Bokelskere.no

En underlig, men interessant bok. I 1886 åpner fenomenet Nattens sirkus, som kun er åpent når sola ikke står på himmelen. De eneste fargene på sirkusområdet er svart og hvitt. Og om du allerede ikke har skjønt det, er ikke dette et vanlig sirkus. Det hele er satt sammen av mange små telt, som viser hver sin forestilling som alle er underlige og unike. Faktisk, så kan man se ekte magi! Bakgrunnen for sirkuset er en konkurranse mellom de to magikerne Celia og Marco. De er opplært av hver sin mester, men vet ikke at kun en av dem kan stå levende igjen som vinner... Når de to i tillegg faller for hverandre, blir det hele enda mer komplisert.

Jeg synes dette var en interessant bok, og jeg likte spesielt godt stemningsbildene fra sirkuset - når forfatteren snakker direkte til deg og forteller deg hva du ser, lukter og opplever. Historien var interessant, med flere underfortellinger. Det jeg ikke likte, og som forvirret meg en del, var tidsperspektivet som hoppet fram og tilbake for hvert kapittel -fra 1901 til 1902 og tilbake igjen!

Puh, dette er en bok som krever sin leser! Andras er en ung arkitektstudent fra Ungarn som ankommer Paris i 1937 med et stipend i bagasjen. I tillegg har han med seg et mystisk brev han skal levere til en viss C. Morgenstern, som han ved mottok ved tilfeldigheter før han reiste hjemmefra. Han innleder senere et forhold til denne kvinnen, Klara, som er hennes opprinnelige navn. Hun har en stor hemmelighet Andras etterhvert blir innviet i, og de to kastes ut i et innviklet og dramatisk kjærlighetsforhold. Når krigen er et faktum blir ingenting som før. Andras må reise tilbake til Ungarn, og blir gjentatte ganger revet bort fra sine kjære og nære. Vi får ta del i de få, muntre episodene som finner sted, men også det grusomme blir godt skildret.

Jeg brukte utrolig lang tid på å bli ferdig med denne boken. Historien fascinerte meg, men jeg synes det ble veldig tungt til tider. Et par kapitler om gangen var det eneste jeg greide. Forfatteren skriver godt og realistisk, men jeg tror ikke det hadde skadet å korte ned historien noe. Mot slutten ble det veldig mye elendighet, og Andras farer ut og inn av krigstjenesten som en sprettball. Språket er svært detaljert. Likevel sitter jeg igjen med en fin opplevelse av boka, men den ble nok litt i tyngste laget for meg.

Kjempesterk lesning fra 2. verdenskrig i Norge! Ilse er en 15 år gammel jødisk jente som bor på Grünerløkka i Oslo med familien sin. Hun er dramatisk til sinns, og er hverken flink til å strikke eller sy, slik storesøsteren Sonja er. Sonja er voksen og ansvarlig, med en hemmelig drøm om å bli syerske på Nationaltheatret! I oppgangen Ilse bor i, bor også Herman, nabogutten hun muligens er litt forelsket i. Høsten 1942 banker tre politimenn på døra, og krever at alle kvinnene i familien blir med dem. Faren er allerede tatt bort fra dem. Men Ilse er ikke hjemme, hverken moren eller søstrene vet hvor hun er. Familien blir ført til Donau, og ender sin reise i Polen. Ilse blir tatt hånd om av motstandsbevegelsen, som Herman har jobbet hemmelig for i lengre tid.

Trenger vi flere bøker om 2. verdenskrig, tenker kanskje mange? Mitt svar er at om de er like gode som denne, så ja, absolutt! Kaurin har et vakkert, men enkelt språk, som gjør det enkelt å henge med. Noe må leses mellom linjene, men det er ikke poetisk overdrevet eller vanskelig. Det er heller ikke ofte man får følge med karakterene så langt inn i Polen som vi gjør i denne boken her, og det gjør historien spesiell. Jeg tror Nærmere høst er en bok som kan si dagens ungdom meget god innsikt i hva som skjedde i Norge under 2. verdenskrig, og hvordan det opplevdes for noen. Det er en rørende og vakker historie.

Hedvig er en tøff jente med masse tæl, jeg vil driste meg til å si at hun er jenteutgaven av Tsatsiki! I den første boken om Hedvig får vi lese om hvordan det er å begynne på skolen og få seg nye venner. Det er smådramatisk til tider, men overhodet ikke skummelt. Forfatteren skriver morsomt og sjarmerende. Boka er lettlest, og egner seg både til høytlesning og egenlesing for unge lesere. Anbefales!

En søt og lettlest roman, som dessverre var litt i det enkleste laget. CeCee Honeycutt har en vanskelig oppvekst hos en psykotisk mor og en fraværende far. Da moren plutselig blir påkjørt og drept, blir CeeCees framtid usikker. Heldigvis for henne blir hun "adoptert" av sin fram til da ukjente grandtante, Tootie, som tar CeeCee med seg til Savannah, Georgia. Her møter CeeCee en rekke fargerike og inspirerende damer, som viser henne både vennskap og kjærlighet.

