En nydelig prequel til The tea dragon society. Det er bare så pent, alt sammen! Historien er ikke like god her som i den andre, så derfor «bare» en femmer.
Jeg liker de nære sakene hvor etterforskerne blir kjent med de involverte best, her blir det litt vel mye intriger og politikk for min smak. Men godt utført, synes jeg.
ritaoline siterer What is love av Odd-Magnus Williamson
17:37, 30. desember 2019 Ingen har det som favoritt.
Om du ikke liker deg selv, hvordan skal du da tro at noen andre kan elske deg?
Me too-historie med krimtilsnitt. Likte personskildringene, den grublende hovedpersonen midt i en oppbruddsfase, den ufyselige dattera, den fraværende mannen og alt som graves opp rundt den forsvunne leieboeren. Og stemningen! Førjuløstid i Bergen med mørke og vær, innekos og manglende kos.
En fantasy-/thriller-versjon av Alice i Eventyrland. Alice, en pen pike fra den rike kanten av London, har vært på asyl siden hun hadde noen fæle opplevelser i fattigstrøkene. Nå er hun tilbake og vil finne ut hva som egentlig hendte. Det blir blodig, underholdende, spennende, grotesk og magisk. I like!
En av hans bedre, synes jeg (bortsett fra Rødstrupe som er i en klasse for seg), men aaaaalt for lang mot slutten. Spennende, da.
ritaoline siterer Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg av Audun Myskja
04:55, 29. desember 2019 Ingen har det som favoritt.
Det meste i livet kan bearbeides og gjenopprettes,slik at vi kan få en dag i måra,som rein og ubrukte står,for å si det med Prøysen. Døden fjerner denne muligheten.
ritaoline siterer Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg av Audun Myskja (side 58)
04:51, 29. desember 2019 Ingen har det som favoritt.
Men slik er kreftsykdommen. Den tar ikke hensyn. Av og til lumsk og snikende. Noen ganger voldsom og brutal. Døden er kreftens følgesvenn.
ritaoline siterer Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg av Audun Myskja (side 52)
04:49, 29. desember 2019 Ingen har det som favoritt.
Livet folder seg ut på tusen forskjellige måter i hvert øyeblikk hvis vi kan ta imot det. Vi lager våre kategorier for viktig og uviktig. Men slik jeg ser det nå,har de store hendelsene i mitt liv ikke betydd mer enn de små.
Du vet ikke engang hva som skjuler seg i deg selv. Under overflaten, i det ubevisste, finnes krefter, lyster, drømmer og tendenser som vi ikke vil at andre skal se. Helst vil vi ikke engang se dem selv. Men i ubevoktede øyeblikk kan de gripe tak rundt anklene våre og trekke oss nedover, ned i oss selv.
Vi må prøve å bli oss selv. Skal vi bli oss selv, må vi begi oss ut på dypet. Det nytter ikke å plaske rundt inne på grunna. Det finnes ingen frihet uten risiko, uten muligheten til å ta feil, uten en avgrunn under oss. Så må vi bare håpe og tro at livet kan bære oss, at vi flyter og ikke synker.
Mari Nordø Lommelun om Every Heart a Doorway (Wayward Children) av Seanan McGuire:
21:38, 21. desember 2019
Hva skjer med barna som har hatt eventyr i andre verdner? De heldige havner på denne internatskolen. Men jammen skjer det mørke ting der og. Spennende, tankevekkende og eventyrlig bok!
Koste meg - fra perm til perm! Spennende refleksjoner og svart humor (som jeg er helt knesvak for).
Lurte litt på om jeg skulle tørre å høre en gammel favoritt som lydbok, men det skulle jeg. Det eneste jeg har å utsette på denne versjonen, er oppleseren. Når en del av personene i boka har engelsk (amerikansk/australsk) som morsmål, burde forlaget spandere på seg en innleser som faktisk kan uttale språket.
God bok, god skildring av ei tenåringsjente på 80-tallet. (Been there, done that.) Synes språket lugger litt noen ganger, at bergenserens replikker skrives på bokmål, mens Maritas bergensknoting ikke gjør det, for eksempel. Spørsmålene rundt Kiellandulykken er veldig interessante! Og det er helt riktig at det slutter der det gjør.
Tankevekkende og interessant om kvinner i, rundt og utafor kunsten.
Hahahahahahaha! Med mening.
Joa. Var ikke så opptatt av kriminalsaken, egentlig, men boka var spennende likevel. Skulle bare ønske forfatteren hadde droppa flesteparten av detaljene om hvordan hovedpersonen holdt hodet, retningen blikket gikk i osv, det ble nærmest parodisk etter hvert.
En av dem som jeg tenker «denne er godt skrevet!», «så spennende komposisjon!» og «gode karakterer!» om mens jeg leser, men som ikke griper tak i meg på noen måte. Da regner jeg med at jeg har lest boka på feil tidspunkt. Denne hadde antagelig fortjent å leses i lengre strekk, ikke ti minutter hver kveld. Ja ja.
Sist sett
