På fantasicfiction står hun oppført med 2 romaner, "Gone with the Wind" og "Lost Laysen"(skrevet i 1916 men først utgitt i 1996) og 2 brevsamlinger.
Har kjøpt bøker derfra gjennom AbeBooks og eBay.
Har ikke lest den enda, men Dovrefjell i tusen år burde jo passe. Andre forslag:
- Hilsen fra Jotunheimen
- Påskekrim bøkene
- Døde menn går på ski
Heidi Holtan siterer Den afrikanske farm av Karen Blixen (side 298)
07:56, 23. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
Jeg lå i sengen og tenkte på alt fra de siste månedene, og prøvde å komme til klarhet over hva det egentlig var som hadde hendt meg. Det så ut for meg som om jeg på en eller annen måte var kommet ut av det naturlige, menneskelige livsløp og inn i en malstrøm, hvor jeg aldri burde vært. Hvor jeg så gikk, raste jorden bort under føttene på meg, og stjernene falt ned fra himmelen. Jeg tenkte på diktet om ragnarok, der stjernenes fall er skildret, og på verset om dvergene som sukker dypt i fjellet og som dør av skrekk. Alt det som var hendt, tenkte jeg, kunne ikke simpelthen være et sammentreff av omstendighetene, det folk kaller en kjede av uhell, men det måtte ligge et samlende prinsipp under det altsammen. Hvis jeg nå kunne finne det, ville det ennå være mulig for meg å redde meg ut av sammenbruddet, og hvis jeg så etter på det rette stedet kunne jeg kan hende se det der. Jeg måtte stå opp, gå ut og se meg om etter et tegn.
Heidi Holtan siterer Den afrikanske farm av Karen Blixen (side 68)
07:18, 23. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
Ofte, meget ofte, har jeg i de tidlige morgentimene før daggry trodd at jeg hørte Lullus klare bjelle, og i søvne har mitt hjerte løpt fullt av glede. Jeg har våknet i følelsen av at det skulle hende noe merkelig og deilig, nå med en gang.
Når jeg da har ligget og tenkt på Lullu, har jeg grunnet på om hun ute i skogen selv har drømt om bjellen sin. Gikk det noen billeder av mennesker og hunder, liksom skygger over vann, gjennom det lille hodet hennes med de makeløse, store, mørke øynene og de fine ørene.
Jeg kan en sang om Afrika, tenkte jeg, om giraffene og om den afrikanske nymånen som ligger på ryggen, og plogene i åkeren og kaffeplukkernes svette ansikter. Kan Afrika også en sang om meg? Dirrer luften over sletten noensinne med en farge som jeg har hatt på, leker barne en lek hvor navnet mitt er med, kaster fullmånen en skygge som ligner min skygge, over innkjørselen til huset? Ser ørnene på Ngong ut etter meg?
Jeg har aldri hørt fra Lullu.
Heidi Holtan siterer Den afrikanske farm av Karen Blixen (side 34)
06:46, 23. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
Kamante hadde et merkelig godt håndlag, når det gjaldt å lage mat. De store kunststykker og tours de force i kokekunsten var barnelek for de mørke, krokete hendene hans. De visste av seg selv alt som er å vite om omeletter, vol au vents, majoneser og sauser. Han hadde en egen evne til å ta vekten ut av ting, liksom Jesusbarnet i legenden formet små fugler av lere, klappet i hendene og lot dem flyge. Han foraktet alt innviklet verktøy, som om han mislikte altfor stor selvstendighet hos redskapene sine. Jeg ga ham en maskin til å piske egg med, men den lot han stå og ruste, mens han pisket eggehvite med en kniv jeg hadde luket plenen med, og hvitene tårnet seg opp under den som sommerskyer. Som kokk hadde han et inspirert, gjennomtrengende blikk, så han i en hel hønsegård kunne velge ut den feteste hønen. Han veide alvorlig et egg i hånden og visste når hønen hadde lagt det. Han tenkte ut forbedringer i kjøkkenet, og fra en venn som arbeidet for en franskmann langt borte i kolonien, skaffet han meg frø av en storartet god salat, som jeg selv ikke hadde vært i stand til å få tak i.
