Bokelskere.no

Tankespinn av Kari Stai handler om litt engstelige Ada som har en bestevenn som heter Rolf. Ada har stor fantasi og tar Rolf med seg ut i verdensrommet og på andre ville eventyr gjennom sine egne tanker. Når nabojenten Vilde flytter inn vil Rolf leke med henne også, hun har trampoline og de to har lyst å leke helt på ordentlig, ikke bare gjennom tankene slik som Ada. Ada blir lei seg og veldig sjalu og tar noen dumme beslutninger, som å stjele penger fra moren for å få råd til den best mulige presangen til bestevennen. Ada blir så fylt med dårlig samvittighet for å ha stjålet fra moren, en mor hun allerede føler skyldfølelse over fordi hun har så ofte ondt i hodet og er sliten.

Illustrasjonene til Kari Stai, skaperen av Jakob og Neikob, viser veldig sterkt og tydelig hvordan følelsene overmanner Ada. Hodet hennes vokser av alle tankene og hodet hennes illustreres også som et bur, som om hun er fanget i egne tanker. Illustrasjonene er ganske røffe og sterke synes jeg. Som en leser som er godt voksen, men har vært et litt engstelig barn, kjente jeg meg veldig igjen i en del av disse bildene. Boken viser heldigvis hvordan det hele løser seg når Ada velger å betro seg til moren. Moren hjelper henne ved å vise hvordan hun kan bruke sine gode egenskaper for å bli venner igjen med Rolf og Vilde, uten å være moraliserende. Jeg tror dette er en bok mange barn kan kjenne seg igjen i, og at illustrasjonene kan gjøre det lettere for mange å identifisere seg med følelsene og dermed få hjelp til å sette ord på dem.

Først publisert her.

Leo av Bror Hagemann handler om en 17 år gammel gutt med store psykiske utfordringer som blir grovt sviktet av de fleste rundt seg. Handlingen foregår på Gjøvik på tidlig 80-tall. Leo kan ikke bo hjemme med sin mor mer, men får hjelp til å finne et sted å bo og får hjelpe den lokale lederen for kirkekoret med litt av hvert. Men for å få fortsette å være en akseptert del av lokalsamfunnet må Leo finne seg i å bli utnyttet og holde på hemmeligheter han vet ikke er riktig. Dette får konsekvenser som selvskading og utagerende oppførsel. Lyset i livet hans er den unge alenemoren Yvonne som han besøker så ofte han kan, men ikke får helt innpass hos. Hun kaster han ofte ut, men han gir deg ikke, og noen ganger får han bli.

Boken er skrevet fra Leos eget ståsted og språket bærer preg av det med en noe skrantende grammatikk. Når en først blir vant med det er det ganske effektfullt, da jeg som leser kommer nærmere inn på Leo. Han klarer ikke alltid å skille fantasi og virkelighet og blander drømmene sine om UFOer og vannet som stiger i innsjøen inn i livet sitt. Bror Hagemann har skrevet en veldig vond bok med noen svært (!) sterke scener, en bok som får meg til å tenke på begrepet skittenrealisme. Jeg er dog muligens litt enig med VGs anmelder om at den hadde blitt enda sterkere som novelle, da jeg opplevde den av og til som gjentakende og at den mistet litt styrke enkelte steder. Blir litt vag her for jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som skurret littegrann underveis, men kjente meg igjen da jeg leste nevnte anmeldelse. Men som sagt en veldig god bok, og jeg er veldig for flere romaner om vanskeligstilte mennesker i samfunnet vi ikke hører så mye om, og har skjønt at Bror Hagemann er en forfatter som har gjort dette flere ganger.

Først publisert her.

Når hundene kommer er en bok jeg har hatt lyst å lese en god stund. Jeg har hørt mye bra om den fra andre lesere, og den fikk den svenske utmerkelsen Augustpriset i 2015. I boken møter vi Esther og Isak i en altoppslukende og ikke spesielt sunn kjærlighetshistorie. Vi møter også broren til Isak, Anton, som den samme sommeren de to forelsker seg er tilstede da det oppstår alvorlig hatkriminalitet ved stranden der ungdommene på det svenske tettstedet pleier å henge. Vi følger både oppbyggingen og ettervirkningene av sistnevnte hendelse gjennom boken. Dette er en uhyggelig bok som blant annet handler om den første virkelige relasjonen utenfor familien og barndommen, nynazistiske strømninger i ungdomsmiljø, og om å ikke passe inn og ulike konsekvenser av det. Boken begynner ikke på et spesielt mørkt sted, men blir bare mørkere og ender som et slag i magen. Dette er definitivt en ungdomsbok som bør leses også av voksne, og det minner meg på at jeg må finne ut mer om hva som rører seg i svensk ungdomslitteratur og ikke minst lese Jessica Schiefauer sin nyeste bok på norsk, Guttene.

