Bokelskere.no

... ser at jeg leser veldig mye saktere enn jeg gjorde tidligere. Det liker jeg ikke.

Hvorfor? Kommer i tanker om Odd Børresens : Jeg elsker å seile, og seiler så sakte jeg kan, for turen tar slutt når jeg kommer til land...

Flott initiativ! Vi hadde et veldig hyggelig bokelskertreff på Lorry i Oslo sentrum på denne tiden i fjor. Det ga absolutt mersmak. Og krevde litt organisering. Blant annet bindende påmelding innen en viss frist, slik at Brit kunne bestille bord og mat til oss. De som hadde med seg bøker, la dem i en haug på bordet, og så plukket man ganske enkelt med seg et man ville. Personlig synes jeg helgene i mai og juni er litt vanskelige, er som regel bortreist.

Det er selvfølgelig mange måter å arrangere et slikt treff på. Må på ingen måte være en reprise fra i fjor, selv om det fungerte godt :-) Skjønner at du nå er ute etter å lodde stemingen, Cato. Kan du si litt mer konkret om hvordan du tenker deg bokelskertreffet.

Jeg har lyst til å treffe så mange som mulig av dere. Må likevel ta et forbehold med tiden, mye på programmet utover. Og som sagt, ukedagene er enklere enn helgene.

Da beholder jeg den på ønskelisten. Flott at du husket på meg; tusen takk!

....hvis Bergman hadde vært feminist.
Dette var litt kryptisk, så godt kjenner jeg ikke Bergmanns kvinnesyn :-)

Denne underfundige boken må tas inn i små porsjoner. Da jeg begynte å lese i den igjen i dag, var det nesten ett år siden sist. Siden boken ikke rommer noen egentlig handling, tror jeg den fint kan leses på denne måten - over lang tid og med lange mellomrom. 350 sider med Pessoas skarpe observasjoner, poetiske skildringer og filosofiske betraktninger.

”Jeg er en nomadisk vandringsmann i min egen bevissthet”, skrev Pessoa selv. "Uroens bok kan betraktes som notater fra disse vandringene.” Istedenfor å prøve å forklare, gir jeg noen tilfeldig valgte smakebiter (fra tekst 151, der jeg startet i dag):

”Solnedgangen øser alt hva himmelen eier over de spredte skyene. Bløte reflekser i alle slags farger fyller himmelens mangfoldighet og svever fraværende i det høyes store smerte. Over de strittende takene, halvt lys, halvt skygge, antar de siste, langsomme solstrålene nyanser som hverken tilhører dem selv eller det de faller på. Det hviler en stor fred høyt der oppe over denne larmende byen, som selv begynner å falle til ro nå. Bortenfor farge og lyd glir alt inn i et dypt og stille åndedrett.
(…)
Alt det jeg har søkt i livet, har jeg sluttet å lete etter. Jeg er han som tankespredt søker noe, men som drømmer meg bort og nå har glemt hva det er han søker. De konkrete bevegelsene til de søkende, synlige hendene – som er bleke og lange med nøyaktig ti fingre til sammen – blir mer virkelige enn den fraværende tingen de søker, mens de snur og vender, flytter og plasserer.
(…)
Alt det jeg er eller har vært, eller det jeg tror jeg er eller har vært – alt dette mister plutselig [i mine tanker så vel som i den sluknende skyen høyt der oppe] hemmeligheten, sannheten, kanskje lykken som befinner seg hvem vet hvor i livet. Dette er det eneste jeg har igjen, liksom en sol som er gått ned, og det spredte lyset lar sine hender gli ned over byen, slik at alle tings indre skygge kommer til syne i takenes kompakte masse.
I det fjerne funkler den første stjernen som en liten skjelvende dråpe.”

Jeg tvinger meg til å lese så sakte jeg kan – for å få med meg alle nyansene og de uvante og uventete tankesprangene. Selv de minste og mest hverdagslige ting kan forfatteren løfte opp og gjøre vakre, overraskende, tankevekkende og foruroligende.

Pessoa gjør bruk av såkalte heteronymer, dvs. oppdiktete forfattere. Uroens bok er ført i pennen av regnskapsassistenten Bernando Soares. Jeg ble oppmerksom på boken gjennom José Saramagos Det året Ricardo Reis døde. Ricardo Reis, et annet av Pessoas heteronymer, får liv i Saramagos roman. Gjennom ett år møtes legen Reis og den avdøde forfatteren Pessoa gjentatte ganger. Mer om den boken her.

I fjor høst gikk jeg i Pessoas og Saramagos fotspor (i hvert fall noen av dem) i Lisboa. Det ga en ekstra dimensjon til forfatterskapene. Jeg oppsøkte Casa Fernando Pessoa og fikk inntrykk av at han har fått en slags kultstatus. Det er kanskje ikke så rart; både hans tekster og hans liv har noe særegent og nærmest mytisk over seg. Saramago er av mine favorittforfattere, og Det året Richardo Reis døde noe av det beste jeg har lest.
To portugisere som anbefales!

