Bokelskere.no

En artig og nyttig tråd som får meg til å tenke over hva jeg har lest i året som gikk. Først og fremst, - jeg har ikke lest så mange bøker, bare 15! Jeg har alltid vært en sakte-leser, og nå er jeg blitt så gammel at jeg plutselig dupper av når jeg leser, - jeg kan ikke lese om kvelden lenger! Det er noe med at når jeg setter meg ned med en bok, så koser jeg meg sånn, og da kjenner jeg varmen og kosen bre seg i kroppen, - og så sovner jeg!

Jeg har nok ikke noen direkte plan for lesingen min, - den skjer con amore, og det er lite av utenlandsk eller nyskapende litteratur blant årets bøker. Der kan jeg visst bare krysse av for at jeg likte første bind av danske Solvej Balles bok «Om utregning av romfang» veldig godt, - jeg ble helt henført, men har likevel ikke fortsatt på bind to. En annen utlending jeg setter stor pris på, er islandske Jón Kalman Stefánsson, og jeg leste «Stjernenes knitring» med stor glede. Det fremgår jo av dette at jeg ikke beveger meg så langt ut i verden, når dansk og islandsk litteratur blir kategorisert som utlenlandsk!

Jeg innledet året med å gjenlese de fire bøkene om Olav Audunsson av Sigrid Undset. Jeg liker meg i middelalderen, og leste senere Mona Ringvejs «Dronning Ingerids land» fra borgerkrigstiden på 1100-tallet. Hun benytter seg av kildene på en ny og spennende måte, og boken ga meg et helt nytt syn på kvinnenes, det vil si dronningenes, rolle generelt og på kong Sverre spesielt, - fascinerende! Det er definitivt en bok som kvalifiserer for å komme blant mine «Årets beste utenfor allfarvei». Den deler plassen der med «Kjærlighetsbrev» av Tone Selboe. I den gjengir hun deler av korrespondansen mellom kjente par, som Camilla Wergeland/Jonas Collett og Amalie og Erik Skram med flere. I disse brevene kommer vi under huden på den tids kulturpersonligheter, samtidig som forfatteren kommer med sine observasjoner og setter brevene inn i større sammenhenger, - virkelig interessant!

Dette var ikke en hatefull ytring, men et helt saklig innlegg.

Apropos julelesing, - jeg har akkurat funnet frem denne som jeg fikk for noen år siden. Det er en fin liten boks med fire små hefter i, og hver av dem inneholder en vakker julefortelling av Selma Lagerlöf. Nå har jeg lest én, "En julegjest", som brakte meg rett inn i de värmlandske skoger og Gösta Berlings verden, - en nydelig historie! Og nå har jeg tenkt å lese ett hefte hver søndag frem til jul, - anbefales!

Vakkert og poetisk i et nynorsk bare Jon Fosse mestrer.

Jeg må nok dessverre innrømme at jeg ble litt skuffet over denne, - jeg hadde jo ventet meg så mye! Etter at de to forløperne skåret topp hos meg, så ble det nok bare en femmer på denne. Etter min mening ble handlingen fra krigen for lang, og jeg kom dessverre heller ikke helt under huden på denne yngste Astrid, - det ble for mange «tekniske» fortellinger om hennes sabotørvirksomhet og for lite om henne selv. Hun kapslet seg jo på en måte inn, antagelig på grunn av skrekkopplevelsene hun hadde, - det var jo veldig naturlig, men da fikk ikke vi anledning til å føle ordentlig med henne. Men bevares, - det var helt fantastisk hvordan Mytting til slutt klarte å samle alle trådene i denne store vevnaden, - vi fikk møte både leinebrødre og tvillingsøstre og (dessverre) oppleve den forferdelige skråpånatta, - deilig!

Denne fantastiske mannen er en robot, og i disse tider hvor kunstig intelligens er kommet på banen, ble jeg minnet om den og vil tipse videre. Det er 30 år siden jeg leste den og husker ikke så mye, bortsett fra at jeg syntes boken var god, - og at det var fantastisk med en så fantastisk mann!😉 Marge Piercy er jo en god forfatter, og boken har fått mange seksere, så det er tydeligvis ikke bare jeg som likte den.

Veldig poetisk. Nydelig språk. Tenker det er en drøm.

Her møter vi detektivparet Cormoran og Robin igjen, og jeg må nok innrømme at det er forholdet mellom dem som opptar meg mest! Vil de innrømme overfor seg selv og hverandre hva de føler? Vi følger dem her gjennom mer enn 900 sider, og det er den femte boken om dem! Det kan jo bli i overkant langdrygt, men likevel hang jeg spent med gjennom det hele, selv om det også her blir veldig mange detaljopplysninger om dagliglivet, - men her likte jeg dem, i motsetning til i En svunnen tid av Kate Morton.
Cormoran og Robin prøver her å pusle sammen hva som skjedde med en kvinne som forsvant for førti år siden gjennom intervjuer med mange forskjellige folk og med flere alternative løsninger på gåten, pakket inn i noen forvirrende astrologiske opplysninger og tolkninger av tarotkort! Jeg må innrømme at jeg ikke klarte å følge med på dette, men lot det skure og fikk oppklaringen som en stor overraskelse til slutt!

