda, og i stedet for å gå til Griffin Willow, familiens brutale og enerådige hersker og far, går han til Jordan og avslører det han vet. Jordan blir først oppskaket, så forbannet, så planlegger han en brutal hevn. Å si hva den går ut på, vil være en spoiler, men jeg kan si at familiens nesten ville hunder er en del av det.

Hvis en liker bøker som holder kortene tett inn til brystet, som frister deg med små hint om noe urovekkende, vil man elske Sonya Hartnetts kritikerroste roman, «Hundene sover». Men hvis du er en som forventer at boka overrasker og begeistrer når den legger alle kortene på bordet, tror jeg du vil bli dypt skuffet. For boka sitter dessverre ikke på den vinnende hånden den lenge narrer en til å tro den sitter med.

Historiens manglende pay-off er likevel ikke den eneste skuffelsen boka serverer. Også det meste som gjelder karakterene skuffer. I første halvdel av boka skjønner man ikke hvorfor de oppfører seg sånn som de gjør, så forstår man dem bedre i andre halvdel, før slutten snur på alt og sparker alle karakterene tilbake til utgangspunktet uten at vi forstår hvorfor karakterene så tvert bryter sin utvikling.

En mer generøs leser enn jeg vil kanskje si at karakterene kompromitterer seg selv på slutten fordi «familien kommer først». Selv kjøper jeg ikke den. Ikke fordi boka ikke gir en nok ammunisjon til å forsvare det argumentet, men fordi jeg ikke har noe til overs for bøker som selger en slutt hvor karakterene nærmest skifter mening og går hjem, i stedet for å gå linja ut.

Skuffende.

[…] tolv menn iført lange kapper svermet inn. De dro lyddempede våpen frem fra frakken, tok sikte og begynte å skyte. Idet de stormet inn, hadde kvinnen i resepsjonen nettopp løftet telefonrøret for å ringe, men linjen var død. Sekunder senere var hun også det da et prosjektil traff henne i pannen.[…] En middelaldrende analytiker hadde uheldigvis valgt dette øyeblikket til å komme inn i resepsjonen. Et øyeblikk senere lå han død ved siden av sin kollega. Noen av de bevæpnede mennene satte kursen mot kjelleren. Andre gikk fra rom til rom i første etasje, sparket opp dørene og drepte dem som befant seg der inne.[…] Da skrikene nådde Annas bevissthet, trodde hun at noen hadde kommet til å skade seg. Hun spratt opp og løp mot døren. Da hun hørte et dempet brak, skjønte hun ikke med det samme hva det var. Da hun hørte lyden igjen, gikk sannheten opp for henne. Det var noen som skjøt.» Hele sannheten

Nicolas Creel er rik. Veldig rik. Hans personlige formue er på 21 milliarder dollar og stammer hovedsakelig fra Ares Corporation, et kolossalt konglomerat som produserer våpen og annet forsvar-og-krigsrelatert materiell til noen av verdens mektigste land. Selskapets hundre og femti milliarder store markedsverdi og den private formuen, hindrer likevel ikke Creel fra å drømme om enda mer penger. Og han er villig til å starte en verdenskrig for å få det til.

Her kommer Richard Pender inn. Pender eier og driver Pender & Associates, et av verdens beste selskaper i markedsføringens nyeste og mest radikale front- persepsjonsstyring. I motsetning til de fleste i reklamebransjen, betales ikke Pender & Associates store summer for å børste støvet av sannheten eller pynte den, de tar betalt for å skape sannheten. Og Nicolas Creel har spesiell sannhet å selge.

Verdens befolkning, blant dem ei tenåringsjente i Norge (hvor i landet hun er, spesifiseres ikke), blir kjent med denne «sannheten» via en viral video. Videoen, et kort og amatørmessig filmet rop om hjelp fra det som tilsynelatende er en russisk opposisjonell som kaller seg Konstantin, setter i gang raset mot konflikt.

