Bokelskere.no

"Når jeg dør, ryker en sølvstreng med glatte perler som triller gjennom landet og renner hjem til muslingmødrene på havets bunn. Hvem vil dukke etter mine perler når jeg er borte? Hvem vil vite at de var mine? Hvem kan gjette at hele verden en gang har hengt rundt min hals?"

Denne baksideteksten gjorde at jeg ikke klarte å lese I et speil, i en gåte før jeg ble voksen. Som liten kikket jeg bakpå boka flere ganger, mun klumpen i halsen gjorde at jeg satte den fra meg. Selv nå, i voksen alder, gråt jeg da jeg leste.

Cecilie er en ung jente med kreft. Familien hennes gjør klart til jul, mens hun ligger på rommet sitt og lytter og lukter. Hun er sta, hun ønsker seg ski og skøyter til jul, for hun skal bli frisk! Plutselig en dag dukker det opp en engel på rommet hennes. Ariel heter han, og vet alt om Cecilie. Han har fulgt henne lenge, bare ikke vist seg. Engelen besøker henne flere ganger, og de har dype samtaler om Gud, livet og døden. Cecilie skriver ned bruddstykker av samtalene i en vakker notisbok hun gjemmer ved sengen hun ligger i. Noen ganger føler hun seg så frisk at Ariel kan ta henne med seg ut, ut for å se på snøen og isen, og for å prøve de nye skiene sine. Cecilie overlever ikke sykdommen.

Kan det bli tristere? Kreft er en grusom ting i seg selv, men det virker enda verre når barn som ikke har fått begynt på livet må dø. Cecilie og Ariel snakker mye om engler og hva som skjer etter vi dør. De tankene Cecilie selv skriver ned - og senere må diktere for farmoren - er så nydelige og innsiktsfulle at hjertet brister. Jeg, som har dødsangst, synes dette var en vanskelig bok å lese, fordi jeg selv ikke forstår hva jeg gjør på jorda, hvorfor vi lever... Tankene løper av gårde, men jeg blir ikke klokere. Til slutt innfinner jeg meg med at vi alle er her, og klarer å leve med det til tankene plutselig vender tilbake til meg.

Jeg synes Gaarder har skrevet en fin bok, som både kan leses av barn og voksne, og som får tankene i sving.

Huff... Jeg elsker Lauren, men dette var utrolig dårlig!

LA Candy handler om Jane Roberts som flytter til LA sammen med bestevenninnen Scarlett Harp for å jobbe for eventspesialisten Fiona Chen. Kort tid etter de har inntatt byen blir de oppdaget og kontaktet av et tv-selskap som vil lage et realityshow om dem! Etter litt nøling kaster jentene seg ut i det, og blir kjent med "kollegaene" sine i shower, Madison og Gaby. Jentenes liv blir snudd på hodet, og Jane befinner seg plutselig i et trekantdrama med kompisen Braden og hans kompis Jesse, som er kjent for å være rundbrenner. Boken avsluttes med at Madison, som er sjalu på Janes popularitet, sviker "venninnen" og selger noen svært uheldige bilder av Jane til pressen...

Plottet er ikke det verste i boka, selv om det minner mistenkelig for mye om Laurens opplevelser. Hun burde heller skrevet en selvbiografi! Mens jeg leste satt jeg og lurte på hvem som var basert på de andre i The Hills; Audrina, Lo, Heidi, Brody... Det verste er likevel språket. Det er helt platt og flatt, og gjør ikke boka spesielt spennende. Handlingen bare driver og driver, helt til det på slutten plutselig kommer en clifhanger jeg ikke er spesielt interessert i å følge opp.

Om boka speiler virkeligheten av The Hills, gjør det interessant. Hvis det virkelig er slik det er beskrevet i boka (og det er det sikkert), er det ikke mye reality...

Dette er første boka i en serie, men jeg kommer ikke til lese de neste bøkene. Sorry Lauren!

"PS: Jeg elsker deg" handler om Holly som mister sin beste venn og ektemann gjennom flere år i kampen mot kreften. Hun sliter med å komme seg videre i livet, uten Gerry. Da hun omtrent har nådd bunnen mottar hun en siste gave fra Gerry, nemlig "Listen". Listen består av ti brev med oppmuntrende ord og utfordringer fra Gerry til Holly. Ved hjelp av disse månedlige brevene greier Holly å komme seg videre, med hjelp fra venner og familie, som i noen tilfeller driver henne til vanvidd.