Takk for pene ord, og hyggelig å høre at du var enig i at den var god! Og jeg noterte dessverre ikke underveis, så det er meget mulig hun var gift fire ganger, - det gikk litt i surr for meg! Men slik du nevner dem, høres det jo riktig ut!

Levi Henriksen er en svært produktiv forfatter, og jeg har lest mange av romanene, novellene og artiklene hans. Jeg kjenner og lar meg begeistre over hans verden som har sitt sentrum ved Kongsvinger, men han tar oss også med på turer ut i verden – særlig til Amerika – og inn i forskjellige miljøer, både blandt pinsevenner og rockidoler. Dette er en samling artikler med mange personlige fortellinger hvor vi møter forfatteren selv, også som musiker, samt mange referanser til hans forbilder, som Hemingway og Johnny Cash.

Det meste av det han skriver om er jo på mange måter fra en gutteverden med biler, fotball og rock i utkant-Norge, - fjernt fra min Oslo vest- og kulturkjerringverden, så jeg har fundert litt på hvorfor jeg er så begeistret for det han skriver. Hovedsakelig tror jeg det rett og slett er fordi det er veldig godt skrevet, samt at jeg får et møte med et ekte miljø og en sann sjel, godt og følsomt skildret, - et miljø som blir litt ekstra interessant fordi det nettopp er så fjernt fra mitt. Jeg opplever det imidlertid som en viktig del av norsk virkelighet som jeg gjerne vil vite mer om og nødig vil føle meg for fjernt fra. Skjønt alt i disse bøkene er jo slett ikke så langt fra min verden, mange av de kulturelle referansepunktene han har, er jo felleseie, - skjønt jeg må innrømme at det merkes på musikkinteressen at han er en del yngre enn meg. Men hans fortelling om Guy Clark bragte frem gamle minner, så for meg ble Guy Clark et lydspor til resten av boken, - noe som løftet lesingen til nye høyder!

Boken er jo også et interessant møte med forfatteren selv, hans tanker om og opplevelser av musikk og litteratur. Særlig én fortelling, «Om å fylle ut de hvite flekkene», traff meg med stor gjenkjennelighet. Der skriver han om hvordan omgivelsene i en bok han leser, kan bli projisert over på omgivelsene der hvor han leser boken, og derved gi et spesielt preg til det stedet, - en opplevelse jeg kjenner meg helt igjen i, men som er vanskelig å forklare. Men det var påminnelsen om Guy Clark og denne skildringen som var med på løfte boken fra terningkast 5 til 6 for meg!

Jeg tolker ikke uttrykkene "alene hjemme" og "alene borte" bokstavelig, men i overført betydning, helt uavhengig av eldreomsorgen.

Jeg beklager at den kommentaren var litt flåsete, men hovedinnholdet i den står jeg for. Dette er ikke stedet for å slette sitater man ikke liker fra bøker som er utgitt, - det må det jo være opp til forlaget å vurdere ved et eventuelt nytt opplag. For øvrig synes jeg sitatet er gripende godt og helt harmløst.

Solvej Balle fikk Nordisk råds litteraturpris for denne medrivende studien av hvordan det oppleves når verden går av hengslene og stopper opp på én dag. Denne urovekkende tanken har streifet andre før, - det samme skjedde i filmen «Greyhound Day», på norsk «En ny dag truer», med Bill Murrey. Her blir opplevelsen fortalt og grundig analysert av den kvinnelige hovedpersonen, - som imidlertid opplever hendelsen annerledes enn mannen hennes. Hun opplever at hun aldri kommer videre, blir værende på den 18. november dag etter dag, men hun er klar over det og kan gjøre forskjellige ting den dagen, mens mannen hennes ikke er klar over at han gjentar de samme tingene dag ut og dag inn. Hun forteller ham det riktignok, og han er også nysgjerrig på å finne ut hva som foregår, - men han har glemt det neste dag! Det hele høres jo ganske spesielt og utrolig ut, men som hovedpersonen tenker i begynnelsen, - det er jo egentlig ikke mer utrolig enn enn at tiden vanligvis går så jevnt som den gjør!

Dette er første bind av et prosjekt som skal bestå av syv bøker, og bind 2 og 3 er allerede kommet ut. Jeg må bare innrømme at jeg ble veldig fascinert av boken, stupte inn i den og leste den på én dag, - den er bare på 200 nokså små sider. Men jeg skjønner man kan synes den blir kjedeligere hvis man leser den over tid og da ikke blir så revet med. Boken er full av detaljerte, og til dels repeterende, skildringer av ekteparets liv i en liten by utenfor Paris, - men så er den faktisk likevel spennende! Selv var jeg så tummelumsk av å ha vært i den verdenen ett døgn, at jeg tror jeg venter litt med å lese oppfølgerne, - men jeg ga den altså terningkast 6!

