Bokelskere.no

Wish you were here

So, so you think you can tell Heaven from Hell,
blue skies from pain.
Can you tell a green field from a cold steel rail?
A smile from a veil?
Do you think you can tell?

And did they get you to trade your heroes for ghosts?
Hot ashes for trees?
Hot air for a cool breeze?
Cold comfort for change?
And did you exchange a walk on part in the war for a lead role in a cage?

How I wish, how I wish you were here.
We're just two lost souls swimming in a fish bowl, year after year,
Running over the same old ground.
What have you found? The same old fears.
Wish you were here.

- Roger Waters

http://www.youtube.com/watch?v=3j8mr-gcgoI

Forumet på bokelskere.no er vel ope for alle? Me treng ikkje "reglar" for kva som passar og ikkje passar på forumet. Her bør alle få skriva det han eller ho meiner, på den måten som passar best for den enkelte.

Den siste gode mann er ei fengande, tankevekkjande og underhaldande bok, der forfattarane snur fullstendig opp/ned på kriminalsjangeren ved at det vert jakta på det gode i staden for det onde. Fyrste del av boka var forvirrande med veldig, veldig! mange lause trådar. Dernest vert det meir oppklarande og actionfylt, og mot slutten skifter boka stil og vert meir langsam – men spenningen er tilstades heilt til siste scene.

Les heile omtalen på bloggen min

Ikkje enig. Dersom ein bokbloggar har skrive ein gundig omtale på bloggen sin, er det naturleg å lenke til denne her på bokelskere.no. Eit alternativ er å skriva eit lite utdrag på dette forumet og deretter lenke vidare. Eg kan ikkje fatta at eit ekstra klikk er noko problem.

For meg som har bokblogg, er det naturleg at hovudaktiviteten (bokomtalar og anna bokrelatert stoff) føregår på bloggen min. Aktiviteten på bokelskere.no er for meg ein bi-aktivitet.

Children of the Jacaranda Tree følger flere personer over en tidsperiode fra 1983 til 2011. Romanen starter med en svært sterk skldring av Azar som skal føde sin første datter i fengsel. Neda, som datteren blir kalt, blir en positiv distraksjon for Azar og de andre kvinnene som sitter fengslet, men lykken skal ikke vare. I romanen stifter vi også bekjentskap med andre karakterer som hver på sitt vis blir påvirket av måten regimet i Iran behandler opposisjonelle, eller mennesker myndighetene anser som en trussel.

Delijani har skrevet en svært sterk og bevegende bok. Åpningsscenen sitter rett i magen, og hun skriver og skildrer med så sterke følelser at det er umulig ikke å bli grepet - ikke til å undres over egentlig, siden forfatteren har sagt at hun skriver om sin egen slekt. Skrivestilen er intens og tett. Det er mange sterke skjebner i denne boken, og det de opplever gir også et innblikk i måten regimet i Iran opererte på. Jeg leste ut boken på en dag, men den satt i meg en stund etterpå.

Det er flere temaer som behandles i romanen: det handler om hvordan urett kan påvirke og i visse tilfeller skade fremtidige generasjoner. Det handler om kjærlighet, mellom mann og kvinne og mellom barn og deres foreldre. Det handler om å ta farvel og hvor vanskelig dette kan være. Children of the Jacaranda Tree skildrer håpløshet og lengsel, men er samtidig en bok om å finne håp på de mørkeste steder. Delijani har også mange ord til ettertanke og refleksjon, noe hun deler med Khaled Hosseini. Det er flere sitater å merke seg i boken, som dette:

Hele anmeldelsen her

Ein "skikkeleg" romanspion (tenk på James Bond) skal vera litt for god, litt for pen og litt for smart til å vera sann. Peter Wessel er òg ein slik figur, men han har noko alvorleg, melankolsk og tenksamt ved seg i tillegg.
Språket i En norsk spion flyt lett trass i at handlinga er noko kompleks. Boka kan oppfattast som "macho" og full av testosteron, som om ho fyrst og fremst skriven for menn, med alle dei militære omgrepa og detaljerte skildringane av våpen og militært utstyr. Samstundes er boka "feminin" på den måten at ho er så full av kjensler; venskap, kjærleik, sorg, skuldkjensle, moral, forvirring, fortviling.
Miljø-, natur- og kulturskildringane er levande og er prega av at forfattaren er kunnskapsrik og har brukt mykje tid på research. Boka er både underhaldande, tankevekkjande og opplysande, - den einaste innvendinga eg har er at det kanskje vert for flinkt, for belærande, for ambisiøst. Kan hende hadde boka vore enno betre med litt stripping; om noko av dei mange detaljane hadde vore kutta ut.