Dette er en fin og morsom historie om å miste en man er glad i, finne seg selv igjen, ja kanskje også kjærligheten? Jeg kan ikke si jeg ble direkte rørt, men jeg dro på smilebåndet flere ganger av de fjollete venninne til Holly og de dumme situasjonene de havner opp i. Det er underholdende og lettlest, og boka er myyye bedre enn sånn jeg husker filmen (som alltid)! Minuset med boka er at de samme formuleringene ofte dukker opp, og tematikken med at Holly kommer i konflikt med venninnene skjer flere ganger. Tvisten på slutten av boka med Holly og hennes nye venn Daniel, er bra og overraskende.

Jeg likte boka bedre enn mange av de andre chick-lit bøkene jeg har lest, kanskje fordi temaet ikke er så overflatisk som det ofte er, eller kanskje det er fordi boka er mer velskrevet enn normalt. Dette er en perfekt jentebok!

Dette var no dritt, gitt.

Smaken av fløyel handler om Nancy, som jobber som østerspike i familiens restaurant på slutten av 1800-tallet. Da den lille byen hun bor i blir besøkt av varietestjernen Kitty Butler, faller Nancy pladask for henne og blir Kittys påklederske. Nancy blir med Kitty til London og de blir elskere. Tiden går, og Nancy står snart på scenen med Kitty. De gjør stor suksess, men Nans verden faller i grus da forholdet mellom henne og Kitty tar slutt. Med knust hjerte forlater Nan varitèlivet og begynner å vanke på gata forkledd som mannlig prostituert. Deretter blir hun plukket opp av en enke fra overklassen som tar til seg Nan som en slags slave. Men en dag for lenge siden traff Nan en kvinne som fikk hjertet hennes til å banke fortere, og en dag treffes de igjen...

Jeg synes dette var en underholdende bok, med spennende og overraskende vendinger. Sarah Waters skriver bra, og det merkes at hun har god greie på viktoriatiden. Jeg liker veldig godt historiske romaner, og synes forfatteren får frem datidens stemning. Noe av innholdet er litt sjokkerende, og nesten på kanten, og jeg tok meg selv i å lure på om det faktisk var slik på den tiden! Noen ganger virket det hele litt overdrevet, særlig Nans affære og arbeidsforhold med den sprø overklasse-enken. Slutten synes jeg var så som så, jeg hadde kanskje håpet på en annen gjenforening, men men...

Dette er ikke en bok for sarte sjeler som ikke liker sexscener i bøker, for i denne er det mye sexskildringer! Håper ingen skottet for mye over skulderen min da jeg leste på t-banen... :)

En underholdende og grei bok, et fint alternativ til dårlige kioskromaner (som folk for øvrig må slutte å lese)!

Listen oppdateres fortløpende.

Jeg valgte å først lese Kransen, for så å ta en pause før jeg fortsetter videre på Husfrue og Korset. Om Kransen:

Jeg ble veldig overrasket over hvor enkel og grei denne boka var! Jeg må innrømme at jeg hadde trodd den skulle være tyngre, i og med at det er en gammel bok OG jeg leser en gammel utgave. Men jeg synes Sigrid Undset skriver veldig bra, og selv om det kan bli litt mye beskrivelser av både landskap, bygninger, klær osv. skjønner jeg hvorfor forfatteren gjør det, og selv om gjør lesningen litt tung klarer man i alle fall å se ting for seg.

I Kransen følger vi Kristins oppvekst, til hun treffer Erlend og til sist blir gift med han. Det er mye dramatikk, da hun egentlig er lovet bort til en annen mann. Da hun en periode lever i kloster, møter hun Erlend som tar henne med storm, og de lover seg bort til hverandre. Kristin får overtalt faren til å bryte forlovelsen, og så er spørsmålet om hun får gifte seg med Erlend. Det går ikke som smurt akkurat, faren er ikke begeistret, men han innser hvor mye datteren elsker denne mannen.

Jeg er nok en liten romantiker, og blir skuffet da forholdet mellom Kristin og Erlend kjølner da det endelig nærmer seg bryllup. Jeg får egentlig ikke helt tak i hvorfor dette skjer, men det plager meg at Kristin ikke virker lykkelig når de skal gifte seg.

Kransen er en lovende god start på denne kjente trilogien, og jeg gleder meg til å lese fortsettelsen. En klassiker alle burde lese!

