Vel, da har jeg vært i hyllene og hentet én av Bojer, én av Borgen og én av Bjørneboe, så blir jeg vel mer oppdatert på forfattere på B etterhvert, må bare fare over de 3 siste av Dickens først...Haugene med uleste bøker ved siden av sengen er nå faretruende høye.
Takk, det var dette jeg mente. Jeg lette etter det i Don Quijote trådene, men de er mange og lange, så jeg ga nok opp litt for tidlig.
I 1600-tallets Sverige herjet visgutter som kunne gjenkjenne heksene på øynene, og i Skottland opererte nålestikkere som med en slags nåleterapi kunne undersøke om et menneske var skyldig eller uskyldig. Tre hundre år senere opptrer psykologer på samme bedragerske måte. (Jfr Bjugn-saken, Thomas Quick mm)
Det begynner å bli en stund siden vi leste Cervantes nå, men både Don Quijote og Sancho Panza dukker opp både her og der, nå sist i Jan Guillous "Heksenes Forsvarere". Ikke nok med at en av inkvisitorene (kardinal Bernardo de Sandoval y Rojad) er Cervantes beskytter, Guillou finner paralleller til romanfigurene hans blandt presteskapet i Sverige : "For eksempel fikk han (herredsmann Psilander) vanskeligheter med en del pinlige avsløringer om hva han og hans nidkjære Sancho Panza, presten Kjellinius, hadde gjort med de dømte heksene de trakasserte i fengselet på Kastellholm." Jeg mener også å huske at Knausgård refererte til Servantes i en av de siste Min Kamp-bøkene. Noen som husker?
Øvrigheten ble snart enig om at selv om barn i prinsippet alltid snakket sant når de anga hekser, gjaldt ikke dette prinsippet hvis det anga adel, prester eller prestefruer.
Tenk om det brøt ut en epidemi i Alexandria, tenkte hun, og alle døde utenom meg? Da hadde jeg dratt til biblioteket for å bo der, sa hun til seg selv. Tanken var oppmuntrende.
Edie fikk - med et stikk av smerte i brystbeinet - et skarpt og stygt marerittglimt av sin forestånde alderdom. Smerter i leddene, sløret blikk, konstant aspirin-ettersmak i svelget. Avskallet maling, tak som lekket, vannkraner som dryppet og katter som tisset på teppet og gressplener som aldri ble klippet. Og tid: tid nok til å stå i hagen i timesvis og høre på enhver bondefanger eller vinkelskriver eller "hjelpsom" fremmed som kom drivende.
Det er et veldig godt spørsmål du stiller Maiken. Jeg har fundert over det en stund og kommet fram til at dette må gutta svare på selv. Håper noen tør!
Jeg har endelig blitt ferdig med "A Tale Of Two Cities" av Dickens og har rast gjennom Camilla Läckbergs krimfortellinger på lydbok, så nå blir det deilig med Dickens "Little Dorrit" på lydbok. Jeg har kjøkkentjeneste i dag, så jeg rekker nok å komme godt inn i historien. På nattbordet ligger en halvlest "Den Lille Vennen" av Donna Tartt, så det blir vel noen sider i den også.
Gled deg! Jeg har rukket å lese dem 2 ganger, samt å høre dem på lydbok....Jeg er nesten litt misunnelig nå :)
"Then tell wind and fire where to stop," returned madame; "but don't tell me."
Jeg har kost meg med "A Tale Of Two Cities" lenge og vel. Mine tanker gikk til både "Les Miserables" og "Den Røde Pimpernell" underveis. Jeg har nok også sett for mange parodier på revolusjonens strikkende damer for jeg trakk på smilebåndet når teksten ikke var morsom i det hele tatt. En herlig, grusom historie og vidunderlig kort til å være Dickens.
Jippi! Denne har jeg tenkt på siden gymnaset, men husket verken tittel eller forfatter. "Bestefar var en stokk" kjente jeg imidlertid igjen med en gang! Takk for lenke :)
Godt å høre at flere henger etter leseplanen. Jeg kan ikke skylde på arbeidslivet, men fikk rett og slett lange setninger opp i halsen. Jeg leste "Bleak House", Johns Irvings "Siste natt i Twisted River" og Knausgårds "Min Kamp 6" samtidig. Det ble rett og slett for mange ord. Jeg vurderte å investere i noen nye diktsamlinger bare for å nyte at noen kan fatte seg i korthet, men har klart meg uten. Anfallet er nå over og jeg nyter Dickens på lydbok og papir.
Jeg holder også på med Bleak House. Har kommet til kapittel 10 og er entusiastisk enn så lenge. Jeg både leser i papirform og hører lydbok. Supert! Det er bare kapittel 1 jeg gjerne ville ha lest på norsk.
Jeg leser for tiden biografien om Churchill av Roy Jenkins. Ideen ble plantet da jeg leste Ian Kershaws biografi om Hitler i fjor. Europa var fyllt med gale menn som Franco, Stalin, Hitler, Tito og Mussolini samt en rekke tafatte statsledere som lukket øynene og håpet at eledigheten ville gå over og krigen utebli. Da leste jeg at engelskmennene hadde senket 2 franske skip utenfor Afrikas kyst, hovedsakelig for at de ikke skulle falle i tyske hender. Churchill var endelig blitt statsminister i Storbritannia. Denne hendelsen var nok til at jeg fikk lyst til å lese mer om Churchill. Endelig en mann med mot! Hvordan ville Europa sett ut i dag uten ham?
At det ble nettopp Roy Jenkins' biografi jeg endte opp med var noe tilfeldig etter å ha søkt hos bibliotekene, men jeg er veldig fornøyd med verket. Etter å ha lest 645 sider har jeg endelig kommet fram til 1940, Winston er 65 og har blitt statsminister for første gang :)
Det er ofte slik hos meg at en bok fører til en annen.
Jeg har lest ferdig Dombey & Sønn og husker den som en typisk Dickens hvor det gode settes opp mot det onde i vanlig eventyrstil. Det er nydelig språk, men handlingen kan til tider bli for inderlig etter min smak. Alt i alt en god leseropplevelse jeg ikke ville vært foruten.
Jeg hadde nok vært litt av et syn i half-pipen! Det dreide seg nok mest om innestengt aggresjon, jeg hadde blodtrykk i bøtter og spann. Nå er jeg blid igjen :)
Her gikk selve lesingen som planlagt, både en Agatha Christie på lydbok og resten av Charles Dickens' "Dombey & Son" ble fortært. Jeg kom også et godt stykke ut i Jan Guillous "Brobyggerne". Jeg hadde imidlertid sett for meg at lesingen skulle foregå sittende ved en lun levegg, alternativt i godstolen med pledd og ikke i sykehussengen...Lurer på hva jeg skulle gjort på sykehus uten bøker. TV'en på rommet var bare skurr og iPaden virket ikke. Hurra for bøkene!
Det er vel ingen forutsetning, men jeg vil påstå at det er en voldsom berikelse.