Bokelskere.no

Berømte filosofer, deriblant noen av Galileos tidligere kolleger i Pisa, nektet å se gjennom noe teleskop på de angivelige nye fenomenene i Aristotoles' uforanderlige kosmos. Galileo imøtegikk deres spydigheter med humor: Da han hørte en slik opponent var avgått ved døden i desember 1610, uttrykte han et ønske om at professoren, etter å ha lukket øynene for De mediceiske stjerner i sin tid her på jorden, nå kanskje ville møte dem på sin vei til himmelen.

Håbet er en nøisom plante, det skyter nye skud i det dunkle for hver gang det blir ribbet. Utrydde håbet er en lang historie, kanske umulig. Det lever av ingenting som den gule lav på stenen, det lever på tross av alt -

Etsteds nede under lysklokkens rand sitter solen og skinner på andre land og andre mennesker. Dit er det man længter, dit er det man reiser, der er det livet leves og begivenheter finder sted.

Hun er nu engang av dem, som det engang for alle ikke blir spørsmål om. Men under bevisstheten om at være styg, kjedelig, håbløs og umulig flagrer noget - en længtende uro. Den bærer hun, som man bærer en hemmelig skade, en skavank man blyges over og ikke syner nogen og ikke selv tør røre.

Hun lar arbeidet synke og sitter og ser på sine hænder. De er ikke hendes længer. Hendes er blårøde hverdagshænder, som mamma kaster opgitte blik på og ber hende holde under bordet - dette er to romanhænder, hvite og lange, litt store, litt skrubne, men pene. Hun kan ikke la være at synes, at de er pene, der de ligger i hendes fang, gjennemsiktige i skindet med blå årer og svakt lyserøde knoker. De tilhører en god bekjendt, som bare Alberte kjender - en glad og vakker og sorgløs pike, som går usynlig ved siden av hende, som ingen ser uten hun, men som lever med et intensere liv end nogen synlig skapning. Som kan alt, tør alt, håber alt og ikke frykter nogen eller noget, ikke engang mamma - og hvem alt er gitt, frihet, glæder, pene klær. På Albertes ensomme færder hænder det, at den sorgløse piken sletter hende ut, materialiserer sig i hendes sted, blir Alberte, men det er et mirakel som ikke tåler vidner. Så fort et levende liv toner frem, går forvandlingen tilbake. Den gamle Alberte går der, som om ingenting var hændt, gjør sig liten i klærne og så ubemerket som mulig.

For meg handler kampen mot sykdommen om å forsone meg med at livet ble annerledes. Det handler om å finne indre ro. Om å være en observant pasient som tar imot all den fine omsorgen jeg får, men som likevel evner å se hvordan helsevesenet kan bli bedre. Det handler om å forsone seg med sorgen over ikke å kunne jobbe eller delta i det sosiale livet akkurat nå. Om å forsone seg med at livet ble annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Men det handler også om å kunne glede seg over alt det fine jeg har opplevd. Om håp. Om å holde ut. Om å leve i troen på at morgendagen vil kunne bli bedre. Om å hvile i at kroppen er på min side. Om å vite at uansett hva som skjer, så er jeg Annbjørg.

Frykt er slik at hvis den fanger deg, så blir du redd, men hvis du fanger frykten, blir frykten borte, da blir man fryktløs.

Blaah visste utmerket godt at når man har valget mellom ikke å ville og ikke tørre, må man gjøre det man ikke tør, ellers vil man gjøre det man ikke har lyst til i stedet for det man har lyst til, som er bytte i fryktens tjeneste.

Og når man elsker alt, kan man forandre alt, og alt blir mulig.

Jeg smittes av måten barna forholder seg til livet på. Selv om de har frykt i seg, selv om de er redde for mørket om natten og redd for skumle lyder, så er de tillitsfulle og gir uttrykk for at de blir trygge når en voksen holder rundt dem og sier at alt skal gå bra. Det er å leve med håp, tenker jeg.

Et Øyeblikk av lykke. Skapt sammen med et menneske du elsker. Det kan vare evig ved at du henter det fram i bevisstheten din. Igjen og igjen og igjen.

God helse handler virkelig ikke om et liv uten sykdom og plager. God Helse handler først og fremst om hvordan du mestrer livet når du møter motgang.

På et sykehus er det kort vei mellom gleden over liv og frykten for døden.

Du vet, det finnes noen mennesker. Noen mennesker som virker som om de er eltet ut av den samme deigen som du selv. Noen mennesker som du gjenkjenner ved første blikk. Noen mennesker som du vet at du vil skape historier sammen med. Historier som vil leve for alltid.

Men en tanke som gir meg kraft til å makte ferden videre, er å vite at jeg faktisk ikke er alene. Over hele verden er det mennesker som strever i møtet med ulike skjebner. Ulykker og sykdommer rammer rått, brutalt og tilfeldig, og alle som har forholdt seg til eller står i en livskrise - enten som direkte berørt eller som pårørende - vet hvor stor utfordring det er når livet tar en uønsket retning. En tanke jeg forsøker å holde fast ved, og som gir meg styrke, er tanken om at jeg er en del av noe større. At det finnes et sted, en bevisshet, et rom der jeg er sammen med andre. Alle de andre som også kjenner på følelsen av å være omgitt av kjærlighet. Men samtidig kjenner på følelsen av å være alene.

Kampen mot sykdom er kanskje den tøffeste kampen du kan bli satt til å kjempe. En kamp som du selv ikke har valgt, men som du og dine mange pårørende er tvunget til å måtte forholde dere til. I en slik form for kamp, er det langt i fra slik at du bare kjemper hardt nok, så overvinner du sykdommen. Det er ikke slik at den som er sterkest, er den som vinner kampen, og at den som er svakest, er den som taper. Det å bruke begreper som vant over eller tapte mot sykdom er egentlig helt feil, synes jeg. Det er ord som gir sterke assosiasjoner til prestasjon og belønning av egen innsats. Og det er ikke det handler om når man blir diagnostisert og behandlet for en sykdom man ikke selv har kontroll over.

Å leve med en alvorlig diagnose er som å leve i en krigssone for deg som er syk, og for dem som er glad i deg. Du vet du kan bli angrepet fra alle kanter uten mulighet til å forsvare deg. Uten å vite hvor neste angrep kommer fra.