Bokelskere.no

Enig med deg, og en sjarmerende og vakker bok som jeg hadde stor glede av å lese. Den fremmelige datteren tilskriver jeg «øynene som ser», det er slik pappaen ser henne; det betyr ikke nødvendigvis at det er slik hun faktisk er. Jf. Lobbis opplevelse av sin sykdom og innleggelse, meget mer dramatisk enn realistisk.

Det jeg savnet, var en slags forbindelse mellom rosestiklingen og barnet. Forventet at tittelen ikke bare henspilte på planten, men også det nye livet, barnet.

Ellers er jeg i samme situasjon som deg, har nylig opplevd en sønn bli forvandlet til pappa på null komma null (og det til to). Rørende og imponerende. Gratulerer!

Mmmm, der ga du meg noe å tenke på. Og det har jeg gjort. Jeg er jo mange fedre i litteraturen, og morfedre (som An-Magritts Kiempen [Johan Falkberget]). Den første jeg kom på, var Atticus i «Drep ikke en sangfugl» [Harper Lee] og det nydelige forholdet mellom han og datteren Scout / Småen. Men dette er skildret fra barnets perspektiv, og det er ikke den typen bok du etterspør. Bortsett fra «Stiklingen» kan jeg ikke huske å ha vært borti bøker der en småbarnsfars perspektiv ligger til grunn. Artig om andre har forslag.

PS.: Jeg leser «Stiklingen» nå, og skal lese omtalen din når jeg er ferdig (foretrekker som regel den rekkefølgen). Et tankekors i denne forbindelsen er at boken er skrevet av en kvinne.

Jeg anbefaler at du leser "Morgen i Jenin", fra din egen boksamling.

Mitt poeng er at Susan Abulhawa, forfatteren av «Morgen i Jenin», er palestiner. Hun har skrevet en bok om sitt folk og sitt land. Du kan si at dette er en bok om Israel i den forstand at den handler om sionistenes okkupasjon og fordrivelse av palestinerne i 1948. Den er derfor en viktig dokumentasjon av historien om Israels tilblivelse. Men å kalle det en israelsk bok, er heller tvilsomt.

Årets bomkjøp?

Jeg kjøpte «Nord for intensjonen» fordi jeg lot meg fascinere av bokens intensjon; en reise langs Troms- og Finnmarkskysten som bakgrunn for refleksjoner over tekster, litteratur og forfatterens eget liv.

Men Liv Lundberg lesser på og lesser på – både i naturbeskrivelsene og refleksjonene. Det er adjektiv på adjektiv, tema på tema i sprang som muligens henger sammen. Jeg sitter med en følelse av at forfatteren vil så altfor mye. Vil vise oss hvor mye hun har lest og tenkt, hvor mange ord og metaforer hun kan bruke. Men dessverre, hun gir leseren (i hvert fall meg) hverken rom for å fordøye teksten eller å se nye erkjennelser. Hennes lange utbroderinger blir hengende i løse luften. Jeg har riktignok bare kommet til side 55 (av 165), men denne boken gjør meg sliten. Har ikke bestemt meg for om jeg skal gi den sjansen enda noen sider eller avbryte.

Ja. Se Store norske leksikon:

«På tross av at de palestinske territoriene er okkupert av Israel, så er Palestina opprettet som en egen stat, og anerkjent som sådan av 136 land, så vel som av FNs generalforsamling.»

Resten av artikkelen finner du her.

"Morgen i Jenin" er fra Palestina, ikke Israel.

Tiltredes! Du gir en god og presis beskrivelse av Tordis og Jo Ørjasæters biografie om Nini Roll Anker. De har levert grundig og veldokumentert arbeid med den dekkende undertittelen «En kvinne i tiden».

Av Roll Anker har jeg lest Den som henger i en tråd, Huset i Søgaten og Kvinnen og den svarte fuglen. Sistnevnte førte til en interessant diskusjon her på bokelskere.no. Alle tre har etter min ening tålt tidens tann, og jeg likte dem godt. Interessant å få et innblikk i hvordan Roll Anker arbeidet med dem.

Lagt til ønskelisten! Takk og takk.

Svaret beror på hvem du snakker med. Av de anslagsvis 1,7 milliarder muslimer som finnes i verden, finnes det utallige meninger om Koranen og hvordan den skal tolkes. Mitt poeng er at det ikke er særlig lurt å generalisere på tynt grunnlag, og å uttale seg bombastisk om spørsmål man ikke vet svaret på.

På hvilket grunnlag uttaler du deg? Leser du flytende arabisk?

Takk skal du ha, Marte! Jeg har i lengre tid fundert over hvordan noen greier å lese så himla mange bøker, og nå fikk jeg noen svar. Interessant å høre hvordan du skifter mellom ulike typer bøker, og hvorfor. Jeg er nok en mer ustrukturert leser enn deg, leser etter innfallsmetoden, i perioder mye, i perioder mindre. Men er nokså kresen i valg av bøker. Etter at jeg ble med her, ser jeg at jeg havner på tredve til førti bøker i året, altså mindre enn én i uken. Det er jeg godt fornøyd med.

Min intensjon med innlegget var som sagt ingen rangering hverken av bøker eller måter å lese på. Det er selvfølgelig opp til hver enkelt. Hører gjerne fra flere av dere med lange leselister.

