Bokelskere.no

Det er ikke så lett, heller, tenkte hun, å leve ditt eget liv, selv om du er den eneste som får muligheten til det

Når du selv ikke er tilbudt kjærligheten, er det både godt og fryktelig å betrakte andres

Mor vendte livet ryggen og ville ikke mer

Tidens fremste egenskap er altså å være forbi.

Sykepleiere skal ikke ha tatoveringer. Mine forventninger har begynt å ligne fordommer

Og brystet mitt vil eksplodere, akkurat sånn det gjorde den dagen han spurde om eg ville være kjærasten hans og eh sa ja og alt låg framfor oss ned doggperler på. Det er ikkje doggperler på ting lenger. Men dei er ikkje vekke. Dei finst en plass i lufte, dogg fordampar når sola stig

Han forstår det ikkje, han som ikkje har vakse opp med det. Dei som ikkje har lært seg å synge høgt frå dei kom inn døra heime så foreldra skulle slutte å krangle før ein kom, dei som ikkje reagerer på lydar og luktar heilt ut av det blå, som gjer ting dei ikkje forstår fordi kroppen reag rer lenge før hovudet, dei ser ikkje problemet med å berre be far sin på fest

Senere i livet. Pappa døde, og jeg begynte å gå i terapi. En gang i uka i to år gikk jeg og pratet. Jeg snakket mye om mamma. Men ikke en eneste gang røpet jeg hemmeligheten. Så sterk var overbevisningen: Ingen må vite. Ikke engang terapeuten min

Hele spillet forandret seg. Alt ble usikkert. Denne overgangsfasen var forvirrende. Alt jeg hadde lært meg om å være barn i denne familien, gjaldt plutselig ikke lenger. Jeg skjønte gradvis at den mammaen jeg en gang hadde, ikke helt var der lenger. Jeg hadde en ny mamma, og hun hadde nesten aldri tålmodighet med meg. Denne nye oppførselen var underlig for oss brødrene. Vi lærte oss den, men vi forsto ikke

Jet lurer på hvorfor taushet er lyden av vårt undertrykte raseri

Inne i meg fins det et tomrom som også tar plass

Det er dag her ute, men der inne på soverommet er det alltid mørkt

Vi medisinerer oss, begge to, så vi kan holde ut med hverandre

I løpet av de neste par dagene kjenner hun at hun mister fotfestet, som om lykke er en dans hun har glemt trinnene til. Hun må huske å puste. Hun sier til seg selv at hun er heldig, hun prøver å rasjonalisere – hvorfor skulle det bety noe hva vennene hennes får til? Hvorfor skulle hennes lykke henge sammen med deres? Men det gjør den, altså.

Man kunne drukne i fem centimeter vann. Kanskje det var likedan med sorg.

Stella visste ikke hva som skremte henne mest, tanken på at en farget familie skulle flytte inn, eller hva som kunne bli gjort for å stanse dem.