Oppskrifter husket han glimrende. Han kunne ikke lese og ikke tale engelsk, så kokebøker var ikke til noen nytte for ham, men alt jeg lærte ham gjemte han i hodet, og der må han ha ordnet det og lagt det til side etter et eget system. De rettene jeg lærte ham, kalte han opp etter noe som var hendt på farmen samme dag som jeg hadde vist ham dem. Han snakket om den store lynnedslag-deig og den grå-hesten-som-døde-saus, men han forvekslet aldri to slike ting. På et enkelt punkt var han uimottagelig for påvirkning, og det var rettens rekkefølge. Når jeg hadde gjester til middag, måtte jeg forsyne min kjøkkensjef med en meny jeg hadde tegnet opp for ham: først en suppetallerken, så en fisk, så en rapphøne eller artisjokk. Men Gud vet, tenkte jeg, om ikke den mangel hos ham mest stikker i et slags prinsipp. Han mente vel i sitt hjerte at det er grenser for alt, og han ville ikke kaste bort sin tid eller bry sine tanker med noe så lite viktig.
For meg går det på at dialekt er en muntlig språkform, ikke skriftlig. Vi har to offisielle skriftspråk (tre om du regner med samisk), og jeg synes man skal holde seg til dem. Da går det i det minste an å forstå hva som står der. Jeg synes det er mye lettere å lese på feks engelsk, enn å lese en eller annen dialekt jeg har lite forhold til. Engelsk møter jeg på alle området, på nett, på tv, i bøker og blader osv. Jeg kan ikke si det samme om skriftlig dialekt.
At den tok utgangspunkt i bokserier var rett og slett så tilfeldig som at det er kun der jeg har sett et så utbredt bruk av det. Jeg har lest mange bøker opp gjennom, men bortsett fra i bokserier, så er det bare en enkelt setning eller ord her og der som jeg har funnet på dialekt.
Livets døtre, der klarte jeg ikke å plassere dialekta, men den var helt umulig å lese. Den siste nå var den nye serien Breidablikk hvor dialogene var skrevet på lofotendialekt.
Et ord her eller der, eller en setning her eller der, er ikke for meg noe problem. Det som du sier med at alle bærer preg av noe dialekt, blir kanskje naturlig. Jeg vet selv at jeg bruker mye a-endinger f.eks når jeg skriver, fordi det er vanlig her. Men dog ikke på ord hvor det ikke er lov å bruke. Men det er en lang vei derfra til at halve bøkene er skrevet på en eller annen uforståelig dialekt for de fleste som ikke er fra området. Ironisk nok, så er jeg stor fan av Prøysen, og har egentlig aldri tenkt over at han skrev på dialekt før du sa det her. Jeg synes historiene er vanskelige å lese, men sangene hans... Du verden som jeg elsker dem!
Jeg finner generelt sett skriving på dialekt en veldig uting. Mye fordi dialekt er en muntlig språkform, ikke skriftlig, men også fordi det gjør det tungt å forstå for mange. Innimellom når jeg leser bøker, så dukker det opp en setning på dialekt her og der, noe jeg egentlig ikke tenker så mye på, fordi det er såpass lite at det ikke gjør noe med helheten. Men flere ganger, har jeg gjort et tappert forsøk på å lese enkelte bokserier, og mange av de gangene, så er all teksten rundt historien skrevet på bokmål, mens alle dialogene er på dialekt. Nå sist lofotendialekt. Det er for meg helt håpløst å forstå, og jeg synes det ødelegger noe som kunne vært en ok bok. Hva er deres tanker om dialekt i bøker?
Denne helgen skal jeg enten lese de 3 bøkene jeg har av Niels Chr Brøgger som hadde siste forfall den 16 denne uka (Norrøn, gresk og keltisk mytologi) eller Mats G Larsson ('Kensington 1898 - Runfyndet som gäckade världen', 'Rusernas rike - Nordborna och Rysslands födelse', 'Götarnas riken - Upptäcktsfärder till Sveriges enande' og 'Ett odesdigert vikingatag - Ingvar den vittfarnes resa, 1036-1041') som jeg har lånt på Strömstad bibliotek siden jeg skal dit på en handletur når skattepengene kommer.