Russland og Gorsjkov, landets leder, blir dømt kun basert på Konstantins ord. Anklagene om forfølgelse av opposisjonelle, blir selvsagt avvist av russerne. De hevder til og med at noen Konstantin ikke eksisterer. Men verden er vant med slik prat fra russerne hver gang de har vært anklaget for brudd på menneskerettighetene. Så ingen tror på det de sier. Eller rettere sagt, nesten ingen.

Anna Fischer, forloveden til Shaw, agenten og helten i flere av Baldaccis bøker, er en av de som stusser over nettsidene og «bevisene» som tytter ut av overalt og advarer mot den røde faren. Som forsker, forfatter og ekspert på internasjonal politikk, er hun trygg på at anti-Moskva-gruppene som popper opp på nettet og i media er tryllet opp. Så hun starter å lete etter en bekreftelse, noe som kan bevise at russerne plutselig ikke har gått av skaftet. Det koster henne livet.

Shaw hadde egentlig planlagt å pensjonere seg fra den overnasjonale sikkerhetsorganisasjonen han jobber for. Bli sivilist. Nyte livet med sin vakre og smarte blivende kone. Men drømmer går i tusen knas når forskningssenteret der Anna jobber blir angrepet av væpnede menn og alle senterets ansatte blir drept.

Knust av sorg og kokende av rettferdig harme, slår Shaw seg sammen med Katie James. En gang var James en velrennomert og prisbelønt journalist. Nå er hun en drukkenbolt som redaktøren er generøs nok til å gjemme vekk i nekrologavdelingen. Det er mens hun skriver om bortgangen og gravferden til en prominent skotsk politiker at Shaw og hennes veier krysses.

James ser i starten på Shaw som en bølle, og Shaw ser på James som en drukkenbolt med farlig penn. Men etter at agenten redder James’ liv og senere- etter at han oppdager at journalisten har en anelse mer integritet enn sine yrkeskolleger, kommer Shaw og James litt motvillige frem til en enighet: oppspore de som massakrerte Anna og kollegene hennes. Han gjør det for å få hevn, hun for å finne en historie som kan redde karrieren.

Ingen av dem vet at Creel og hans hensynsløse leiesoldater observerer og følger hvert skritt de tar. Til de blir lei av å se paret nærme seg hiet og går til angrep.

«Hele sannheten» har en god del kvaliteter en ikke kan la være å sette pris på; den er sjeldent spennende, velplottet, har et par sympatiske helter og en nokså tilfredsstillende slutt. Så mitt «hat» mot boka skyldes ikke at den kommer til kort som spenningsroman, det har med hvordan den omtaler og presenterer muslimer.

Jeg har i en anmeldelse av annen bok, referert til David Baldacci som en ny Tom Clancy, en høyreorientert forfatter som skriver om supergode agenter som forsvarer det supergode USA mot superonde muslimer.

I «Hele sannheten» er skurken en amerikansk milliardær, likevel popper muslimske terrorister og heroinsmuglere opp her og der for å gi vår helt anledning til å lire av seg replikker som denne: «Jeg vet at dere lever omtrent i det niende århundret, men man må ta det enogtyvende århundret inn over seg for å unngå å have på dødscella.»

Skurken sier om muslimer at de er de eneste på planeten en ikke kan stole på med atomvåpen, fordi de- etter hans oppfatning- ønsker døden velkommen mer enn andre. Enda mer latterlig blir det når forfatteren plasserer sunni-terrorister med iranere. Man vet ikke om man skal le eller hive boka mot nærmeste vegg.

Hvis du liker gode spenningsbøker, anbefales denne. For min del blir det nok siste Baldacci-bok jeg leser.

«Graveren er i byen. Graveren ser ut som deg, Graveren ser ut som meg. Han går nedover de vinterkalde gatene på samme måte som alle andre, med skuldrene trukket sammen mot den fuktige desemberlufta. Han er verken høy eller lav, verken kraftig eller tynn. Fingrene i de mørke hanskene er kanskje tykke og butte, og kanskje ikke. Føttene virker store, men kanskje er det bare størrelsen på skoene. Hvis du ser ham inn i øynene, vil du verken merke deg formen eller fargen, bare at de ikke virker helt normale, og hvis Graveren fikk øye på deg mens du så på ham, ville kanskje øynene hans bli det siste du noensinne fikk se.» Djeveltåre

I New York kalte dem ham Djevelen, i Boston Slakteren, i Philadelphia Enkemakeren. Partneren hans kaller ham Graveren, og nå er de i Washington DC.

