Bokelskere.no

I.2.IV En vantro dame
Dette kapitlet bygger vel ut tankegodset i «Troende bondekoner»; lesaren kan fryde seg over korleis Dostojevskij skapar situasjonaar som på ein naturleg måte opnar for bodskapet hans. Her møter vi fru Khokhlakova; dotter hennes, Lisa, har eit brev til Aleksej frå Katerina Ivanovna, som inviterer han. Staretsen talar med ein munk som vel vart introdusert i kap. III; nå held han fram visdomsorda frå møte med dei truande bondekonene: «For menneskene er skapt til å være lykkelige, og den som er lykkelig, kan med full rett si til seg selv: 'Jeg har oppfylt Guds bestemmelse på jorden.' Alle rettferdige, alle helgener, alle hellige martyrer har vært lykkelige mennesker.» (s, 71).

Fru Khokhlakova, kontrasten til bondekonene, trur ikkje på det neste livet og lurer på kva ho skal gjere for å få trua tilbake. Svaret kjem som ei typisk Dostojevskij-utsegn når staretsen seier: «[…] man kan ikke bevise noe, man kan bare bli overbevist. […] Ved å utøve aktiv kjærlighet. Forsøk å elske Deres neste aktivt og utrettelig. Etter hvert som De gjør fremskritt i kjærlighet, vil De også bli overbevist om Guds eksistens og Deres sjels udødelighet. Hvis De forsaker alt i kjærlighet til Deres neste, vil De sikkert bli en troende, og ingen tvil da finne veien til Deres sjel.» (s. 72).

Hele side 47 inneholder en frodig og naturtro tegning av
Svemmende Dyr i det Nordlanske Hav.

Dette innlegget ene og alene for å kunne videreformidle den herlige overskriften!
Petter Dass: Nordlands trompet, illustrasjoner: Thorolf Holmboe.

32

Ja, det er nok Aleksander Nevskij. Har sett Sergei Eisensteins film om han, til og med.

Takk for påminning om ein viktig episode i Dostojevskijs liv.

I.2.III Troende bondekoner
Kapittel III og kapittel IV står i kontrast til einannan; i det fyrste møter vi «[t]troende bondekoner», og i det andre "[e]n vantro dame". Vi er i utanfor klosteret og møter fleire kvinner som vil sjå og tale med staretsen. Den fyrste, fru Khokhlakova, og den funksjonshemma dottera Lisa, blir her presenterte for oss nettopp i ein samanheng med tru og vantru, og vi skal møte dei seinare. Her er kanskje poenget at vi skal sjå det motsette av det gamle Karamasov representerer? Dostojevskij bruker truleg fleire kvinner som samtalepartnarar for staretsen slik at vi skal møte synet hans i ulike situasjonar.

Kapitlet inneheld derfor ikkje berre det mange vil kalle typisk russisk tankegang («Det russiske folk bærer gjerne sin sorg stillferdig og tålmodig, - sorgen trekker trekker seg liksom inn i seg selv og tier» (s. 62), men òg understrekingar av nådens makt: «Han er jo fortsatt i live, for sjelen har evig liv, og selv om du ikke ser ham, er han likevel nær dere» og "Det finnes ikke den synd på jorden som Gud ikke tilgir, bare du angrer oppriktig. Og heller ikke kan mennesket begå en synd så stor at ikke Guds uendelige kjærlighet sletter den ut. Eller tror du at en synd kan være større enn Guds kjærlighet? […] Hvis du angrer, da elsker du også. Og hvis du elsker, tilhører du allerede Gud … Gjennom kjærlighet forsones og frelses alt." (s. 66). Dette får sjølvsagt ein norsk lesar til å tenkje på Sigrid Undsets ord om at inga synd er så stor at ikkje Guds nåde er større …

Rachel, som «gråter over sine barn og ikke vil trøstes, for de er ikke mere til» og «den Guds mann Aleksej» har eg ikkje klart å oppspore.

Selv takk, Rolf!
Jeg er enig med deg - venter helst med omtaler av bøker jeg leser eller skal lese. Ønsker å møte boken med et mest mulig åpent sinn.

Skal se du snart er på en oppadstigende bølge hva gjelder leselyst, igjen :-)
De beste ønsker fra Lillevi

En utlendings blikk på nordisk kultur og natur - kostelig!