Jeg har ikke tenkt å gi opp bøker i sommer, jeg var syk det meste av Mai og leste av den anledning kun 3 bøker, så jeg har flere bibliotekbøker å bli ferdig med og har 6 bøker som allerede er fornyet max antall ganger og i tillegg har forfallt for siste gang, de eldste for 1 måned siden. Har allerede silt ut 3 av dem for å låne igjen senere (Sällsamheter i Halland, Sällsamheter i Uppsala og Olavs by - historien om Olav Haraldsson, helgenkongen som grunnla Sarpsborg i 1016), og har 3 jeg leser på denne helgen.
Leser for øyeblikket på Spionasjesaker fra vår tid med siste forfall 21. Mai, har såvitt begynt på Medeltida borgar - maktens hus i Norden med forfall 11. Mai og Hellige krigere - johannitterne på Værne kloster som forfallt den 8. Juni. De fra 11. Mai er lånt i Strömstad og dit kommer jeg kun når jeg drar på handletur, enten med Bjørn som har bil, eller hvis jeg drar på båttur fra Skjærhallen på Hvaler.
Har også 3 bøker til som er siste dag den 16. Juni, lånt på Moss, alle 3 av Niels Chr Brøgger (Guder og helter i klassisk tid, Nordens demring. Nordiske myter og sagn og Helter og halvguder hos kelterne), og en til den 17., Sterke stunder - i samfunnets tjeneste gjennom 150 år av Sven G Eliasen om Borg Bryggeriers historie.
Det har blitt litt mindre lesing på meg i Mai, så jeg tror jeg må si Piken på toget som jeg faktisk har lest ferdig i løpet av måneden. Ellers er jeg godt i gang med A clockwork angel som jeg elsker!
Heidi Holtan siterer Tillitsmannen av Einar Gerhardsen (side 97)
12:44, 1. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
Har du gjort ditt beste, kan du bare legge i vei.
Ingrid som svar til Jostein Aamodt :
21:26, 22. mai 2015 Diskusjon: Jostein Aamodt om Sagaen om isfolket komplett 1-47 av Margit Sandemo av Margit Sandemo
Jeg var og er veldig glad i den serien. Har lest den to ganger, men det er noen år siden sist nå. Jeg husker ikke helt hvem som kom når i serien, men jeg ramlet fullstendig av lasset når hun begynte å blande seg selv inn i handlingen. Det følte jeg egentlig ødela hele slutten på en fantastisk serie.
Ingrid som svar til Eivind Vaksvik :
21:24, 22. mai 2015 Diskusjon: Parallelle historier eller bare en ?
Jeg liker vel egentlig best en, men det kan gjerne komme små sidespor her og der uten at det gjør meg noe. Jeg klarer greit å henge med når det er to også, sånn som Lucinda Riley sine. Men blir det flere enn det, så synes jeg det blir rotete og usammenhengende.
Jeg har endelig startet å lese bøker igjen etter 3 uker forkjølelse og bare lest fanfiction i 4 uker. Leste ferdig Under Manhattan - en reise til New Yorks indre av Erling Kagge igår, og denne helgen leser jeg følgende bøker, Bohuslän - Ett gränslands historia av Carl Cullberg, Hvorfor skrek morderen? - kriminalnoveller av Helge Hagerup. Leste en av novellene hans i Påskekrim 2009 - 17 kriminalnoveller og den ga mersmak. Den siste boka jeg leser på denne helgen er Spionasjesaker fra vår tid av Georg V Bengtsson og Eigil Steinmetz. Alle 3 er fornyet max antall ganger og forfalt igår. Skal også kanskje lese litt på Den lengste soga om Olav Tryggvason - bind 1, så jeg kommer igang med triologien min til 2015 Reading challenge.
Heidi Holtan siterer Jokeren av Lars Saabye Christensen (side 167)
00:09, 14. mai 2015 Ingen har det som favoritt.
Noe ramlet inni meg, et korthus eller en steinrøys.
Sist sett