Nyttårsaften går Graveren ned til undergrunnsstasjonen i hovedstaden og bruker Uzien sin til å drepe tjuetre mennesker og skade titalls andre. Deretter åler han seg ut av åstedet uten at noen legger merke til ham og returnerer til skjulestedet sitt.

Avtalen er at partneren skal levere radarparets håndskrevne kravbrev til byens administrasjon. Og kravet er ganske enkelt: 1) gi oss tjue millioner, hvis ikke vil Graveren fortsette å meie ned byens feststemte borgere; 2) ikke prøv å stoppe partneren fra å ta løsepengene, for enhver hindring vil føre til brudd på kommunikasjonen mellom partneren og Graveren, og i mangel på kontakt vil Graveren fortsette å drepe.

Margaret Lukas, FBI-agenten som leder etterforskningen, Lukas Cage, hennes eldre og nære medarbeider og resten av etterforskningsteamet har ingen planer om å hindre pengeavhentingen. De vil i stedet bruke den til å identifisere både gjerningsmannens partner, og senere- Graveren selv.

Men alt går galt uten at de vet det. Like før han skal hente pengene, blir Graverens partner kjørt ned og drept av en uoppmerksom fører. Dermed er det ingen som kommer og henter løsepengene

Desperate og med nesten ingen spor å gå etter, henter foreslår at de henter en tidligere agent inn fra kulden; Parker Kincaid var en engang byråets fremste dokumentanalytiker og bidro betydelig til å løse noen av FBIs mest prominente saker. Nå bor han i Virginia, er skilt fra sin utro kone, jobber hjemmefra som konsulent og er aleneforelder for sine to barn.

Kincaid er først lite villig til å hjelpe FBI. Ikke fordi han ikke er berørt av blodbadet, men fordi hovedgrunnen til at han fikk omsorgen for barna var at han skulle ta en mindre farefull jobb. Går han tilbake til byrået, er han sikker på at ekskona vil finne ut av det og bruke det til å ta barna.

Tross den sterke motviljen, klarer Cage å nå frem til Kincaid. Først og fremst ved å love Kincaid at etterforskningsgruppen vil hemmeligholde hans deltakelse i etterforskningen. Det lykkes de med også i lang tid. Men så blir Graveren gjort oppmerksom på Kincaid rolle og bestemmer seg for å gi eksagenten en tragisk velkomst. Ved å drepe barna hans.

«Djeveltåre» er en spennende, intrikat og smart krim. Sammenliknet med det meste i sjangeren er den både solid og særegen. Men boka hevder seg dessverre ikke noe særlig i konkurranse mot de andre bøkene av Jeffery Deaver.

Parker Kincaid er ikke like eksepsjonell som Lincoln Rhyme-bøkene, ikke engang som Katherine Dance. Dette skyldes delvis at dokumentanalyse ikke er akkurat en evne eller yrke som skriker spennings, mens tolkingen av fysiske spor eller kroppsspråk er det. Legg til at slutten, enda den er både god og tilfredsstillende, etterlater en med en følelse av at den er alt for pent innpakket til å være troverdig, så kan konklusjonen ikke bli annet enn at «Djeveltåre» er en krim som fortjener en svak firer.

Anbefales med forbehold.