Først publisert her.

Boken handler om Emma som driver med kunstløp på relativt høyt nivå. Etter at kunstløperne blir tvunget til å dele treningstid og ishall med ishockey-laget oppstår det irritasjon og knuffing spesielt mellom Emma og ishockeyjenten Jossi. Det blir inngått et veddemål om at den av de to som kan klare den andre idretten best får bruke hele isflaten alene med laget sitt. Emma bruker for øvrig mesteparten av tiden sin på kunstløp og dataspillet Sims, der hun lager en mer perfekt versjon av seg selv og får ut frustrasjon over mennesker hun er sinte på. Hun har en søster som kun får toppkarakterer, ingen egentlig nære venner og en mor som er enda mer engasjert i kunstløp enn hun er. I Jossi møter hun et motstykke som utfordrer henne, samtidig som de to sammen får et fristed fra presset og problemene de kjenner på både utenfra og innenfra. Camilla Stormo får så utrolig godt frem frustrasjonen som oppstår ved å ikke føle at en strekker til, forvirringen ved å være på det stedet mellom barn og voksen, ikke klare å å sette ord på det, eller bli forstått, og så plutselig treffer man en som gir en pustepause i det hele. Emma fremstilles som en veldig ekte person med ganske vanlige, men likefullt reelle utfordringer, mens Jossi har litt andre type utfordringer. Som karakter er Jossi bare helt nydelig, sår, morsom, kompleks, omsorgsfull og tøff, og havner nok blant mine favorittkarakterer. Dette var en følelsesmessig engasjerende bok for meg som jeg vil anbefale på det varmeste.

Først publisert her.

En tegneserie som tar for seg nettopp 60 damer du bør vite mer om. Det er riktignok ikke mye du får vite om hver av dem, stort sett en dobbeltside per kvinne, men tegneserieformatet egner seg godt i dette tilfellet. Det er jo færre ord, men bildene, replikkene og teksten gjør hver enkelt av dem så levende, og gjør nok et sterkere inntrykk enn ren tekst ville gjort, spesielt hvis du skal lese om 60 forskjellige i en bok. Jeg har allerede gitt bort en i gave og må nok skaffe meg en selv også. Jeg leste boken fra perm til perm, men den fungerer jo også som et oppslagsverk, med register og tidslinje på slutten.

En veldig søt og morsom historie om tenårenes usikkerhet, den første forelskelsen og å akseptere seg selv. Stort mangfold i karakterene og for meg en veldig gjennkjennbar tenåringshovedperson.

Oldemor handler om en gutt, Lukas, som er på besøk hos sin oldemor på sykehjemmet. Når han kommenterer oldemor sine øyne eller at hun har rynkete hender ol., så forteller hun historier fra sitt liv, om hva hun har sett med de øynene og hva hendene har holdt. Boken er rørende fordi den viser hvor mye et gammelt menneske har å tilføre et lite barn gjennom sine erfaringer, og også omvendt. Barnet har nysgjerrigheten og oldemor har tiden til å svare. Jeg kjente også på at det er trist at mange gamle ikke får dele av denne visdommen til noen. Anna Fiske sin karakteristiske strek er kjent for meg gjennom Hallo-bøkene, myldrebøker som er veldig populære hjemme hos oss, og hun har visst skrevet flere bøker og tegneserier om gamle menneskers samspill med barn.

Vi møter, Maddy, som lever innelåst i huset sitt på grunn av en sjelden sykdom som gjør at hun ikke tåler noe, hun er rett og slett allergisk mot verden. Moren er lege og overvåker datterens helse nøye og har ansatt en sykepleier som er med henne på dagtid. Disse to menneskene er stort sett de hun ser i løpet av en dag. Helt til det en dag flytter inn noen nye i nabohuset, og hun og nabogutten, Olly, får kontakt gjennom vinduet og etter hvert sender de hverandre e-poster. Boken fortelles av Maddy, men også gjennom e-postene, lapper, chatter, tegninger osv. Jeg ble virkelig sugd inn i Maddy sin fortelling og hennes lengsel etter noe mer enn livet hun i 17 år har levd inne i huset med moren. Olly vekker noe i henne og dette er en helt spesiell Coming-of-Age-historie.