The Help er en nydelig bok om det forferdelige raseskillet som regjerte på 60-tallet. Unge Miss Skeeter drømmer om å bli journalist og forfatter, og bestemmer seg for å skrive ned de svarte hushjelpenes historier. Dette er svært risikofylt, både fordi de er ulovlig og fordi hun intervjuer hushjelpene til sine egne venninner. Skeeter har en syk mor som gjerne ønsker å se henne gift, og som mesteparten av tiden prøver å "forbedre" den veldig høye og ikke fullt så pene datteren sin. Moren og dating er Skeeters svake punkt, da hun ellers framstår som en bestemt kvinne som ønsker å gjøre det som føles riktig for henne. Aibileen er hushjelpen til Skeeters venninne, Miss Leefolt. Hun ser daglig hvor dårlig husfruen sin behandler datteren Mae Mobley, og gjør det hun kan for å være en god omsorgsperson for henne. Aibileen bestemmer seg for å la seg bli intervjuet av Skeeter da hun skjønner at hun ønsker å forandre ting, samfunnet de lever i. Med seg får hun sin noe skeptiske venninne, Minny. Minny har mange barn og en voldelig mann, og er kjent for å slenge med leppa, noe som ikke alltid er like heldig når hun arbeider for hvite mennesker. Sammen utgjør disse tre et team med en felles drøm: utgi en bok om hvordan det er å være svart i Amerika.

The Help er en bok med et alvorlig budskap, men det er likevel noe herlig feelgood over den. Jeg tror det er mye på grunn av de positive hovedpersonene Aibileen og Minny. Man elsker de fordi de tør å ta sjanser, er snille mot menneskene som behandler dem dårlig og fordi de (spesielt Minny) er morsomme. Det er derimot grusomt å lese om de ulike hushjelpenes grusomme opplevelser hos de hvite familiene, og det er skummelt å tenke på at dette faktisk var virkeligheten for bare noen tiår tilbake! Jeg er takknemmelig for at de fleste mennesker heldigvis tenker annerledes nå.

Jeg er glad jeg leste boken på engelsk, fordi jeg tror Aibileens bruk av slang i språket ble mye mer fremtrende på originalspråket enn på norsk. Ellers synes jeg forfatteren hadde et godt og enkelt språk, det var lett å følge med og hun holdt seg til historien uten å ta mange unødvendige omveier. Persongalleriet er svært godt, og man blir engasjert, særlig mot slutten. Dette er en bok jeg tror vil appellere til mange, både på grunn av historien og det lette språket.

Denne kan absolutt anbefales til flere!

Har en del bøker jeg ønsker å bli kvitt, men har samtidig en lang ønskeliste (sjekk profilen min)...

Kanskje vi kan bytte? Her er titlene jeg vil bytte bort:

Don Juans dagbok Frognerfitter Engler og demoner Zahir Djevelen og frøken Prym Havets katedral Enke for et år Fakta om Finland Det gylne kompasset Salvadoreña The graveyard book

Ta kontakt dersom du er interessert :)

Det var kanskje litt usmakelig å lese denne boka så tett opptil 22. juli, men den stod nå på leselista mi etter alle disse årene i bokhylla...

Battle Royale handler om en klasse ungdomsskoleelever som blir bortført til en øy med et oppdrag om å drepe hverandre til det kun er én igjen. Hun eller han blir kåret til vinner av det oppfunnede landet som minner mistenkelig mye om Nord-Korea. Hver og en blir utstyrt med hvert sitt våpen, og dermed er det bare å sette i gang.

Noen av elevene følger vi gjennom hele prosessen (de holder altså ut en stund), mens andre dør etter kort tids følge. Det er over 40 elever, så det er en en ganske lang bok og mange skjebner. Noen er triste, andre er fine. Noen får min sympati, andre ikke.

På en måte kan man si det er to slutter, hvorav den ene er lite tilfredsstillende.

Jeg synes det var en spennende og interessant bok, med et ganske facinerende plot. Desverre minnet det fryktelig mye om hendelsene på Utøya, som nettopp hadde skjedd da jeg begynte på boka. Det gjorde det ekstra vondt og ubehagelig å lese beskrivelser og detaljer av elever som ble skutt og drept. Noe som gjorde det vanskelig å følge med i boka var at det var veldig mange elever, og disse hadde selvfølgelig asiatiske navn. Mange av de var veldig like, og jeg kunne ikke vite bare av navnet om det var snakk om en gutt eller jente. Bakerst i boka var det en liste over navn og nummer på alle elevene, som skulle fungere som et slags hjelpemiddel, men jeg var ikke så flink til å kikke over listen underveis. Dessuten synes jeg ikke det hjalp noe særlig.

Battle Royale er som en actionfilm i bokform (den er forresten filmatisert også), og det var litt interessant å lese denne type litteratur. Alt i alt synes jeg det var en bra og interessant bok!

