“Yeah, ‘she says, “I know there’s people out there that fink a woman can’t do all the stuff I’m doing.[…] But, ya’know, I’m here, writing the lyrics and checking on the arrangements and doing all that stuff. Yeah? My songs come from in here.” She flattens a hand sincerely across her hear.[…] Cause that’s what it’s all about, “ Crush says to the interviewer, “integrity. Yeah?[…] I remember being at her signing party a year ago when someone used the phrase “artistic integrity” in her presence. Her brow knotted and she asked her manager-not rhetorically- “Wot’s “integrity”? ‘ I mean, here is a girl who can barely read. A girl who, just twelve scant months ago, would have sucked the curdled sweat from a tramp’s dimpled nutbag to obtain a record deal, and yet here she is talking about ‘integrity’ and Christ knows what other nonsense. When they sell no records, it’s a nightmare. When they sell lots of records- it’s a whole other nightmare. Because then these fools, these one GCSE merchants, these casualties with half a fucking thought to rub together, they suddenly think that the fact that a few hundred thousand of the Great British Public (yeah, those animals) enjoy their ditties[…] means that they have something of value to say about anything from FTSE to the Middle East peace process.” Kill Your Friends

Sett med nøytrale øyne har Steven Stelfox et misunnelsesverdig godt liv. Han er tjuesju, har en viktig stilling i mellomsjiktet i den britiske avdelingen av et verdensomspennende musikkonglomerat, drar på jobbreiser til blant annet Cannes og New York, ferierer i Sørøst-Asia, ligger med vakre kvinner, snorter og drikker av sitt hjertes lyst og får betalt for å dra på festivaler og konserter for å finne og utvikle talenter.

Jobben og livet til Steven er likevel ikke så misunnelsesverdig som det kan virke som. Hovedgrunnen, vil Steven si, er at de få artistene som har ærgjerrigheten (for det handler mer om dette enn talent) som skal til for å bli pop-stjener, er så lite talentfulle og prosessen med å gjøre dem kjent og kommersielt lønnsomme så krevende at en må drikke og snorte seg gjennom arbeidsdagen for ikke å ta et barberblad og kutte pulsåren.

Mindre uutholdelig blir ikke jobben av at alle er ute etter å dolke deg i ryggen og tråkke over liket ditt, bare for å komme et trinn høyere opp på karrierestigen.

Selv er Steven fanget i midtsjiktet. Over ham er folk han mener vet enda mindre enn ham, men som- Gud vet hvordan- har klart å klore seg opp karrierestigen, og under ham er enda flere andre ambisiøse noksagter og spyttslikkere.

Som om alt dette ikke var ille nok, må Steven også konkurrere mot andre i bransjen, særlig mot Parker-Hall, en yngre, rikere og mer populær talentutvikler som jobber for en konkurrent, men som-takket være sin teft-blir rekruttert til å overta talentutviklingsavdelingen etter at Steven går berserk og dreper sjefen sin med en baseballkølle.

Med Parker-Halls inntak i selskapet og politiets manglende fremgang med etterforskningen av drapet på sjefen, tror Steven en stund ikke bare at han har kommet unna med ugjerningen, han får lyst til å begå et annet mord. Men han gjør det ikke. Ikke med en gang. Ikke når politietterforsker Alan Woodham dukker opp og begynner å stille vanskelige spørsmål. Ved forklaringen Steven ga politiet like etter funnet av sjefens blodige lik, særlig alibiet hans.

Heldigvis, viser det seg, har Woodham en akilleshæl; han har siden han var tenåring hatt en drøm om å bli musiker. Det er en drøm faren ba ham legge på hylla og kollegene håner ham for hver gang sjansen byr seg. Men Woodham har trosset alle de negative røstene og holdt drømmen i live. Og nå vil han bruke anledningen etterforskningen gir ham til å lene seg tungt mot Steven og få innpass i musikkbransjen.

Steven er velvilligheten selv en stund. Men selv han kan ikke utrette mirakler. Eller kan han det?

Akkurat når Steven tror at han har funnet ut hvordan han skal styre Woodham og undermine Parker-Hall, dukker det opp enda et mareritt: Noen var vitne til at han drepte sjefen, og denne noens krav er enda mer forskrudd enn han kan forestille seg.

Ingen debutromaner jeg har noen gang har lest har fått meg til å le deg skakk, sjokkert meg med sin mørke humor, imponert meg med sin inside-info, skremt meg med psykologien til sin hovedperson, forført meg med sitt narrativ og feid meg av banen med sin overraskende slutt så mye som John Nivens rasende festlige «Kill Your Friends». Boka handler om den såkalte «Britpop-eraen» på slutten av 1990-tallet.

1997 for å være presis.

Tony Blair og Labour er ved å komme til makten. Prinsesse Diana er ennå i live, Oasis ses fortsatt på som gjenfødelsen av det beste i britisk musikk fra 1960-tallet, Spice Girls er globale superstjerner og Steven Stelfox, i likhet med en del andre i musikkbransjen, snøfter av de som sier at internett kommer til å snu alt på hodet. Selv for musikkbransjen.

Kan ikke anbefales varmere!