En riktig så fornøyelig bok! En utlending som betrakter oss, vår kultur og natur med humor og kunnskap. Når vi ser oss selv utenfra på denne måten, ser vi sider ved vår kultur som er så selvfølgelige for oss, at vi knapt registrerer dem. Reisen foregikk i 1936, men grunntrekkene i Capeks observasjoner er fortsatt gyldige. Kanskje med et unntak. Er den tilliten han bemerker gjennomsyrer samfunnene i Norden, i ferd med å svekkes?

Den tsjekkiske forfatteren Karel Capek rapporterer fra en reise han og «den engstelige sjelen som følger meg (han) både på livets vei og på seilasen mot nord» foretok. Gjennom Danmark, Sverige, med Bergensbanen fra Oslo til Bergen og videre med hurtigruteskipet Håkon Adalstein til Nordkapp. Jeg er imponert over Capeks svært detaljerte og konkrete kunnskaper om den nordiske naturen, planter og dyr, værfenomener og historie. Hans observasjonsevne og hans lette og humoristiske penn.

Jeg elsker Capeks godmodige harselas med oss. For eksempel: «På Det norske folkemuseum fant jeg blant andre ting et pent, gammelt bilde, der Johannes Døperen døper Kristus i en kald, norsk fjord; synd at de ikke også har flukten fra Egypt på ski …» Eller hans treffende beskrivelser: «Men nå har vi disse øyene her igjen, dette tror jeg er øyene til Duuns fiskere; nakne, runde berg, bare litt drysset med grønt. Her er det forferdelig ensomt; muskuløse, fyldige holmer og på dem bare ett hus; bare båt og hav og ingenting mer; ikke et tre, ikke en nabo, ingenting; bare berget, mennesket og fisken. Her behøver man ikke krige for å være en helt; det er nok å livnære seg.»

Hva slags båt er nå egentlig Håkon Adalstein. Det får vi svar på når båten nærmer seg Nordkapp: «… for vi bringer varer til folk; men hilse, det kan vi, for det er nå engang skikken på havet. Men så vidt du vet, i natt har vi stoppet midt i det vide sundet, fordi en mann vinket til oss fra sin robåt; og vi tok ombord en kone som ikke hadde annen bagasje enn en blomsterpotte med en geranium; den slags båt er vi, min herre.» En gang på Hurtigruten kom jeg i snakk med en sveitsisk kvinne som undret seg over at passasjerer stadig gikk av og på dette «cruiseskipet». Men Hurtigruten er kystens riksvei – så lenge det måtte vare!

Jeg nyter forfatterens tegninger! Naivistiske, treffende og sjarmerende. De hornløse kyrne, aldri før har jeg tenkt på at akkurat det er spesielt.

Jeg lander på en meget sterk 5-er og anbefaler jeg denne kostelige lille boken på det varmeste!

PS. Har oppgradert til en 6-er :-)

Hjertelig takk for omtanken og dine gode ønsker, Rolf!
Vi (eller rettere sagt gemalen) har en utgave med gotisk skrift. Dessverre ga jeg tapt for den, i hvert fall i første omgang.

Nå følger jeg Kjells råd, og min egen intuisjon, og leser "trompeten" langsomt, konsentrert og andaktsfullt. Har en god følelse for denne boken, allerede etter noen få linjer :-)

Min feil, Kjell og takk for gode ønsker!

Endelig har jeg fått tak i Nordlands trompet med latinske bokstaver og ordforklaringer (som du anbefalte). Enkelt var det ikke.

Utgaven fra 2007 (Gyldendal) er altså så «utgammel» at den hverken finnes, eller vil bli trykt opp på nytt. Etter å ha sjekket diverse bokhandlere (også Haugen, som sjelden svikter), samt antikvariatnet.no, klarte Ark å skaffe meg et eksemplar fra Trondheim. Jeg tror jeg må ha fått landets siste!!

Jeg slutter ikke å forundre/ergre meg over at gode bøker nærmest er ferskvare. Nok om det, nå gleder jeg meg til å lese – og å fortsette min Nordnorske litteraturreise!