Jeg blir både imponert og forundret over slike leselister som din, Marte. Jeg betviler ikke at du og andre som leser så mye, har glede av bøkene. Likevel undrer jeg meg over følgende: Trenger du ikke tid til å fordøye det du leser. La historien synke inn, tenke gjennom den, kanskje sammenligne den med egne erfaringer eller andre ting du har lest? Rett og slett la boken surre og gå i hodet. Hvordan får man tid til dette når man leser tre – fire bøker i uken? Eller er ikke disse aspektene ved lesingen så viktige? (Jeg ser at du har god tid fordi du er sykemeldt, men det er flere her som leser svært mye.)

Selv leser jeg sakte. Jeg har ofte behov for å gå tilbake og lese et avsnitt flere ganger, Jeg «leser» heller ikke lydbøker (med enkelte unntak), som jeg har forstått er svært tidsbesparende. Jeg opplever det da som oppleseren kommer mellom meg og teksten; teksten som kommer til meg er allerede tolket. Men det er en annen sak i denne sammenhengen.

Nå mener jeg på ingen måte at en måte å lese på er bedre eller dårligere enn en annen. Vi er alle forskjellige. Jeg er bare nysgjerrig. Det hadde vært interessant å høre hvordan dere «hurtiglesere» ser på disse spørsmålene.

Ord blir fattige. Takk for at du la ut dette.

Felleslesing av "Den gamle mannen og havet". Lenken fører til diskusjonene vi hadde da vi leste boken i Kjells lesesirkel våren 2019.

Hvorfor drømmer den gamle fiskeren om løver som leker på Afrikas hvite strender? Jeg kan bare fantasere.

Santiago har vært sjømann, har seilt på Afrika (som det heter), bunkret på Kanariøyene og sett løver i sitt virkelige liv. «Nå drømmer han bare om steder, og om løvene inne på stranden. De lekte som unge katter i skumringen, og han elsket dem på samme måte som han elsket gutten.» (s. 17).

Styrke, smidighet, lekenhet, uforferdethet – egenskaper den nå gamle mannen selv hadde i yngre år, og som han kjenner svinner. Han snakker med seg selv, med fugler, fisker, kroppsdelene sine, stjernene for å holde motet opp og ikke miste konsentrasjonen. Og han kommer stadig tilbake til gutten. «Skulle ønske jeg hadde hatt gutten her», gutten som er i sin fulle kraft og ville ha vært til god hjelp.

Løvene kan være bare gode minner, de kan representere en lengsel, eller representere alt det fiskeren vet at han trenger i kampen med fisken.

«Etter det begynte han å drømme om den lange gule sanden, og så fikk han se den første løven som kom ned dit i den tidlige skumringen, og så kom de andre løvene og han hvilte haken mot treverket i baugen på skipet der det lå for anker, og det blåste en fralandsbris i kveldingen, og han la seg til å vente om det kom flere løver, og han var lykkelig.» (s. 63).

Etter den siste drømmen tar kampen en vending. Fra å ha holdt stø kurs nede i dypet begynner fisken å sprette over havflaten og å svømme i store sirkler. Sirkler som etter hvert blir mindre og mindre, slik at fiskeren til slutt kan avgjøre kampen.

Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan Hemingway har tenkt, men jeg tror neppe noe er tilfeldig i denne boken.

Ja, visst dukker det opp «skurker». Det jeg så for meg da jeg skrev som jeg gjorde, var disse amerikanske filmene der én helt kjemper alene mot Skurken med stor S! Den gode mot den onde. Men her er de to hovedpersonene både helter og motstandere - nærmest på samme lag, om jeg kan uttrykke meg slik. Begge skildret med verdighet og respekt.

Om den gamle fiskeren Santiago høster ære – et godt spørsmål. Et spørsmål Hemingway lar stå åpent, slik jeg oppfatter det.

Et viktig poeng, Hilda, den gamle fiskerens kamp kan nok overføres til livets mange og ulike kamper. «Vår» mann kjemper mot sult og fattigdom, og også for sin ære og yrkesstolthet. Hans pågangsmot, utholdenhet og styrke, hvordan han jobber med seg selv for ikke å gi opp – ting vi kjenner igjen uavhengig av hva kampen dreier seg om.

Tankevekkende er mannens respekt for sin motstander, fisken. Mannens annerkjennelse av motstanderens rett til å kjempe for sin sak, i dette tilfellet selve livet, motstanderens styrke, taktikk og verdighet.

Selv om dette er allmenngyldig, kan jeg ikke la være å tenke at det også er veldig amerikansk, to ensomme helter som kjemper mot hverandre, så å si «mann mot mann». Det som mangler er for å gjøre bildet komplett, er en «skurk».

Jeg tror Finn Carling sa noe sånt som at å skrive er å finne en historie til sine erfaringer. Uten at jeg kjenner Hemingways motivasjon for denne boken, virker det som et godt uttrykk i denne sammenhengen.

Den gamle mannen og havet lar seg ikke lese «stykkevis og delt». Da jeg først begynte, visste jeg at jeg måtte fullføre (det er nå gjort – for tredje gang). Hundre sider, som favner en gammel fiskers hele liv. Ført i pennen i et presist og talende språk. En tilsynelatende enkel fortelling som graver dypt i menneskesinnet og kampen for å livberge seg.

Jeg lar det bli med dette foreløpig, men følger med i debatten og kommer til å lese partier av eller hele boken igjen etter hvert som innleggene kommer.

Ja, nettopp, det er disse vi har, oversatt av Magnus Ulleland.
Et pussig sammentreff var det også at mens jeg lette etter Dekameronen, fortalte en venninne av meg at hun nylig hadde gitt bort dette tobindsverket da hun ryddet etter sin avdøde mor. (Kanskje det var det du fikk tak i :-)

Jeg kommer heller ikke til å gyve løs på bøkene med det første. Men nå vet jeg i hvert fall at jeg har dem i huset!