Bokelskere.no

Er glad for at fleire lesarar får ta del i det som bør vere obligatorisk lesing for bokelskarar: Ei bok om å lese. Hadde tenkt å lese romanen på italiensk sidan eg har vore gjennom han på norsk før, men originalen ser ut til å vere vanskeleg å få tak i. Likevel kan det hende eg kjem med kommentarar innimellom.

Ikke annet enn som et eksempel (et annet) på at forlagene har en tendens til å løpe i flokk, og da mister man den ønskete effekten.

Ellers synes jeg Janne i sitt innlegg har så gode og velbegrunnete synspunkter at jeg nøyer meg med å slutte meg til dem.

Trærnes hemmelige liv stiller i en helt annen klasse enn Gleden ved skjeden eller Fatte matte, etter min mening! Jeg ser at både Sjarmen med tarmen og Hjernen er stjernen er titler som vekke oppmerksomhet og derfor sannsynligvis fungerer etter hensikten. Det jeg ikke har sansen for, er når forlagene løper i flokk og "alle" disse sakprosabøkene plutselig skal ha en tittel i samme sjanger.

Vi har jo sett det samme med bokomslag også. Mann, eller kvinne, bakfra med paraply selger, og vips har vi en haug av bøker med tilnærmet like omslag.

Se for eksempel kvinne sett bakfra.

Epilog. III Lille Iljusjas begravelse. Talen ved stenen

I ei god bok er ingenting tilfeldig. Vi hugsar gutane som kasta stein og at Aljosja var heime hos den sjuke Iljusja. Nå er Iljusja daud, «to dager etter dommen mot Misja»; ja, dommen; dette er ikkje eit kristent verk for ingenting. I spissen for gutane ved grava er Kolja Krasotkin, veslevaksen som alltid: «Merkelige saker, Karamasov! En sånn forferdelig sorg, og så skal det plutselig serveres pannekaker. Et underlig trekk ved vår religion!» Ved kista finn Aljosjo nokre smågutar; det er neppe tilfeldig at dei er tolv. Kolja snakkar om steinkastinga, og Aljosja ber forsamlinga om å ta vare på minnet om Iljusja. «Å, kjære barn, å, kjære venner, frykt ikke livet! Hvor skjønt er ikke livet når du bare gjør noe godt og riktig!» avsluttar Aljosja, med referanse til Sosima tidlegare i verfket.

Som vi har sett før, meiner Dostojevskij at det bare er ved å elske livet at vi kan fatte meininga med det. Vi skal òg elske synda og lidinga; det er lidinga som foredlar oss som menneske. Eg las for ikkje lenge sidan at Lenin sette Dostojevskij høgt, men dette med lidinga likte han dårleg. Det skjønner eg godt. Men Karamasovbrørne er uansett vakkert og nydeleg skrive.

Mitt enkle svar er Nei. Én gang kan det være morsomt, men når det går inflasjon i denne typen titler, blir det bare dumt.

Så vidt jeg husker var det Marit H. som foreslo Kain, så da må vil kunne regne med henne :-))

Jeg!

Dette virker jo lovende!
Har du anledning til å ta initiativ og ledelse også her, Kjell :-)

Et tips bare - boken kan være vanskelig å få tak i. Ark har fortsatt noen eksemplarer.

Ja, jeg vil svært gjerne være med på en diskusjon om Kain!
Skal vi prøve å få det til litt lenger utpå sommeren, når lesesirkelen har ferie?

Ha, ha, jeg har også bestilt Kain av José Saramago i bokhandelen - en bok jeg kommer til å lese.
Vinnerboken og dens forfatter er ukjent for meg også. Sannsynligvis blir biblioteket redningen.

Slutter fullt opp om din ros av Kjell, et stødig og godt arbeid, som gir mye til dette nettstedet vårt.

«Jeg ber også alltid andre om å stryke «og» hvis det står først i en setning. Hva har det der å gjøre?»

Og bakom synger skogene – av Trygve Gulbranssen.

Skape en poetisk tittel for eksempel.

Dostojevskij!