Bokelskere.no

Formel løste ligninger - jeg kunne se det på leppene hans.

Det nye året begynte med snø. I svære dunger. På balkonger og tak og jorder og gater, med skibakker og akebakker og hekting av biler som spant seg oppover Traverveien og ikke kom lenger enn butikken til Lien før de måtte redde seg inn i Eikelundveien. Og den overjordiske stillheten som plutselig kan legge seg over en drabantby, som jo er skapt for det stikk motsatte, for leven og skrål, den stillheten som senker seg når brøytekantene stiger og bilene på
Trondhjemsveien forsvinner og bare de gule Schøyenbusstakene er synlige over de hvite vollene, lydløst glidende busstak, som flyvende tepper over Saharas vidder; det er bondelandet som er kommet til byen, skogene og viddene og jeg hadde nær sagt havet, som har brutt seg inn i det urbane eksperimentet.

"Vi må løse lisens. Og den må ha en antenne" . Han reiste seg og gikk inn på hybelen og rotet i en kasse og kom ut igjen med noe han kalte en inneantenne, som lignet de galvaniserte følehornene på en monsterbille, og som han sa bare var noe søppel. Men da han hadde montert den, fikk vi i det minste se en del fisk svømme rundt bak noe buktende og bølgende som lignet tapeten til Syversens.

Når vi reiser bort, tenker vi på mange ting: Vi tar med oss nøklene, slår av komfyren og sørger for å ha en god bok eller noe musikk tilgjengelig for å holde oss i godt humør. Det er bare en ting vi nesten alltid glemmer: Tarmen - vanedyret vårt er også med, og den blir plutselig latt helt i stikken. Hele dagen lang går det i matpakker, underlig flymat eller helt nye typer grønnsaker. På den tiden vi egentlig pleier å ha middagspause, står vi i kø ved billettluken. Vi drikker ikke så mye som vi pleier, av frykt for å måtte på toalettet, og i tillegg virker luften ombord i flyet uttørrende. Som om ikke det var nok, blir døgnrytmen vår også forskjøvet på grunn av jetlag.

i viljestyrte muskler er de minste fibrene så ryddig ordnet at man skulle tro de var tegnet opp med linjal.

Mens forfedrene våre - jegerne og sankerne, hvert år spiste opptil fem hundre forskjellige lokale røtter, urter og planter, kommer størstedelen av maten vår fra sytten nytteplanter. Det er ikke rart tarmen vår kan få problemer med en slik omstilling.

Jo mer man vet om tarmen, desto vakrere blir den.

En av de tingene som gjør den israelsk - palestinske, den israelsk -arabiske konflikten spesielt vanskelig, er det faktum at den i alt vesentlig er en konflikt mellom to ofre. To ofre for den samme undertrykkeren. Europa som koloniserte den arabiske verden, utbyttet den, ydmyket den, trampet på dens kultur, hersket over den og brukte den som en imperialistisk lekeplass, er det samme Europa som som diskriminerte jødene, forfulgte dem, trakasserte dem og til slutt massemyrdet dem i et folkemord verden aldri hadde sett maken til.

Konflikten mellom israelere og palestinere er ikke noen film fra Det ville vesten. Det er ikke en kamp mellom det gode og det onde, men snarere en tragedie i ordets eldgamle, helt presise betydning: et sammenstøt hvor begge parter har rett, et sammenstøt mellom et meget sterkt, dyptgående og overbevisende krav og et annet krav som er helt annerledes, men ikke mindre overbevisende, sterkt eller menneskelig.

Den rene og enkle sannhet er sjelden ren og aldri enkel.

Angrepet på USA den 11 september er ikke bare de fattiges kamp mot de rike. Denne kampen er en av verdens mest utfordrende problemer, men man misforstår den 11 september dersom man tror at terrorangrepet kun var et resultat av konflikten mellom fattigdom og rikdom. Hadde det vært så enkelt, skulle man snarere ha ventet et angrep fra Afrika, den fattige verdensdelen, rettet mot Saudi Arabia og Golf- statene, de oljeproduserende landene, verdens rikeste. Men, nei - den egentlige kampen føres mellom fanatikere, som mener at målet - likegyldig hvilket mål - helliger middelet, og resten av menneskeheten, som mener at livet er et mål i seg selv - ikke et middel.

Frå å liggje under Sosialdepartementet og bli rekna som ein del av velferdspolitikken, kom mottakssystemet inn under Justisdepartementet. Plasseringa i forvaltninga seier noko om korleis ein ser på dette feltet - ikkje som ein del av velferdspolitikken, men snarare som ein del av kontrollsida .

Når du er ein framand, kjennest notida tom, det finst ingen plass for deg i den.

Det at Stasi på 1980-tallet hadde 85 informantar som leverte materiale om den vesttyske industrigiganten Siemens, gir eit inntrykk av intensiteten i DDRs industrispionasje.

"Vi fekk aldri sjå dei andre fangane ( i Stasi sitt varetektsfengsel). Men nokre gongar prøvde vi å kontakte kvarandre ved å banke morsekodar i veggen, seier han. Lyden av dumpe slag frå nabocella gav ei kjensle av å høyre til. Det var godt å kjenne seg mindre einsam". Men han skjønte raskt at bankinga kunne vere farleg. Kanskje var det Stasi der også ? Eller kanskje fangen på andre sida var ein tystar, ein som rapporterte vidare ?

Dei sovjetiske utsendingane kjente uansett ikkje til noka anna form for kontroll enn full kontroll. Dei hadde svært avgrensa kunskap om andre samfunnssystem enn sitt eige. Men mange marka at kursen dei førte, var upopulær. Den skapte fiendar. Men dei kunne ikkje gjere noko med det. Politikken var avgjort i Moskva.

Sachsenhausen er ein stad med dobbel fortid, ei nazistisk og ei stalinistisk. Historikarene synest det er så vanskeleg å fortelje om slike stader at dei gjerne viser til det dei kallar den Faulenbachske formelen. Den er oppkalla etter historikaren Bernd Faulenbach. Formelen er eit forsøk på å vise respekt for menneskeverdet. Den går ut på at når ein minnest offera for nazismen, må ein ikkje bagatellisere lidningane til dei som vart offer for stalinistisk vald etter krigen. Når ein minnest offera for stalinismen, må ein ikkje gløyme offera for nazismen.

Jeg kan godt snakke om sykdommen, for den kjenner jeg jo, men jeg må bli kjent med meg selv også. Og for å kunne gjøre det, må jeg speile i andres ansikt. Respons fra andre. I samtale med andre, interaksjon med andre, kan personligheten utvikles videre. Eller oppdages.