Lettlest og med gode doser svart humor. Slett ikke verst.
Råspennende, både på det politiske og personlige planet. Drivende godt skrevet. Et høydepunkt i serien.
Ålreit og lettflytende detektivroman. Den nervepirrende spenninga uteblir og kompenseres ikke av at mordet er usedvanlig bestialsk.
Jeg likte godt Penelope er syk, så jeg var spent på fortsettelsen. Sundes fantasi er det ingenting å si på! Men, til tross for min nysgjerrighet på hvordan hans tankebaner ville utvikle seg, og også et godt språk, gikk vel dette litt over min fantasi, som ikke er av verste slag! Men det var mange ganger jeg lo høyt! Så underholdningsverdien var ganske høy til tross for emnet, døden!
Serien på seks bind er samlet sett en stor leseopplevelse. Alle bindene er tjukke, rundt 800 sider, men lettleste. Og for meg er det få eller ingen dødpunkter. Så også dette sjette og siste bindet. Det er kanskje det mørkeste, med all terroren som har vært en stor del av hverdagen de siste ti årene. Den norske terrorbombinga av Libya, som det offisielle Norge fortsatt holder fast på var riktig. De utallige islamistiske terrorangrepene i Frankrike, Utøyamassakren,osv osv. Ketil Bjørnstad skriver godt og engasjert og står fram som en tydelig stemme. Skulle gjerne lest et neste bind også!
Verden fra ca 1940 til ca 2006 sett fra Frankrike. Til tider gjenkjennelig, til tider interessant, ofte tilknytninger til franske navn jeg kke har noe forhold til.
Etter den noe tammere Ekte amerikanske jeans tar serien seg kreftig opp igjen i 1968. Spennende og godt skrevet om både politikk og kjærlighet. Og med en skikkelig "cliffhanger" helt helt til slutt – hvem klarer å vente med å skaffe seg neste bind i serien?
Kathleen Rani Hagen siterer Uroens bok av Fernando Pessoa (side 55)
12:24, 24. mai 2022 Ingen har det som favoritt.
Den kloke velger et liv i ensformighet, for da bærer hver minste hendelse underets merke. For løvejegeren er eventyret slutt etter den tredje løven. For min ensformige kokk vil en krangel ute på gaten alltid ha et anstrøk av apokalypse i det små. Den som aldri har forlatt Lisboa, reiser lenger enn langt i bussen til Benfica, og hvis han en dag drar til Sintra, føler han at han reiser til Mars. Den som reiser verden rundt, finner ikke noe nytt etter fem tusen mil, for han finner bare nye ting; igjen og igjen noe nytt, den evige nyhets avfeldighet, men nyhetens abstrakte idé ble igjen på havet da det nye viste seg for annen gang. [...] Å gjøre livet ensformig for at det ikke skal være ensformig. Å gjøre det hjemlige søvndyssende for at selv den minste ting skal gi adspredelse.
Rå maktkamp, drap, voldtekt, kjærlighet, lengsel - og svartedauden. Ken Follett skriver usentimentalt (i alle fall nesten!) og spennende om en beinhard historisk periode. Og la det ikke være noen tvil om at Follett skriver med sterk sosial profil med hjertet til venstre.
Grei som oppvekstskildring fra femtitallets Sverige, men noe skuffende som fortsettelse på serien. Hovedpersonens historie ligger nær opp til Jan Guillos biografi på flere punkter, og jeg tar meg i å tenke at det kanskje er en svakhet.
Drama, spenning; og god gammeldags de onde mot de gode.
Reacher holder koken i innfløkt historie med stigende spenning.
Forrige bok i serien slutta i 1945, men her rykker vi tilbake til starten av krigen igjen. Denne gangen følger vi dattera Johanne som spion, agent og krigshelt. Som i forrige bok er dette krigen sett fra Sverige, men nå med kvinnelig blikk - som mann syns jeg Jan Guillou mestrer dette ypperlig.
Berit R som svar til Marit Håverstad :
15:44, 17. mars 2022 Diskusjon: «Beste bok» valg 2022: Resultater
Avstemminga viser vel at det ikkje er så mange aktive deltakarar på denne nettsida?
Kva meiner du med generasjonsskille? Eg er 60+ og veldig nøgd med at 1Q84 og Mengele Zoo kom på sølvplass!
Fin fortsettelse på serien, med andre verdenskrig sett fra Sverige med norske tyskvennlige øyne.
Drivende spenning fra første til siste side. En av de bedre av de 14 Reacherbøkene jeg har lest til nå - og her får Reacher også tatt i bruk tallevnene sine.
Strøkene rundt Larvik og Stavern må da være ett av Norges mest kriminelt belastede områder? Wisting og hans kolleger har i alle fall stadig vekk nye drapssaker som må løses. Boka er lettlest, med fin språkføring og bra driv. En slags "feel good" krim der handlinga flyter jevnt framover. Underveis blir man som leser noe utålmodig over at Wisting og journalistdattera ikke samrår seg ørlite. Alt i alt bra underholdning.
Kathleen Rani Hagen siterer Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg
13:08, 28. februar 2022 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 1
Hvis det finnes en Skaper, er en av de beste ideene hans at barndommen kommer først, sånn at man har noe å leve på resten av livet.
Huff, dette var dårlig. Umulig å ha tiltro til hovedpersonen som terapeut (refererer stadig tilbake til egen erfaring som pasient, noe som ser ut til å være den enste erfaringen han har med terapi. Resten av teamet på klinikken er også lite troverdige). Hadde det ikke vært for at jeg misliker å gi opp bøker jeg har begynt på, hadde jeg lagt den vekk ganske tidlig. Spenningen tar seg noe opp rundt halvveis, og den er i det minste lettlest, så jeg fortsatte. En uventet vri mot slutten fikk meg til å tenke at boka likevel kan holde mål, men selv dette skusles vekk i pjatt.
Kathleen Rani Hagen som svar til leser42 :
19:22, 20. februar 2022 Diskusjon: leser42 siterer Karbonforbindelser dikt av Jon Ståle Ritland av Jon Ståle Ritland
helt nydelig!
Sist sett