Hendingane og personane i boka virkar å vera truverdige og stilen er tidvis dokumentarisk. Spenningsnivået er stigande utover i boka - akkurat slik som ein spionroman skal vera.

Dei tre unge mennene Tarjei, Trygve og Kristian kjem frå den same bygda og vervar seg samstundes til teneste i Afghanistan. Ingen av dei kjem tilbake i live.

Boka fortel historia til dei tre som vert rivne vekk, om familiane deira og om heimbygda deira. Om oppvekst og kvardagsliv. Om samkjensle, venskap og kjærleik. Om håp og forventningar. Om sorg, tap og frustrasjonar. Alt vert fortalt gjennom fire ulike forteljarstemmer; Tarjei, Jon Olav (nabo), Karin (mor til Tarjei) og Trygve. Vekslinga mellom personane er fin, og forfattaren brukar både bokmål og nynorsk for å streka under dei ulike synsvinklane.

Eg likte veldig godt lydbokversjonen. Det fungerer supert med fire ulike opplesarar for dei forskjellige forteljar-stemmene.

Bli hvis du kan. Reis hvis du må er ei lita perle av ei bok og anbefalast på det varmaste. Dette er terningkast fem pluss!

Heile omtalen kan lesast på bloggen min.

Nok ein gong har Jo Nesbø levert varene; ein fantastisk spennande kriminalroman der dei ulike historiane vert vikla saman - og nøsta opp - på ein smidig og snedig måte.

Eg har prøvd å lesa så sakte som muleg, fordi eg så gjerne ville nyta leseopplevinga, - men Nesbø skriv på ein slik måte at bøkene hans må slukast. Sidevendarfaktoren er nemleg ekstemt høg. Politi har vore med meg overalt. Eg har hatt ho med på jobb slik at eg kunne lesa i lunsjpausen og på bussen til og frå jobb. Ho har vore med meg til sengs, på terrassen, på do, ved kjøkkendisken og i hagen. Når ei bok er så fengslande og fengande at du tek ho med deg overalt og nesten ikkje kan halda ut betyr det full score; terningkast seks.

Handlingane i Politi startar omlag der Gjenferd sluttar, og tek opp att trådane frå den boka. Så om du ikkje har lese absolutt alle Harry Hole-bøkene tidlegare, bør du i alle fall ha lese den føregåande, - rett og slett for å forstå meir av innhaldet.

Innan sjangeren politikrim/spenning er det få, kanskje ingen, som kan måla seg med Jo Nesbø. Dersom du berre skal lesa ei krimbok i sommar; les Politi. Den er perfekt.

Les heile omtalen (som ikkje er heilt spoilerfri) på bloggen min.

Beklagar sein respons her. Eg vil tru det same gjeld for DVD-filmar, ja, - jfr. Åndsverkloven. Men eg er slett ikkje sikker, eg er langt frå nokon jurist..

Tao viser til Åndsverkloven lenger nede i tråden: Lov om opphavsrett til åndsverk m.v. der det heiter at "Når det ikke skjer i ervervsøyemed, kan enkelte eksemplar av et offentliggjort verk fremstilles til privat bruk." Det er altså lov å rippe lydbøker frå biblioteket til eige bruk.

Da duene forsvant er en ambisiøs historisk roman med handling fra Estland i tiden under og etter 2. verdenskrig. Sentralt i historien befinner fetterne Roland og Edgar seg, samt Edgars kone Juudit. Vi følger dem i valgene de tar under den store krig, og hvordan disse valgene senere preger dem.Tittelen på boken, Da duene forsvant, henspiller på den tyske okkupasjonen av landet. Tyskerne spiste nemlig duer.

Dette var mitt første møte med Oksanen, og det blir neppe det siste. Jeg elsket Oksanens intense skrivestil, og hennes evne til å dra meg inn i historien og holde meg fanget. Språket hennes er som den rikeste moldjord,saftig, av og til mørkt og det får historien til å spire og vokse seg bredere. Boken er en sidevender, når man først kommer inn i den, men det tok meg litt tid å bli engasjert i historien grunnet endel skifte i synsvinkel og mange karakterer i starten av boken. Det er liten tvil om at det ligger en stor mengde research bak boken, og den har en detaljrikdom som setter stemning for leseren.