"Krigen. Umerkelig kom den nærmere for hver dag, vokste usynlig opp gjennom tausheten i Karabán. Folk stimlet sammen i den lille ortodokse kirken, i katolikkenes forsamlingslokale i Kommunehuset og i moskéen på torget. Som om Gud plutselig var kommet til landsbyen og var overalt. De mumlende bønnene lød som besvergelser. Salmesangen skar gjennom angsten som triumferende rop. Numne av velsignelse og klingende bjeller gikk folk hjem i flokker. Gatene ble liggende øde, vinduene truende mørke. Vinden slo ned fra fjellene og trommet løs på bølgeblikktakene." Sandor

Jeg forestiller meg at Mathis Mathisens tok flere runder med seg selv før han satte seg ned på begynnelsen av 1990-tallet og skrev «Sandor». Men kanskje kom forslaget fra forlaget. Kanskje ble han spurt om han ikke kunne produsere en kort bok som gjorde de pågående grusomhetene på Balkan enklere å forstå. Uansett, resultatet ble en bok på ca. 76 sider som er mer tankevekkende, øm, intelligent og litt magisk enn den hadde noen rett til.

Historien foregår i Bosnia, på den lille landsbyen Karabán. Der bor femten år gamle Sandor med familien; faren- en kommunist som fikk den ene foten sprengt av da han som tenåring kjempet mot tyskerne, sigøynermoren og storesøsteren Maritza.

Karabán representerer i starten av historien Jugoslavia på sitt beste; ortodokse serbere, katolske kroater og bosniske muslimer lever sammen, ler sammen, pleier hverandre, oppdrar og utdanner hverandres barn. Men jo nærmere krigen kommer, jo mer blir de forskjellige etniske skillelinjene tydeliggjort.

Nesten over natten er kroater opptatt av å fremheve sin kroatiskhet. Serbere blir opptatt av å forsvare det den serbisk-dominerte sentralregjering sier og gjøre. Og muslimene som sjeldent eller aldri før har vært opptatt av å markere sin religiøsitet, kler seg nå annerledes og går oftere på moskeen.

Men det er ikke før våpnene dukker opp, etterfulgt av ukjente uniformerte menn, at livet raskt blir dårlig. Skillelinjene mellom de etniske gruppene øker konfliktnivået. Det fører til at naboer blir usikre på naboer. Og usikkerheten skaper frykt, som i sin tur får en del av landsbybeboerne til å flykte.

Så blir det verre: Skolen overtas av desperate og traumatiserte flyktninger fra områdene rundt landsbyen. Generøsiteten flyktningene ble møtt med synker med ressursenes minking.

Og til slutt skjer det uunngåelige, det verste: Stephan, en av landsbyens kroater, blir skutt i hodet. Dr Ibrahim, legen som har pleiet alt og alle, blir funnet i den lokale elven. Død.

For Sandors del blir det verre enn verst når han blir skilt fra familien. Mens familien lykkes med å flykte ut av konfliktnettet som raskere og raskere snører seg om Karabán og Bosnia, blir femtenåringen tvunget til å navigere seg gjennom et minefelt av et konfliktområde hvor alle og enhver tolker alt fra hudfarge, religion og politikk, til holdninger og preferanser for å avgjøre om man er en absolutt alliert eller bitter fiende som fortjener å dø.

Jeg hadde ikke spesielt høye forventninger til «Sandor». Jeg trodde ikke at en barne-og-ungdomsbok, skrevet av en utenforstående i 1993, altså tidlig i konflikten, ville være noe annet en lettvekter om en kompleks konflikt. «Sandor» er ikke en sjokkerende vektig bok, men den er langt mer øm, klok, sammensatt og velskrevet enn den hadde noen rett til.

Så hvis du har lyst til å lese en intelligent og kort bok om konflikten i Balkan, anbefales denne varmt.

En gledelig overraskelse.

"Vel, jeg er elleve nå, folkens, og i tilfelle dere ikke har hørt det, så væter jeg ikke senga mer. Men jeg er ikke hyggelig. Jeg er storartet. Ingen tør prøve seg mot den store Galadriel Hopkins. Jeg er for smart og for vanskelig å hamle opp med. Grusomme Gilly kaller de meg.- Hun lente seg fornøyd tilbake." Gilly Hopkins (Av Katherine Paterson, J.W.Cappelens Forlag a.s., 1980, 153 sider)

Barneboka er i trøbbel. Mer presist den skandinaviske pytten. Ifølge en del skandinaviske barnebokforfattere og litteratureksperter, domineres sub-sjangeren av bøker og forfattere som (virker det som) bare er opptatt av å male verden og livet i triste farger.

