Kristin71 siterer Skjebne og raseri av Lauren Groff
19:18, 14. september 2016 Ingen har det som favoritt.
...bøker fikk henne til å føle seg hul innvendig. Hun var så trett av den gamle måten å fortelle historier på, alle de utslitte narrative sporene, de velkjente handlingskompleksene, de tykke samfunnsromanene. Hun hadde behov for noe mer urent, noe skarpere, noe som lignet en bombe som gikk av.
Endelig er den her, oppfølgeren til "Seks dager i april":
"Den tapte våren" av Stein Arne Nistad
Kontrasten mellom krigsscener og hverdagsliv skildret så vakkert at det er ulidelig å lese - og umulig å legge fra seg. Denne historien bør leses minst to ganger; Én fort, fort, fort fordi det er så spennende at du knapt klarer å puste - og én langsomt, for å nyte språket og de maleriske beskrivelsene. Noen ganger av naturen, kjærligheten, håpet og troen - andre ganger av grusomheten, fortvilelsen og den meningsløse døden.
Nok en gang rykker Stein Arne Nistad oss ut av vår trygge tilværelse og kaster oss brutalt inn i Krigen. Den store krigen, 77 år tilbake i tid, men så levende beskrevet at du kjenner lufttrykket av eksplosjonene, flammene som svir huden, den isende vinden, sluddet som tapper de siste kreftene og lukten av krutt, olje, brent by og menneskekjøtt. Nei, det er ikke vakkert, men det er skildret så vakkert at det gjør dobbelt så vondt.
Det var vanskelig å legge den fra seg - og tidvis vanskelig å puste - mens jeg opplevde disse seks intense dagene i april 1940. Uhyggefølelsen satte seg i nakken allerede fra første setning og flere ganger underveis i boka måtte jeg minne meg selv på at dette var en dokumentarroman uten lovnad om lykkelig slutt, hverken for den ene eller andre av romanens flere hovedpersoner. Man blir jo glad i dem og håper...
Da jeg leste at romandebuttanten er journalist og tidligere har utgitt dikt, nikket jeg gjenkjennende til begge. Drivende fortelling, spennende veksling av perspektiv og en utrolig tilstedeværende handlingsbeskrivelse fra journalisten og samtidig dette tette, konkrete og malende språket som likevel er så åpent for tolkning og leserens egne bilder, fra dikteren. Historiekunnskap er heller ingen mangelvare. Nærheten, følelsene og detaljene i handlingen underbygges av forfatterens slektskap med og kjærlighet til hovedpersonene. "Basert på en sann historie" er ikke en flis av et salgstriks i dette tilfellet. Seks dager i april er en sterk fortelling om å velge å være medmenneske i umulige situasjoner.
Ragde kan skrive godt og ho kan vere middelmådig. Denne gongen er ho det. Homseparet i Køben blir ein parodi og livet i Trøndelag er i sirup. Det blei meir gjesp enn driv framover, men eg ser at ho legg opp til ei fortsetjing i fleire bøker. Og eg las heile boka for eg har jo blitt glad i desse folka.
Kristin71 siterer Dei som flyktar og dei som blir av Elena Ferrante
14:46, 21. august 2016 Ingen har det som favoritt.
Og alltid tok eg med ei bok. Den vanen forsvann ikkje, eg heldt fram med å lese same kvar eg var, sjølv om trongen til å skape ei eiga verd var borte
"Er du en leser, Pip? Leser du bøker? Virker synet av så mange bøker i ett rom skremmende på deg?"
"Jeg liker bøker," sa Pip.
Hei. På "humanistforlag.no".
... - en bok! En bok! Og som et lyn for tanken gjennom meg: Stjel boken! Hvis du greier det, kan du gjemme den i cellen og lese, lese, lese, endelig en gang lese igjen.
På fire måneder hadde jeg ikke hatt en bok i hånden, og bare forestillingen om en bok var berusende og samtidig bedøvende - en bok med ord i rad og rekke, med linjer, sider og blader, en bok der en kunne finne nye fremmede tanker, emner å arbeide videre med og ta opp i hjernen.