Ja, der ga du meg noe å tenke på, og jeg vet sannelig ikke om jeg har et godt svar. Men jeg er enig med deg i at det nok har noe med stilen å gjøre, som jeg nok heller vil kalle svevende, men som du opplever som svulstig, og at forskjellen i opplevelse nettopp ligger der. Men så er det altså sånn, at jeg faller hemningsløst for den stilen, - jeg lar meg rett og slett forføre av det store spennet i tid og rom, - slekten og stjernehimmelen, - mens det blir for mye for deg.

Og så må jeg nok tilføye, at siden Stefánsson er en anerkjent og seriøs forfatter, så er jeg mye mer villig til å la meg forføre, enn om det hadde vært en "dameromanforfatter" som hadde skrevet svevende om tid og rom! Så, - der kom alle fordommene mine opp i lyset.

Dette er en utrolig interessant, lærerik og god bok! Som det står sitert fra anmeldere på omslaget: «Virkelighetens Game of Thrones» og «Hvem trenger vel romaner med slik sakprosa»!

Mona Ringvej tar oss med tilbake til borgerkrigstiden i Norge på 1100-tallet, - en meget forvirrende tid som de fleste av oss vel bare har et diffust inntrykk av at besto av diverse mannlige kongsemner som sloss om makten. For hvem hadde vel hørt om dronning Ingerid midt oppe i dette, - ikke jeg i alle fall! Det viser seg imidlertid at hun var en svært sentral person i dette spillet om makten i Norge, - men typisk nok lite omtalt i sagaene, som er mennenes historie. Ringvej har lest, tolket og forstått kildene på en ny måte og oppdaget den rollen ekteskapsinngåelser og kvinnene hadde, - både som alliansebygger, ektefelle og mor. Dronning Ingerid var av svensk kongsætt og var gift tre ganger, - én av dem med den norske kongen Harald Gille, sønn av Sigurd Jorsalfar, og med ham hadde hun sønnen Inge Krokrygg, som ble norsk konge allerede som lite barn. Og hvem styrte så landet for ham og halvbroren, som han delte kongsmakten med? Ringvej viser oss kretsen av lendmenn rundt dem og finner at kongsmoren Ingerid må ha hatt den helt sentrale plassen der, - hun var selve navet.

Dette foregår som sagt under borgerkrigene hvor konger og kongsemner blir drept over en lav sko, - Ingerid mistet selv ektemake og flere sønner i denne kampen om makten i Norge. Det som gjør historien spesielt interessant, er at etter at han som skulle bli kong Sverre kom til landet, representerte hun den tapende part, dvs. Erling Skakke, Magnus Erlingsson og den kjente baglerbispen Nikolas Arnesson, - som faktisk var hennes sønn! Vi blir her presentert for historien sett fra deres side, og jeg oppdaget plutselig hvor forført vi har blitt av Sverre, denne mannen som kom fra Færøyene, talte paven midt i mot og hadde birkebeinere som kjempet for ham! Her fremstilles han nærmest som en sjarlatan!

Ringvej legger også vekt på andre sider av samfunnet på denne tiden, - både hva som ble utrettet i de gode periodene uten innbyrdeskrig, hvordan vanlige folk levde og kontakten med både naboland og den katolske kirken. Hun skriver i en lett fortellende og til tider litt humoristisk stil, og det har vært en fryd å lese den! Det eneste jeg savnet var en plansje over aller familiebåndene, for akkurat det var det litt vanskelig å ha klart for seg hele tiden.

Jeg har ikke lest noe av Strout, så bøkene hennes kan jeg ikke si noe om. Selv er jeg på hytta og veksler nå mellom å lese "Dronning Ingerids land" av Mona Ringvej og "La meg få vandre i min sannhet" av Levi Henriksen.. Det er sjelden jeg leser to bøker parallelt, men det går her. Det er et stort tidsmessig gap mellom disse bøkene, - den første handler på 1100-tallet, og den andre i vår tid. Om den første blir det sagt at den er "Virkelighetens Game of Thrones" og "Kven treng vel romanar med slik sakprosa", og den andre er en samling tekster og fortellinger av en av mine favorittforfattere, hvor han tar oss med til sine opplevelser, tanker og minner om litterære og musikalske helter.

Betydningen av tittelen får vi forøvrig helt til slutt i boken, - og den er fin og ikke bare et bilde på hyttekos. Der kommenterer en av personene avslutningsvis at man må ikke ta tingene for høytidelig, - alt vårt strev er bare som gnister fra peisen, de når ikke opp til stjernene, men slukner straks de er under åpen himmel!

Denne boken, som ble skrevet for nærmere hundre år siden, står på hytta vår på fjellet, og den beskriver helt fullkomment fiske-, fjell- og hyttelivet på den tiden, - praktfull lesing! Grunnhistorien, som foregår på fjellet, er ispedd en rekke kortere fortellinger, og disse er også godt sett og beskrevet, - i en tidstypisk lett humoristisk tone. En av historiene utspiller seg i et departementskontor, og jeg ble da minnet om at Harald K var interessert i bøker som foregikk på offentlige arbeidsplasser. Her er det altså en morsom skildring av livet på et departementskontor for over hundre år siden, skrevet av en jurist og forfatter som selv hadde solid erfaring fra departementene.