Bokelskere.no

Vi sier at det finnes en uskyldens tid: barndommen. Og når mennesket forlater barndommen, mister det uskylden. Men det finnes mørke og motstridende følelser i manges barndom, det er ikke en uskyldig tid for alle.

Det er på dypt vann du lærer å svømme.

Når en leilighet har vært bebodd av en kjernefamilie, og den ene av de to voksne flytter ut, er det som om sjelen blåses ut av lokalene.

Jeg kjedet meg på en intens og fin måte: hjertet slo hardt i brystet, for tross stillheten og ødsligheten, levde det en anelse i meg om en større og mangfoldigere verden der ute.

Ein mann som er stolt nok til å ramma inn skyttarlagsdiplomet sitt frå Heimevernet, men ambvivalent nok til å hengja det på do, kjøper neppe James Bond romanar.

Filmane førte (James) Bond ut til det verkeleg store publikummet, men i botnen låg det romanar. Det var skapte av forfattaren Ian Fleming, som skreiv 007 -serien med ein finger rett på den hamrande kaldkrigspulsen. Han begynte på den første Bond-boka i 1952, og sende helten sin på reiser i eksotiske strøk og miljø langt borte frå mitt vesle miljø på Kyrkjevoll, i Lønningsåsen, på Hodnaland og i Sæ - men likevel: Kunne nøklar til oppvekstklimaet mitt likevel finnast i dei spenningsmetta romanane om agenten som hadde rett til å drepa ?

Då interiørinteressa for norgesglas nyleg tok seg opp, hadde dei vore ute av produksjon siden 1978. Etterspurnaden dabba vel av i takt med husmorsamfunnet, men under den tyske okkupasjonen må produksjonen ha gått så det klirra. Hadde norgesglasa nokon gong hatt sin glansperiode, må det ha vore då, for i utgangspunktet var det ikkje angst knytt til norgesglasset. Snarare tvert om. Særleg under krigsrasjoneringa må synet av dei ha skapt ei god ro. Særleg om det var mat i dei.

Hundrevis av vaner påvirker tilværelsen vår - de styrer hvordan vi kler på oss om morgenen, hvordan vi snakker med barna våre og sovner om kvelden. De påvirker hva vi spiser til lunsj, hvordan vi gjør forretninger, og om vi trimmer eller tar oss en øl etter jobben. Hver vane har sitt eget signal og gir en unik belønning. En del av dem er enkle, mens andre en innviklede, bygger på følelsesmessige utløsningsmekanismer og premierer oss på et subtilt nevrokjemisk nivå. Men hver vane er formbar, uansett hvor innviklet den er. Den mest innbitte alkoholiker kan bli edru. De mest dysfunksjonelle firmaer kan forandre seg. En som hoppet av videregående kan bli en dyktig sjef.

En lang rekke ugjerningsmenn har påstått at de er uskyldige på grunn av "automatisme" (den psykologiske betegnelsen for å gå i søvne) og annen ubevisst atferd. I løpet av de siste ti årene har vi fått mye mer kunnskap om vanene og den frie viljen, og slike "forsvarstaler" er dermed blitt mer overbevisende. Samfunnet, i form av domstoler og juryer, har sagt seg enig i at visse vaner er så sterke at de kan ta overhånd over vår evne til å fatte beslutninger, og at vi derfor ikke kan stilles til ansvar for det vi gjør.

For at en ide skal spre seg utenfor en viss gruppe, må den bli selvgående. Og den sikreste måten å oppnå dette på, er å gi mennesker nye vaner som hjelper dem med selv å skjønne hvilken vei de skal velge.

Når man ber folk om å gjøre noe som krever selvkontroll, er det mye mindre anstrengende for dem - hvis de føler at de har et valg, eller at det er noe de gjør for å hjelpe noen. Hvis de føler at de ikke selv kan styre over det; hvis de bare følger ordre, blir viljestyrken mye raskere svekket.

Det finnes en enorm kraft i grupper og delte erfaringer. Folk er kanskje skeptiske til sin egen evne til å forandre seg når de er alene, men gruppen overbeviser dem om at de kan gi slipp på all tvil. Fellesskap fører til tro.

"Ser De, frue", forklarte korpslægen, "inne i byen er det så anstendig, knapt såvidt at en høne tør verpe ".