Bokelskere.no

Jeg så på hendene mine mens jeg satt og tisset, lurte på hvordan det kunne ha seg at jeg fremdeles, etter alle disse årene, følte meg like utrygg i meg selv som da jeg var femten. Den eneste forskjellen var at tenåringen nå levde i en femti år gammel damekropp med slapp og merket hud, og selv om det ofte var tenåringen i meg som tok over og styrte tankene, ble ordene som kom ut, filtrert gjennom kroppen. Det kunne lure noen hver. Man gjenkjente ikke så lett naiviteten i reaksjonene så lenge de kom fra en middelaldrende dame. Man forventet noe annet og tok ikke barnsligheten for det den var.

Jeg så på de lange, matte fingrene, rynkene som gikk både på tvers og på langs, tenkte at hendene mine virket varme, omsorgsfulle og troverdige, og at dette bare ville bli mer påtagelig jo eldre skallet ble; tenkte at det kanskje var den eneste fordelen med å eldes. Man fikk en slags falsk pondus gjennom huden, som ga mennesker andre forventninger, og som gjorde at de ikke så den hysteriske tenåringen innenfor huden. I stedet så de kanskje en hjelpsom, varm, til og med moderlig kvinne over femti, kanskje ikke så intellektuelt briljant eller slagferdig, men forståelsesfull og empatisk, og ikke uten humoristisk sans.

Den som skriver måste stå för sitt ord. Varje ord måste stå för sig själv men för orden står bara den skrivande. Den läsande har inget med saken att göra. Något så olikt som den läsande och skrivande finns inte. Det finns läsare som känner igen sig i det skrivna! Det gör aldrig den som skriver. Ingen är så främmande för det skrivna som den som har skrivit. Har jag skrivit det där? Hur kunde jag? Vad ska mamma säga, jag skäms ihjäl.

Det er de svake jeg vil oppreise, det svake inne i oss. Har jeg hatt noen ideologi, så er det å gi stemme til de svaje. Tror du det blir krig, gutt? - Jeg drømmer om det om natten. Jeg drømmer at mamma lever og at pappa er her og at flyene kommer. - Det er dere unge som får lide. I krig er barna like skjørt festet til livet som epleblomstene der ute i haven. - Er du redd for å dø? - Du er da en underlig fyr, hvorfor spør du om det? - Fordi jeg tror jeg får lov til å spørre. - Hvis jeg fikk dø ved et åpent vindu, en dag som denne. Fugler i haven, boblende vann og noen jeg kunne stole på ved siden av meg.

Kjære Aron. Hvor henter man mot fra? spør du. Mot til å leve videre? Jeg kan bare svare på hva som gir meg mot: dine brev. I to år har de holdt meg oppe nå. Lyver jeg - jeg er så redd for løgner, siden jeg nå engang har besluttet meg for å være fullstendig åpen mot deg - lyver jeg da, ettersom jeg likevel hadde levd alt før vi begynte å skrive til hverandre? Nei. Jeg levde ikke da. Du har vekket meg opp fra de døde. Jeg ser deg i soloppgangen over fjellene. I duggen på gresset mellom sauelortene, i knasingen fra den frosne mosen hører jeg deg. Og i bøkene jeg leser. Vet du, at på biblioteket har jeg fått tak i noen bøker av en nordmann som heter Knut Hamsun. Pan, Victoria, Sult, Markens Grøde. På kartet har jeg sett at du ikke bor så langt borte fra Norge. For noen bøker! Det finnes noe i dem som er velkjent for ryggmargen, selv om løvet faller annerledes, og farveskiftningene vår og høst ikke er som hos oss.

• Ja det siste var noe jeg fant på. Men ellers var det sant. Jeg mener bare at det er mye en skal passe seg for. Jeg mener, det er ikke noe orden på livet. Det som egentlig er rart, er at det fins noe orden i det hele tatt.

"De finnes" noterer Sidner i sitt hefte Om Kjærtegn "øyeblikk som aldri tar slutt".

Sidner blir plutselig sjalu på Splendid, som liksom er overalt alle steder nesten samtidig. Senere skal han skrive: "Det finnes mennesker hvis vesen er flerfoldig. De orker å fordoble ja, tidoble sin eksistens og sitt nærvær. Det viser seg hos dem som har det vanskelig, hos dem som ikke har noen å dele sin sorg eller glede med. De går hjennom livet med lange følehorn".

Og han legger hendene på bagasjebrettet, trykker de bare føttene ned i grusen, gir henne et puff, Solveig setter seg på setet og det bærer utfor, det synger i eikene, sand og småstein spruter opp, og hun trekker hele sommeren inn i lungene.

Vil så gjerne reise langt av sted, det er bare det at jeg er med.

Han sier ha det fint da, Xeroxjente og smiler. Jeg smiler tilbake. Broren til Asbjørn går ombord på bussen og jeg er glad for at jeg har truffet ham i dette livet, men jeg tenker på samme tid at vi ikke trenger å treffe hverandre igjen.

Hvis man kopierer seg selv mange nok ganger, så øker man sjansene for å forsvinne. Dette forstår ikke Ove. Han forstår ikke at det fungerer på den måten. Han forstår at Sara og venninnene hennes kan ha glede av scrapbooking og dansing, men han forstår ikke behovet for å kopiere, for å se selvet smuldre opp og bli tørt fargepulver. For å henge resultatet på veggen.