I.2.II «En gammel narr»
Familien oppfører seg ikkje slik Aleksej ønskjer, dvs. i pakt med etiketten i klosteret. På s. 51 blir «skismaet på 1600-talet» nemnt; det var da eit раскол, ei splitting i den russisk-ortodokse kyrkja. Og dette gir da høve til ein ny digresjon for Dostojevskij-lesarar: Vi kjenner at fyrste delen av navnet til hovudpersonen i Преступление и наказание, «Brotsverk og straff»: Raskolnikov. Han er «den som blir splitta», den oppsplitta personlegdomen. Og så den teologiske sida av saka: I russisk kyrkjehistorie er raskolniki - utbrytarar - nemninga på den grupperinga som braut med den ortodokse kyrkja etter at kyrkjemøtet i Moskva i 1667 hadde godkjent ein ny liturgi. Utbrytarane heldt fast ved den gamle liturgien der ein skulle korse seg med to fingrar, og ikkje - som etter den nye tidas tankar - med tre. At også utbrytarane seinare vart splitta, kjem vel neppe som ei overrasking på den som måtte lese. Dei gammaltruande, som i dag skal utgjere ein million i Russland, rømde frå forfølgingar, enkelte av dei nordover, til Kvitsjøen, og kalla seg pomore, «ved sjøen», og vart det språklege opphavet til pomorhandelen mellom nordmenn og russarar.

Miusov fører motvilje overfor staretsen, som heller ikkje ser så veldig sympatisk ut. Og Fjodor Pavlovitsj fortel ein anekdote om den franske filosofen Diderot, oppfører seg «bajasaktig og respektløst», til stor irritasjon for Miusov. Ikkje berre Aleksej, men også Ivan, reagerer på faren.

Fjodor Pavlovitsj seier at han skammar seg og spør kva han skal gjere for å arve det evige livet. Staretsen forklarer: «Den som ikke har aktelse for noen, har heller ikke kjærlighet til noen, og den som ikke har kjærlighet, finner bare adspredelse i lidenskapene og blir til slutt som et dyr som følge av løgnen overfor andre og seg selv.»). Fjodor Pavlovitsj vedgår at han er «løgnens sønn og løgnens fader» og lyg og seier (s. 57) at Pjotr Aleksandrovitsj Miusov har fortalt ei historie om ein helgen som tok opp det avkappa hovudet sitt og kyssa det. Han seier at Pjotr Aleksandrovitsj Miusov har skylda for at han - Fjodor Pavlovitsj - manglar trua og gjer seg til for staretsen.

Det går mot konfliktar.

I.2.I «De kommer til klosteret»
Etter at dei fleste av familiemedlemmene er presenterte i den fyrste boka, møtest Fjodor Pavlovitsj Karamasov, Ivan og Aleksej (Dmitrij er forsinka) i klosteret der Aleksej held til. Også Pjotr Aleksandrovitsj Miusov (fetter av Adelaida Ivanovna, mora til Dmitrij) og ein fjern slektning, Pjotr Fomitsj Kalganov, er med. Denne Pjotr, ein distré type, er venn med Aleksej. Vi får så absolutt inntrykk av at Miusov ikkje er utprega religiøs; han seier «faen» to gonger (s. 45, 48), og Fjodor Pavlovitsj korsar seg.

En fin og interessant liste! Finske forfattere bør absolutt løftes frem.

Min lille innvending er at jeg synes det er en ubalanse mellom Tove Jansson og Arto Passilinna. Jeg har sansen for Passilinna og hans humor, men sammenliknet med Jansson er han en lettvekter. 10 bøker av Passilinna – 2 av Tove Jansson! Hvor er for eksempel «Farlig midtsommer» og «Hvem skal trøste Knøttet». Jeg er av den oppfatning at dette er bøker for mennesker i alle aldrer, ikke «bare» barnebøker. Janssons «Den ærlige bedrageren» vil jeg også foreslå.

Jeg forslår også Märta Tikkanens «Personlige anliggender», en meget god bok etter min mening.

Håper mange ser utstillingen og låner bøkene!
Lykke til!

PS - ja, der så jeg du hadde en Jansson til - "Rent spill" :-)

Ingen grunn til å beklage! Bare hyggelig og fint med boktips.
For øvrig er vi stadig på viddene på dette nettstedet :-) :-)

Takk skal du ha! Fortsatt foregår reisen rent litterært :-)