Kristin71 siterer Universets engler av Einar Már Guðmundsson
10:09, 3. juli 2016 Ingen har det som favoritt.
Hvis samtalen dreide inn på en bok, betydde det ingenting hva anmelderne mente om den, eller folk flest, isteden lurte han på hvordan Egill Skallagrimsson ville likt den.
Natalie Normann som svar til Tonesen81 :
03:29, 28. juni 2016 Diskusjon: Tonesen81 om En ny dag av Natalie Normann av Natalie Normann
Tusen takk for flott anmeldelse. Haugesund er fin på høsten også. God tur :D
-Det er vel faen meg forfatterne eller innholdet i boken som bestemmer hvordan de skal sorteres, ikke fargen på omslaget? Hvordan i helvete skal jeg huske hvilken farge Proust har på ryggen?
sangvin som svar til annelingua :
01:12, 10. juni 2016* Diskusjon: Forbrukerrådet gir råd om e-bøker
Ha ha, nå må du hvile ut. Du påpeker et problem, som er hvis sitt? Nettopp.
Alle vet jo at man kan ikke skyte budbringeren, så da bør man vel avstå fra å skyte nevnte budbringer om man ikke får fatt i budskapet også da, eller?
Jeg forteller henne om det sjokket min førsteutgave av Thomasine Gyllenbourg kom til å få hvis den ble plassert ved siden av Da Vinci-koden. Sidene kom praktisk talt til å falle ut, roper jeg.
historisk romanserie fra Haugesund i 1919
Kristin Berglid siterer Rettsstridig forføyning av Lena Andersson
21:12, 24. mai 2016 Ingen har det som favoritt.
Folk med stor avstand til andre er ofte snille. De utøver snillhetens gester, som ikke koster noe. Det som har med andre å gjøre, berører dem ganske lite, og da ligger snillhetens gester nærmere enn ondskapens, som bare gir ubehag og besvær. Snillhetens gester gjør at man får være i fred.
Kristin Berglid siterer Rettsstridig forføyning av Lena Andersson
19:06, 23. mai 2016 2 har det som favoritt.
Det var i begynnelsen av februar, og takdryppet hadde nettopp begynt å dra sin fremtid som istapp i tvil.
For første gang på mange år lot jeg meg omfavne av bøker, av ord. Jeg kunne vært her et helt liv.
Jeg ser vi leser sitatet litt forskjellig, på hvilke måte leser du politikk inn i det? For min del handler det om en erkjennelse om at alle mennesker er identisk og vil handle noenlunde likt om vi utsettes for noe. Med likt inkluderes ulike reaksjonsmåter, men som like fullt er en del av et handlingsrom. At nazismen i dag er lett å fordømme er jo helt åpenbart, men var det nok ikke for de som vokste opp med det, eller levde med det. På samme måte vil et fåtall mennesket skjønne det når noe går galt, før det er for seint.
Når du skriver at skjønnlitteratur aldri kan brukes for et reelt fenomen, klarer jeg ikke helt å følge med på hva du mener. Fordi, hva er reelle fenomen? Er ikke for eksempel kjærlighet et reelt fenomen? Hva vet vitenskapen om kjærlighet? For å dra den etter hvert slitte klisjeen – at vi er forelsket i telefonen vår? Og videre, skjønnlitteratur er en av de flittigst benyttede historiske kilder til å få kunnskap om fortiden, innenfor en rekke historiefaglige retninger.
Jeg er litt mer usikker på om jeg synes det finnes grenser for hva man kan fremstille skjønnlitterært, og du har et poeng, så jeg skal ikke uttale meg for kategorisk. Men, tanker som slår meg, er at det finnes tekster som jeg tror ville vært problematiske, for eksempel ensidige rasistiske tekster. En annet eksempel er jo at da Kagge forlag ga ut pornografiske klassikere på nytt på 2000-tallet, sensurerte de passasjer i en bok fra 1907, En amorøs reise av Apollinaire; man utelot hovedpersonens seksuelle forlystelser i voldtekt og drap av barn.
God litteratur gjør bare godt.
Sist sett
