Bokelskere.no

Så jeg dro til Greenville - ikke for å kjøpe hatter og påskekjoler, men for å finne en lege som var villig til å kjøre to timer hver vei for å behandle en farget forpakter. Det ville ha vært lettere å finne en elefant med vinger.

Det var slik det var meningen at det skulle gå for seg, ryddig og ordentlig, og slik ville det ha blitt også, hadde det ikke vært for den udugelige ektemannen til Eboline gikk og hengte seg den julen. Jeg stolte aldri på svogeren min; jeg stoler ikke på noen mann som føler seg hjemme i dress.

Han gikk alltid ut fra at de var akkurat som han selv; at de sa hva de mente og ville gjøre det de sa.

Først skal vi ønske alle sabattenglene velkommen! Et øyeblikk senere tok alle hverandre i hendene, og begynte å synge.
Shalom aleichem malachei ha - shareis
malachei elyon
mi - melech malchei ha - melachim
Ha - Kadosh Baruch Hu

Jeg beveget meg, beveget meg hele tiden, tvang hendene og føttene til de vanlige oppgavene. De fleste kjenner vel det gamle ordtaket: "Lev som om du skal dø i morgen, dyrk som om du skal leve bestandig." Jeg tror jeg har forsøkt å etterfølge det ordtaket i gode og vonde dager. Pust dypt, nyt øyeblikket, gled deg over det du har.

Jeg klarte ikke å opparbeide sympati for unødvendige gjenstander som løpere. Hvorfor vaske bordet, feie gulvet, rette på teppene, tørke kjøkkenbenken etter hvert måltid, når vi straks kom tilbake for å ødelegge det jeg hadde strevet for å få pent? Jeg spør halveis i spøk.

I et brev fra ordføreren til amtmannen, gir ordføreren denne begrunnelsen for at den sultende befolkningen ikke bør få offentlighetens hjelp:...men uagtet tilstanden blandt befolkningen for øieblikket kanskje er dårligere enn den sedvanlig bruger at være om våren, jeg tror dog man bør være forsiktig med at fordre offentlig understøttelse, thi frygter jeg for, og det desverre vist seg at jo mer gratis hjælp der ydes, jo mere tiltar dovenskaben og ligegyldigheden blandt denne mindre driftige befolkning. Alt for meget gratis understøttelse lammer selvoppholdesesdriften.
Melnøden må vel nærmest tilskrives befolkningens egen dovenskab og uforetagsomhed, thi man havde i Varangerfjorden forrige sommer et rigt seifiske, men det nytter ikke, når fiskerne ligger og venter, at fisken skal komme ind stuedøren.
Folket må oppdrages til at hjælpe sig selv!

Far pleide bestandig å spørre hva du hadde sagt som syntes var så morsomt, og jeg svarte gjerne at det ikke dreide seg så mye om hva du sa, men måten du sa det på. Som grimasene dine når du beskrev kokekunstene til din mor. Mor kunne svi vann, og lærte seg aldri å koke et egg.

Men det handler om å gå inn i en rolle. Jeg må spille en indre dialog for meg selv igjen og igjen, sånn at jeg nesten tror det, en selvpåført psykose, men en kontrollert en. Er jeg heldig trenger jeg bare å spille rollen i noen uker. Når de slipper meg fri, vil jeg kunne gå tilbake til å være den kyniske, kalkulerende heksa jeg alltid har vært.

Da han så hytta, med røyk fra pipa i det skarpe dagslyset, visste han at tante Marie var der. Takk gud for Facebook, tenkte han og irriterte seg igjen over at Vera av alle hadde likt statusoppdateringen som tante hadde lagt ut om at hun skulle oppholde seg to dager alene her ute, fra onsdag til fredag, med bare snøfnugg, bøker og virvlende tanker som selskap. Trettitre tullinger likte det, en av dem var Vera.

Eg løftar det eine augebrynet litt opp på panna, og prøver å sjå konsentrert ut, stirar ned i boka og er liksom opptatt med å lese, men Eilert tar ikke signalet denne gongen heller, eg hører korleis han kremtar og reinskar halsen, korleis han førebur seg på å seie noko igjen, han er av den typen som rett og slett ikkje kan fatte at nokon kan velje å lese framfor å snakke, og han trur nok at han gjer meg ei teneste kvar bidige gong han forstyrrar meg, han trur eg les fordi eg kjeder meg og ikkje har noko anna å gjere, og så skal han liksom redde meg ved å vere sosial, han sitt der og snakkar om stort og smått frå sitt eiga liv,...

Nå kjenner jeg hvert eneste slag. Han legger en hånd på brystet. - Det er fint, sier jeg oppmuntrende, - det er fint at du kjenner hjertet ditt. Jeg synes vi skal kjenne livet, jeg synes vi skal utsette oss for smerte. Men i vårt samfunn finnes det ingen aksept for det. Menneske har til alle tider brukt sin kløkt og sin fantasi på å avskaffe ubehag. Alt skal være lett, og det skal ikke ta tid. Jeg hater engangsbestikk, bekjenner jeg,- og ferdigmat. Hurtigris. Expresso Kakao og pulverkaffe. Halvstekt brød. Sånne ting. Livet tar jo tid. Vi må gi hverandre tid.

Jeg trenger en storm med mye regn og ganske kjølig luft. Jeg trenger råttent løv og sølete veier, dette hutrende som
november er så fullt av. Det grå, nakne landskapet, ribbet for alt som gror og stråler, men ikke velsignet med hvit, florlett snø. På mange måter en trøstesløs tid, en brutal tid. Det er som om alt slukner i november, og vi kryper sammen i krokene og tenner lys. Jeg elsker november.

Kvinner har stemmerett ved kommunevalg og burde være glad til for det; alt de gjør, er dessuten å stemme på det samme som sine menn, som det har vist seg gang på gang. Og hvis Rosina vil ha rett til å stemme ved parlamentsvalg," fortsatte hun," er bare det grunn god nok til at vi bør være mot det. Hun er født til å være i opposisjon. Hun ville stemme mot sine egne interesser, sin egen klasse, bare for å gjøre det, for å terge oss, jo mer, desto bedre. Hun foretrekker revolusjon fremfor orden, sosialisme fremfor frihet.

Livet med faren hadde lært henne at hvis man ba en mann om å la være å gjøre noe, ville han være desto mer tilbøyelig til å gjøre det om igjen.

Jeg leser bøker som gjør meg nedtrykt, jeg sier til meg selv at jeg er fri, men oppdager at jeg er bundet med tunge lenker til et bilde av meg selv som ikke er meg. Jeg føler meg suveren, jeg føler meg inkompetent, jeg føler at jeg er skapt for noe helt annet. Jeg drømmer om endeløse. landskaper og misliker å måtte forflytte meg noen få meter. Jeg prater med vennene mine, jeg forteller ting om meg selv som ikke en gang jeg forstår noe av.