The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian handler om å vokse opp og å leve på et indianerreservat, nærmere bestemt, Spokane Indian Reservation. Den handler om Junior, barn av alkoholiserte foreldre, som de fleste på indianerreservatet, og født med skader mors alkoholbruk under svangerskapet. Men hans er i hvert fall ikke voldelige slik som bestevennen sin far. Det er nemlig et trist scenarie vi blir presentert for på reservatet, et isolert sted uten muligheter der drikkingen blir den eneste utveien for mange. Junior prøver mot alle odds å få seg en ordentlig utdanning. Han bestemmer seg for å begynne på en skole utenfor reservatet, noe som byr på mange utfordringer som både lang skolevei, penger og motstanden han møter på reservatet. Til tross for all elendigheten er boken både morsom og varm. Et spennende krydder er alle illustrasjonen av tegningene til Junior som er ispedd boken. En kjempefin bok og ny favoritt hos meg.

En samling historier fra en oppvekst i Sør-Afrika både før og etter apartheid. Jeg hørte den på lydbok lest av forfatteren selv, og det kan absolutt anbefales. Trevor Noah er en god forteller både i ord og fremføring og leser inn denne boken med varme, humor og stor innlevelse. Til og med de mer alvorlige historiene blir ofte også morsomme. Han introduserer gjerne hver historie med å fortelle litt om det politiske klimaet i Sør-Afrika og viktige kulturelle forskjeller og gir nyttige perspektiv til handlingen. En bok som lærte meg noe og fikk meg til å både le og tenke, fra en kjendis som virkelig har en historie verdt å fortelle.

If I Was Your Girl handler om Amanda, som ble født Andrew. Etter depresjon, selvmordsforsøk og mobbing flytter hun fra mor til far, og et sted der ingen kjenner hennes bakgrunn. Her skal hun starte på nytt, både på skolen og ved å opprette et forhold til sin far som hun ikke har hatt særlig kontakt med etter skilsmissen. På den nye skolen går det overraskende fint og hun blir tatt inn i varmen hos en populær venninnegjeng. I tillegg får hun oppmerksomhet fra gutter og forelsker seg etter hvert. Hun begynner å slappe av, men kan hun stole nok på disse menneskene til å fortelle dem sannheten?

Forfatteren har sagt at hun har valgt å gjøre veien til Amanda litt enklere enn det den vanligvis er for en transperson ved å både la henne ha et feminint utseende, ha en støttende familie og ved å la venner og forelskelse komme relativt lett til henne. Dette er nok et grep gjort for at vi bedre skal se personen Amanda og ikke bare problemene hun støter på, og kanskje også for at vi lesere skal få en litt enklere vei til å forstå og akseptere. Det er altså et forsøk på å lage en positiv historie om en ung transperson for andre unge lesere, noe som forfatteren lykkes med og som jeg tenker er viktig.

Det kommer likevel godt frem at dette har vært en lang vei for Amanda og at hun har vanskelig for å slippe folk innpå seg. Boken gir oss noen tilbakeblikk fra tiden før operasjonen og underveis som viser hvor ulykkelig hun var som Andrew, og frem til kort tid før hun flyttet som forteller hvordan det var å leve et sted alle visste om operasjonen. Selv om boken er relativt lettlest, er den både interessant og velskrevet. Jeg må også innrømme at jeg fikk rokket ved noen fordommer jeg ikke egentlig visste at jeg hadde.

Omtalen ble først publisert her.

Blodmeridianen av Cormac McCarthy er en bok som ligger an til å bli årets slitebok, men jeg tror den var verdt det. Proppfull av detaljer og skildringer av både landskap og vold, og lite følesler, gjør dette til tøff lesning både språklig og tematisk, selv om jeg slet mest med førstnevnte. Dette er en bok man må ha tid og ro til å lese og det var først da jeg satt meg ned noen timer i fred at jeg fikk litt taket på boken. Jeg skal innrømme at det var en lettelse å bli ferdig med denne da universet ikke er et sted du ønsker å være. En spesiell leseopplevelse.

Sterk og ubehagelig ungdomsbok om voldektskultur.