Enda jeg har lest en del barnebøker som har handlet om skilsmisse, selvskading, overgrep og mange liknende fæle ting, har jeg aldri sett på dette som noe annet enn et pluss. Faktisk mener jeg at barn har godt av å lære tidligst mulig at f.eks. de to som brakte en inn til verden i kjærlighet, kan vokse fra hverandre. At livet tar slutt en dag, noen ganger for tidlig, noen ganger brått.

Å gjøre det motsatte- holde hendene over barns øyne og late som verden er full av eventyr og solskinnsdager (slik en dansk forfatter foreslo man burde gjøre i P2 denne uka)- tjener verken barn eller litteraturen på.

Slik jeg ser det er heller ikke alt for mye realisme sjangerens største problem her i Skandinavia. Det er ikke engang det neststørste. Kanskje ikke engang det tredje største.

Det største problemet til skandinaviske barnebøker er at de er så skjematiske; forfatterne ser på selv som moralske lærere i stedet for å være historiefortellere. Det er problem nummer 1. Problem nummer to er at bøkene ofte er mer opptatt av å beskrive enn å fortelle en historie. Det fører oss til sjangerens største problem; bøkenes mangel på stemme.

For å legge merke til forskjellen, holder det med å lese et par britiske eller amerikanske barnebøker. Klassikere eller samtidige. Nesten hver gang jeg har plukket opp en oversatt barnebok, har de første ti sidene av boka overbevist meg om at forfatteren vil noe. At han eller hun har noe å fortelle.

Med skandinaviske barnebøker er det annerledes; nesten hver eneste en ser ut til å være skrevet med et forstørrelsesglass. De er opptatt av å beskrive hver kjedelig detalj i hovedpersonens liv, slik at vi virkelig skal kjenne på hvor trist hovedpersonen er.

Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men en bok som handler om et barn som lever med skilsmisse er ikke en historie det er verdt å bruke flere timer på å lese. En bok om et barn med foreldre som skiller seg og som prøver å ødelegge foreldrenes nye romantiske forbindelser på utspekulerte måter derimot, er en historie.

Hvilket bringer oss til Katherine Patersons prisbelønte «Gilly Hopkins».

Hovedpersonen i boka, sjetteklassingen Gilly, er et fosterbarn. Det har hun vært i årevis. Likevel er Gilly overbevist om at moren vil komme tilbake og ta henne med seg hjem. At det ikke har skjedd og at det er lite trolig at det skjer, gjør henne bare enda mer oppsatt på å holde fast ved troen om at moren vil komme som en ridder og redde henne fra de fæle fosterfamiliene og sosialarbeiderne som insisterer på at hun må finne seg til rette.

Gilly gjør det selvsagt ikke. Så kommer hun til Maime Trotter, en enkel enslig kvinne som har vært tilknyttet fostersystemet i mer enn tjue år. Trotter bor på et lite sted utenfor Washington, huser et annet «skrullete» fosterbarn, William Earnest, og passer på den blinde svarte naboen, herr Rudolph.

Grusomme Gilly kan ikke tro hellet sitt; hun har blitt servert noen av de mest naive og velvillige ofrene hun noensinne har kommet over i fostersystemet. Mennesker som møter hennes løgner med forståelse, avvisning med enda mer åpne armer og lureri med tilgivelse.

Men så begår Gilly en forbrytelse, serverer en farlig løgn og planlegger en hodeløs flukt til California, der moren venter. Tror hun. Det endrer alt.

«Gilly Hopkins» er en morsom, varm, klok og oppløftende bok om et barn som er blitt sviktet og herdet av erfaring og de uselviske menneskene som prøver å nå inn til henne før det er for sent. At litteratur spiller en viktig birolle, noe den gjør, er bare bonus.

Anbefales for den som liker gode historier.