Anders T. Andersen skriver ei bok om virkeligheten, en virkelighet vi kanskje ikke vil at skal finnes, men som finnes. En virkelighet der barn utvikler forsvarsmekanismer som gjør at de overlever, som gjør at de i det minste ikke blir avslørt som noe annet enn normale. Han skriver veldig godt, noen ganger ubehagelig, men det bør være sånn med denne tematikken. Noen ganger blir det kanskje litt væl møe, likevel så velger jeg å tro på det,tro på at alle ord i denne boka trengs for å fortelle historien. Den minner oss om at vi godt kan bry oss litt mer med naboene våre. Samtidig som boka er tung i tematikken, makter forfatteren også å male fram humor og vakre barndomsskildringer, selv om de fort knuses. delen der hovedpersonen oppsøker sin bestefar på barneføtter gjennom skog er like vakker som enden på den delen av historien er vond og for oss lesere umenneskelig. Boken anbefales på det varmeste og jeg venter hvertfall spent på mer fra forfatteren, håper bare han tar seg tid til flere bøker, mellom alle scenekunstprosjektene sine.

Så hoppende, uinteressant og tidvis ordknapp, men likevel så bra, så rørende, så nært, så stort. God bok fortalt på en for meg annerledes måte.

Ikke alltid blir fantastiske bøker av nye forfattere fulgt opp av like fantastiske bøker. Kanskje er ikke Aravind Adigas "mellom attentatene" fantastisk, først og fremst fordi den ikke er så spektakulær som "storebror" "Hvit Tiger", men den er jævlig bra. På en dempa og dvelende måte. Ingen stor historie denne gangen, men mange små dykk ned i hverdagslivet i den indiske byen Kittur. Jeg lar meg fascinere av det utrolig mangefasetterte indiske samfunnet og gleder meg til å lese mer av Adiga. Og er forberedt på det meste fra denne mannen. Anbefales

Er det bare meg, eller er det noe veldig Sound of music over denne boka? Det handler om Ana, som flykter fra El Salvador under folkemordene med sin mentor, nonnen Josepha. For å takke Gud for at hun overlevde, og for å glemme de vonde tingene hun har opplevd, bestemmer Ana for å vie livet sitt til Gud ved å bli nonne. Underveis i prosessen bestemmer priorinnen at hun skal bort fra klosteret for en stund, da hun har sådd tvil om Ana egentlig hører til der. Ana blir barnepike for familien Trellis, og hennes oppgave blir å passe de barna Teddy og Jessie. Husets frue, Lillian, er en notorisk utro og forfengelig kvinne, og Ana blir flere ganger nødt til å hjelpe og trøste henne mot sin vilje. Mannen i huset, Adam, er en ulykkelig kar som lider under sin kone. Ana vender aldri tilbake til klosteret, og det er selvsagt fordi hun er forelsket i Adam. Da skilsmissen mellom ham og Lillian er et faktum, vet vi alle hva som skjer, og dette skaper en konflikt med Teddy som aldri har visst om morens affærer. Da Adam blir syk og til slutt stryker med blir alle (inkludert hurpa Lillian) forent til en lykkelig forsamling, for Ana er med barn. OMG.

Jeg ble skuffet over Salvadoreña. De andre bøkene har vært helt greie, men dette er jo nærmest en plagiathistorie! Hun skriver bra og det er spennende, med det blir for forutsigbart, desverre. Dessuten irriterte kapittelinndelingen meg, først nåtid med Ana i tredjeperson, og dermed fortiden hennes med jeg-person. De nesten 400 sidene gikk rasende fort å lese, men ikke nødvendigvis fordi det er så spennende! Samartin har et enkelt språk, bøkene hennes er et bedre alternativ til disse kioskromanene folk driver og leser. Jeg kommer nok til å fortsette å lese Samartin, fordi det er fin og enkel underholdning, ispedd noen fine visdomsord her og der. Dessverre nådde ikke denne høyt opp.

Bunnforhold handler om Edel, som etter tilfeldigheter (?) begynner å ha telefonsex med en fremmed mann. Med hans hjelp søker hun dypere inn i sin egen seksualitet, og våger også å sette denne på prøve. Hva tenner, hva gjør ikke?

Mye av det som blir beksrevet i boken er ekle greier, men sikkert pirrende for de som faktisk liker slikt. Egentlig har jeg ikke noe særlig til overs for Edel, hun bare drikker og sløser bort alle pengene hun har vunnet. Men hun er i alle fall ærlig mot seg selv om seksualiteten sin, og det er jo fint for henne. Desverre synes jeg ikke det er verdt å skrive en bok om. Jeg er glad jeg ikke er mor eller datter av Anne B. Ragde i akkurat denne sammenhengen!