Romanen tar for seg flere tema: det handler blant annet om forræderi; overfor seg selv, sine nærmeste eller landet sitt. Oksanen skildrer kampen for å overleve, og skriver om hva redsel kan føre til samt hvordan det er å være i en situasjon hvor man ikke har noen man kan stole på. Dette er også en bok om lengsel, og om frihet. De fleste karakterene i boken streber etter en form for frihet, enten på det indre eller det ytre plan.

Bakerst i boken er det en liste som forklarer noen av begrepene i boken nøyere.Det var interessant. Da duene forsvant er en mørk og interessant berettelse som absolutt er å anbefale.

Hele anmeldelsen min finner du også her

Mørke rom er ei bok full av dyster stemning, tragiske hendingar og mørke sinn.

Libby Day er forteljarstemme og hovudperson i boka. Som 7-åring var Libby vitne og einaste overlevande i ein dramatisk familietragedie. Mor og to søstre vart myrda i noko som såg ut som satanistisk motiverte drap. Libby sjølv klarar å rømme frå gjerningspersonen. Seinare vitnar ho i retten mot sin eigen bror Ben, den gongen 15 år gammal.

Tjuefem år etter er Libby blakk, einsam og forsatt prega av hendingane frå den gongen, både psykisk og fysisk. Ho møter ei gruppe kalla "Kill Club" som meiner broren er uskuldig dømd. Omsider prøver Libby no å finna ut meir om kva som verkeleg skjedde den gongen familien hennar vart myrda. Finst det andre vitne? Andre mistenkte? Kva var det ho sjølv såg og høyrde den skrekkelege natta?

Dette er ein veldig god thriller med interessante og spesielle karakterar, - og med ei svært gripande og overraskande avslutning.

Heile omtalen kan lesast på bloggen min.

Eg lyttar framleis til 1Q84 bok 3, - det tek si tid; 18 timar 14 minuttar for å vera heilt nøyaktig, - og ein kan ikkje berre gå omkring i si eiga Murakami-verd heller...
I tillegg les eg andre del i Eriksson & Sundquist sin trilogi Victoria Bergmanns svakhet; Hungerilden.

Dette stemmer ikkje. Det er fullt lovleg å kopiere lydbøker ein låner på biblioteket.

Eg har installert meg i godstolen med den same boka, men på norsk, - altså Mørke rom. I tillegg lyttar eg til 1Q84 bok 3, samt at eg har den erotiske novellesamlinga Sukker i skålen liggjande.

God helg!

Den beste boka i april månad var utan tvil Sandmannen av "Lars Kepler". Ei strålande og grøssande bok, uhyggeleg godt komponert og med ekstremt høg "sidevendarfaktor".
Frå fyrste side er spenninga der, og det er umuleg å slappa av før siste side er lest. Slutten er høgdramatisk og langvarig; lesaren trur at løysinga er nært foreståande, - men så kjem forfattarane med nye overraskingar, - og handlinga får ein ny vri.
Terningkast 6.

En usynlig er ei langsam og lågmælt bok. Sidetalet (571) kan virka avskrekkande, men boka er svært lettlest - med korte kapittel og mykje "luft".

Ljunghill har lukkast med å skapa ei annleis krimbok, men mykje kan ein likevel kjenna att frå den klassiske kriminallitteraturen: Den mørke og dystre stemninga, det tidkrevjande og detaljerte etterforskingsarbeidet, den smarte mordaren som ligg eit steg framfor politiet og den hardtarbeidande og einsame etterforskaren som aldri gir opp.

Eg likte boka ganske godt. Medan eg las tykte eg at handlinga gjekk for tregt, men i ettertid ser eg at det nettopp er det omstendelege og ettertenksame som gjer boka så lesverdig.
Konklusjon: Ein sterk firar.

Heile omtalen kan lesast på bloggen min.

Sikkert midt i blinken for deg, ja!
God helg :)

Døden to ganger av Chelsea Cain som lydbok. Fascinerande og elegant om tortur, blod og gørr, Anne Ryg er ein behageleg opplesar til alt det grøssande ekle.

Har dessutan starta så vidt på En usynlig av Pontus Ljunghill. Langsam historisk krim, - veldig bra så langt.