Det er mange ting jeg liker ved denne romanen. Jeg liker spesielt godt Gunn som er en herlig karakter, og alle hennes rare påfunn. Som at hun kjører traktor og spiller DDE på full guffe, at hun snakker med en måke som minner om mormor, at hun har merkelige kjæledyr på rommet og at hun slenger ut faktaopplysninger når hun blir usikker på hva hun skal si. Jeg liker også forholdet mellom Gunn og moren, og dialogene mellom dem. Det er mange aspekter ved boken jeg finner annerledes og forfriskende, men jeg blir likevel ikke helt revet med og overbevist. Jeg tror det er det at mye annet i boken kjennes mindre originalt; å føle seg utenfor, den uoppnåelige gutten, den perfekte og populære jenten på skolen, og to ulike trekantdrama. I tillegg synes jeg de mer alvorlige delene av boken, som forholdet mellom mor og datter og spesielt de vonde hemmelighetene om faren, blir for enkelt behandlet. Jeg kunne altså ønske meg litt mindre klisjepreget drama på skolen og mer utforsking av det mest interessante og essensielle forholdet i boken, mor og datter. Slutten forsterker dessverre denne oppfatningen.

Da jeg oppsummerte leseåret 2015 på bloggen tidligere i måneden trakk jeg frem denne boken som den mest medrivende av året. Den ubehagelige stemningen, frampek og tilbakeblikk, og det ganske strippede språket bidrar til at boken er lettlest og oppslukende. At jeg blir dradd sånn inn i en bok at jeg må snike meg til å lese videre innimellom hjemlige plikter skjer ikke så ofte. Når det skjer tenker jeg ofte at denne typen bøker er lett å selge til ungdom som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. På den annen side kvir jeg meg likevel alltid litt for å formidle og anbefale bøker med vanskelige tema, noe jeg ikke burde. Denne boken viser blant annet at man må bry seg og være oppmerksom på de signalene mennesker sender ut når de ikke har det bra, og at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. Som voksen leser blir jeg også skremt av den delen som kanskje er ekstra vanskelig for omverdenen og voksne å oppfatte, nemlig de truslene og lureriet som foregår på nett og SMS,

Les hele innlegget her.

Ny bok fra en verden der mennesker blir smittet i hopetall av et virus som ødelegger hjernen deres, og etterlater dem i en zombielignende tilstand. Denne boken er minst like spennende og ekkel som forløperen om Brage. Den er ikke for sarte sjeler og er mer brutal enn mange av de amerikanske dystopiene jeg har lest for ungdom. I tillegg til grøss og spenning viser den også at det ikke nødvendigvis er de smittede som er de verste å møte på i en verden alt handler om å overleve. Enkelte karakterer blir litt enkle, men hovedperson Marlen er både interessant og kompleks. Selv om dette er en oppfølger er det ikke nødvendig å ha lest den forrige boken.

Claus Lundekvam utleverer seg selv fullt og helt i denne boken. I motsetning til en god del andre idrettsfolk som gir ut biografier, så har han faktisk en historie verdt å fortelle. Mange vil nok likevel stille spørsmålstegn ved det moralske i en sånn utgivelse. Hva med familien? Nå eks-konen og mor til hans barn skal ha lest og godkjent manus før utgivelse. Jeg må også si at jeg ble positivt overrasket over hvor lite jeg følte meg som en kikker, men heller som en som får innblikk i en rusavhengig sitt liv. Jeg ville nok ikke anbefalt døtrene hans å lese boken med det første, men jeg tenker også at alt sviket og fraværet til faren er de allerede smertelig klar over, mens kampen han har tatt for å komme seg ut av misbruket er noe de kan være stolte av. Han er også forsiktig med de historiene som involverer familien, og skriver for eksempel ikke utdypende om utroskap, men bare nevner at det har skjedd.

En kamp til er en blanding av rusmisbrukeren Claus Lundekvam sin vei ut av misbruket, en fortelling om veien dit, samtidig som det en spennende fortelling om livet som proffspiller i England. Boken har definitivt allmenn interesse, men jeg tror likevel den er hakket bedre om du synes fotball er interessant. Til og med jeg som har vokst opp i en familie der engelsk fotball står høyt, og fulgte godt med den gangen Claus Lundekvam spilte på Brann, synes innimellom det blir litt i overkant mange kampreferat. På den annen side er denne boken først og fremst veldig mørk, og de som ønsker seg en artig fotballbiografi bør styre unna. Uten at jeg har lest spesielt mange fotballbiografier, så er jeg rimelig sikker på at denne skiller seg ut. De som derimot tror de aldri kunne like å lese en fotballbiografi, bør muligens gi denne en sjanse. En mer ærlig og åpen biografi enn dette tror jeg er svært sjeldent.

Les hele innlegget her