Jeg har akkurat lest ferdig boka, og skjønte ikke helt slutten... Ble Bjørn sint fordi hun var eldre enn det hun var? Eller?

Jeg ble veldig positivt overrasket over denne boka! Egentlig hadde jeg ingen forventninger til den, og trodde ikke det var noe for meg, men gratis bøker er gratis bøker, så jeg ville i alle fall prøve. Så feil kan man ta! Boken handler om kakebakeren Angel som bor i Rwanda med mann og fem barnebarn hun har blitt mor til. Hvert kapittel er lagt opp slik at hendelser og Angels kakebestilling er knyttet til hverandre. Det skjer både store og små ting i nabolaget hennes, og vi blir kjent med flere av Angels bekjente. Hun løser problemer, spleiser folk og hjelper til så godt hun kan. Underveis i handlingen innrømmer hun endelig for seg selv hva som egentlig skjedde med hennes avdøde datter, Vinas.

Å bake kaker i Kigali er ingen dramatisk bok, jeg vil si det er omtrent like dramatisk som en episode av Home & Away; det skjer ting, men ikke veldig alvorlige. Derfor er det en herlig feelgood-stemning gjennom hele historien, og jeg tok meg i å ønske at det fantes flere bøker om Angel, for jeg likte henne så godt. Nå når boka er lukket og tilbake i bokhyllen, savner jeg henne allerede. Stemningen var så fin og koselig, og jeg kunne klart se for meg Angel sitte og drikke te på kjøkkenet med kakekundene sine.

Det eneste minuset med boka, var til tider språket. Gaile Parkin har skrevet en skjønn historie, men noen ganger minte språket meg om en barnebok med veldig forklarende og detaljerte setninger. Det er mye dialog i boken, og noen ganger synes jeg disse var mindre bra skrevet. Men for all del, jeg likte boka så godt at dette nesten er uten betydning. Anbefales!

The forgotten garden er en typisk Morton-historie med flere historier fra både fortid og nåtid, som flettes sammen til én. Det er forfatteren Eliza Makepeace's historie, den eldre damen Nell; som ble forlatt på en båt fra England til Australia som liten, og Cassandra, Nell's barnebarn, som er den som skal løse mysteriet. Det er en svært spennende historie med mange hint og frampek underveis. Når man tror man vet svaret på gåten, dukker nye fakta opp på bordet, og man må igjen ta en runde i tankeboksen.

Jeg elsker slike historier, og synes boka var en fornøyelse. At forfatteren har flettet inn Elizas eventyr i boka synes jeg var et godt og fint trekk, for de var nydelige. Morton har et flott språk, og jeg kjedet meg ikke et sekund da jeg leste! Likevel likte jeg bedre The House at Riverton, uten at jeg helt kan sette fingeren på akkurat hva det var. Men dette er uansett en bok som engasjerer og trollbinder, så den kan absolutt anbefales for alle som liker slikt!

En god og spennende bok med handling fra Larvik, artig når man er derfra selv. Forfatteren skal også ha kudos for å tørre å gi ut boka på egen hånd. Selv om krim på langt nær er favorittsjangeren min så kommer forfatteren seg fint fra det, også i mine kritiske øyne.

Jeg hverken tror eller håper det var denne boka sin feil, men underveis mistet jeg leselysten. Derfor gikk det ofte lenge mellom hver gang jeg plukket opp boka, og det kan ha gjort at jeg fikk et annet inntrykk enn det jeg ville fått dersom jeg hadde lest boka i kun et jafs.

Uansett. Dette er en trist historie om lille Suleiman som vokser opp i det nåtidsaktuelle Libya. Det skjer mye rart rundt ham, som han ikke forstår. Ikke blir han forklart noe heller. Faren forsvinner, og moren brenner alle bøkene hans. En bekjent blir hengt på tv. Faren kommer tilbake, men ser helt annerledes ut. Ikke lenge etterpå blir Suleiman sendt ut på en reise...

Jeg synes dette var interessant og trist lesing. Suleiman er et uskyldig, lite barn som fortjener en mye bedre barndom enn den han får. Likevel er det noe med boka som kjeder meg, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. Språket er helt greit, men kanskje historien ikke ble så spennende som jeg hadde håpet? Jeg ble aldri helt engasjert i boka, men det kan som sagt ha noe med at jeg mistet leselysten underveis.

Blæh.