«Tankene mine var som hvisking i mørket i meg. Jeg så for meg bildet av det tårevåte ansiktet til Jesus Menendez da han sa til meg at han var uskyldig- da han tryglet meg om å tro ham- og jeg hadde sagt til ham at han måtte tilstå. Det hadde ikke bare vært et juridisk råd. Han hadde ingen penger til å betale for forsvaret og ingen sjanse til å vinne- i den rekkefølgen- og jeg sa til ham at han ikke hadde noe valg. Og selv om det til syvende og sist var hans avgjørelse og fra hans munn ordet skyldig kom i rettssalen, satt jeg nå med følelsen at det hadde vært meg, hans egen advokat, som hadde holdt systemets kniv mot strupen hans og tvunget ham til å si det.» Loven i en Lincoln

I en by hvor det daglig begås betydelig kriminalitet og hvor rettsapparatets kapasitet er nær sprengt, er prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist ikke et prinsipp som gjelder for alle, det er bare et som hovedsakelig gjelder for de som har råd og som kan betale for en advokat.

Jesus Menendez var en av dem. Broren hans er narkolanger og kunne betale det betydelige salæret til Micky Haller, en talentfull men sjeldent høytflyvende advokat som bruker en Lincoln som hovedbase for advokatpraksisen.

Men verken brorens skitne penger eller Hallers oppfinnsomhet og iherdighet kunne redde Jesus fra å bli dømt for voldtekten og drapet på Martha Renteria, en tjuefire år gammel danser og prostituert.

Til det hadde påtalemyndighetene for mange beviser; DNA-spor, løgnene som underminerte forklaringen(e) hans og ikke færre enn tre vitner som var villige til å si at de så ham kaste drapsvåpenet, en kniv, i elven nær åstedet.

Nå, to år etter at Fernandez ble dømt til livstid, trøster Haller seg fortsatt med at han gjorde sitt beste og reddet den meksikanske immigranten fra dødscella.

Den lille trøsten blir likevel pulverisert når Haller blir kontaktet av en Los Angeles’ virkelig høytflyvende advokater, Cecil B. Dobbs. Familieadvokat for de rike. Inkludert Mary Windsor, en fornem kvinne som har blitt rik på å selge luksushjem, og hennes sønn kjekke og enslige sønn, Louis Roulet.

Louis er siktet for grovt overfall, grov legemsbeskadigelse og voldtektsforsøk mot en Regie Compo, ei ung kvinne som kom fra Indiana til Los Angeles med en drøm om å bli skuespiller og nå er prostituert.

Haller har ikke hatt en så velhavende som Louis Roulet på minst to år. Så når saken kommer til ham, er det første han tenker på de titusener, kanskje til og med hundretusener, av dollar som han kan fakturere klienten i løpet av prosessen. Men dette endrer seg fort; først oppdager han at Roulet ljuger om trivielle ting, så oppdager han at han lyver om en stor ting; han er mannen som drepte Martha Renteria.

Når Roulet innrømmer forbrytelsen overfor Haller, har Haller allerede lagt to og to sammen og samlet nok indisier til ikke å bli overrasket. Men nå har han et praktisk og et etisk problem; Skal han følge yrkesetikken og hjelpe en skyldig mann med å bli frikjent eller bør han risikere karrieren og renommeet og forråde en klient for å redde en annen klient?

«Loven i Lincoln» er alt det en juridisk thriller bør være; den har et hjerte, forteller en spennende og til og med tankevekkende historie og ikke minst- den er befriende fri for daukjøtt.

En annen ting både boka og Michael Connelly skal ha honnør for, er at han- i motsetning til en del andre (se John Grishams «Tilståelsen») -ikke er opptatt av å preke.( Man kan godt argumentere at «Tilståelsen» og «Loven i en Lincoln» -enda de begge er juridiske thrillere- har totalt forskjellige mål, og det er en viss sannhet i det. Men poenget er at mens «Tilståelsen» hamrer inn budskapet igjen og igjen og igjen, er «Loven i en Lincoln» subtil og lavmælt. Det gjør hviskingen dens desto kraftigere)

Anbefales på det varmeste!