Alberte-bøkene er en trilogi; de tre henger og hører sammen. Det er altså ikke snakk om oppfølgere. Jeg leste disse som ungpike, og de gjorde et uutslettelig inntrykk. Traff meg midt i min egen leting etter meg selv. Har flere ganger tenkt jeg skal lese dem på nytt; føler meg trygg på at de tåler det. Cora Sandel er en forfatter som skulle hatt en mye større plass. Anbefaler henne på det varmeste, gretemor. Hun har også en gripende novellesamling som heter Vårt vanskelige liv.

Men nå baler jeg altså med Franz Biberkopf og Alexanderplatz i Berlin. Veldig varierende. Flott omslag (det beste ved boken....)

"Livet forståes baklengs, men må leves forlengs". Meningsinnholdet i dette kloke utsagnet av Kierkegaard er det samme som i filosofen Hegels: "Minervas ugle flyr ved solnedgang."
Til opplysning - Minerva er visdommens gudinne.

Dette er helt ukjent for meg. Høres spennende, tusen takk! Noterer meg boken.

Nå er straks mitt lille hefte med dikt og sitater om å reise, ferdig. I innspurten fant jeg dette - reisens begynnelse. (Det sto en gang, kanskje gjør det det ennå, oppslått på Trondheim jernbanestasjon.) Tusen takk til alle dere som har bidratt!

EG ER EI DØR

Eg er ei dør

dørstokk
dørstokkmil
dørstokksmil

no er døra open

Av Inga E. Næss

Du og Marit har i hvert fall fått meg til å hente frem boken på nytt, lese den innledende teksten (som grep meg), og bestemme meg for å gå løs på denne (for andre gang) straks jeg er ferdig med boken jeg holder på med. Så sprikende meninger er uimotståelige!

Jeg synes du er vel streng i din dom her, gretemor; vi er jo bare mennesker :-)
Har nettopp lest hva doktor Condor (De utålmodige av hjertet) sier om to typer medlidenhet: en farlig - svak og sentimental og en fruktbar - tålmodig og overbærende.
Derimot finner jeg begge våre to venner, løytnanten og fyrsten, i overkant naive. Naive og velmenende.

Og som den sanne bokelskeren du er, sendte du den videre til en annen! Tusen takk for at jeg igjen er blitt en lykkelig eier av Forbrytelse og straff, fru Bang. Boken ligger "på vent" til gjenlesning :-)

Fordi vi er forskjellige mennesker og leser i forkjellig tempo. Og - ikke minst - fordi et viktig poeng med disse felleslesingene er å tenke over det vi leser, utveksle synspunkter og lytte til hverandre.

Jeg er nå omtrent halvveis i De utålmodige av hjertet. Selv om den og Idioten er to svært forskjellige bøker, er det en interessant sammenlikning du trekker opp, Bjørg. Medlidenhetens problem, om man kan kalle det det, går igjen i begge. Er medlidenhet alltid av det gode, og finnes det grenser for medlidenhet? (Og NB - medlidenhet og empati er to forskjellige ting!)

Zweig er en knakende god forteller. Er enig i at det ikke er vanskelig å forstå hvordan hans hovedperson lar seg rive med, og få sympati for han. Fyrst Mysjkin er en "hardere nøtt".

Fullt sett - du har mye å glede deg til! Håper du blir fornøyd både med Dickens og oversettelsene. Lykke til!

Ingen kan tenke på
døden hele tiden.
Livet trenger seg på med sitt
veldige nærvær
fyller lungene med luft
og hendene med daglige småting
skjønnheten lister seg inn
i sansene, fra alle kanter
med ufattelig sprengkraft.

Jeg har ingen bønn på
leppene lenger
jeg sier bare takk for mitt liv.

Åse-Marie Nesse

Jeg leste en bok i 2011 med nøyaktig samme tittel, men med en annen forfatter. Boken jeg leste het The Gallows Curse og den er skrevet av Andrew Hammond. Denne boken høres et par knepp bedre ut enn den jeg leste, den var god på sitt vis kanskje spesielt for unge gutter.

Visst er det det! Må få den heilagdagen inn i kalenderen min med ein einaste gong! Og boka: Odysseen - for gresken min, for norsken min, for litteraturopplevinga, for reiselysta, ja - for heile den europeiske litteraturhistoria ...

Takket være deg har jeg nå ført opp Håpe, sa gåsa på ønskelisten. Underfundig og treffende og masse humor. Tusen takk!

Jeg fikk den av mannen min for flere år siden, og siden har den stått i hyllen (ser nå at jeg har lagt et bokmerke på side 52...). Kjenner hverken boken eller forfatteren, men det er noe som lokker og drar; og det var dette ubestemmelig noe som fikk han til å kjøpe den.

Vil veldig gjerne høre hva du (og andre, selvfølgelig) synes, gretemor - når du kommer så langt. Skal jeg gi Berlin Alexanderplatz en ny sjanse?