Coveret på boka er nydelig å se på, og handlingen har et godt utgangspunkt, men som så mange andre har skrevet blir dette altfor enkelt. Det er sukkersøtt og klisjefylt hele veien, og til tider blir det faktisk litt usannsynlig. Dette er en helt grei bok å lese på ferie, eller når man bare vil lese noe enkelt, men noen perle er det absolutt ikke. Den vil bli fort glemt.

En vakker bok av Cecilia Samartin som jeg likte mye bedre enn ventet! Jeg ble veldig skuffet da jeg leste Salvadorena, og hadde ikke de helt store forhåpningene til Mofongo.

Mofongo handler om hjertesyke Sebastian, som kommer fra en splittet familie med mye uoppklart i fortiden. Det hele når sin topp da Sebastians bestemor, abuela Lola, blir syk og havner på sykehus. Lola er limet i familien, og hvordan skal det da gå når hun våkner opp og er en helt ny person? Sebastians hjertefeil tvinger ham til å være en lite fysisk aktiv gutt, noe han synes er vanskelig. Han er i tillegg liten av vekst, og blir ertet mye på skolen, spesielt av én annen gutt. Hos abuela Lola finner Sebastian fred og ro, det er hans fristed. Sammen lager de gode middager som får den noe motvillige familien til å samles rundt bordet, og Sebastian oppdager at han faktisk har et talent: matlaging!

Dette er en lettlest bok, til tross for at den har mange sider, men det er vel også noe som kjennetegner forfatterens skrivestil. Mofongo er en varm fortelling om familieforhold og mat, alt flettet sammen på en veldig delikat måte. Ypperlig lektyre når man trenger noe lett fordøyelig :)

Utrolig kjedelig og dårlig skrevet. Det var både tittelen og baksideteksten som fikk meg interessert i denne boka, men den levde overhodet ikke opp til forventningene. Synsvinkelen skifter altfor ofte, de små og korte kapitlene med datoer og tidsrom virker forvirrende på meg, og det nevnes altfor mange navn - så mange at jeg ikke greier å huske hvem som er hvem når de plutselig dukker opp igjen. Dessuten er det lite driv i handlingen, og det skjer lite.

Nei takk, styr unna.

I denne boka møter vi tenåringsjenta Cindy, som utvikler en spiseforstyrrelse som følge av et mørke hun har inni seg. Foreldrene krangler mye, og moren bruker stadig vekk Cindy som klagemur og en hun kan lene seg på når hun har det vanskelig. Faren kommer med kommentarer om hvor lat hun har blitt, og oppmuntrer (presser?) henne til å begynne å trene igjen. I tillegg innleder hun en slags hemmelig romanse med Helge, en gutt i trinnet over henne på skolen. Plutselig slutter Helge å kontakte henne, og ikke lenge senere flytter han fra byen, uten å si noe til Cindy. Alle disse vanskelige tingene er med på å gjøre Cindy syk. Vekta er det eneste hun har full kontroll over, og for hver kilo hun mister, jo bedre føler hun seg. En dag kommer Helge tilbake igjen, og Cindy føler at hun er i ferd med å miste den gode kontrollen hun har opparbeidet seg. Slutten er optimistisk: Cindy får psykologhjelp, mens selv om hun sliter og noen ganger er i ferd med å gi opp, er hun bestemt på at hun vil bli frisk. Og når boken slutter, er det bedre med Cindy, både innvendig og det rundt henne.

Jeg synes dette var en fin bok, på tross av at den er gammel. Den gir et godt og realistisk bilde av hvordan det er å være tenåring, med alle problemene det byr på. Tilstanden til Cindy er også godt skildret, og det virker som forfatteren har gjort en god jobb med research angående emnet. Man kommer godt ned i dybden, og temaet tas med det alvoret det bør.

Passer kanskje best for de litt eldre leserne, som fremdeles husker hvordan det var å være tenåring da hverdagen ikke ble dominert av mobiltelefoner og internett... :)

En flott bok fra dagliglivet på 60-tallet i Norge!

Året er 1965 og den enklere hverdagen har kommet for å bli. Vi møter alle beboerne i borettslaget Ungdommens Egen Heim, oppgang A. Det er totalt 8 familier, hvor alle har sitt og stri med. Nabokonene vurderer hverandre med kritiske blikk, det hviskes og tiskes, observeres. De er ulykkelige, lykkelige og likegyldige om hverandre, og noen har det godt mens andre har det elendig. Vi får innblikk i både de voksnes og barnas hverdag, på godt og vondt.

Jeg synes dette var en fornøyelig og godt skrevet bok, som jeg tok meg i å like mye bedre enn det jeg først trodde. Persongalleriet er herlig, og jeg tok meg i å ønske at det var flere kapitler om de ulike menneskene enn kun det ene. På den annen side fikk man ulike aspekter ved alle personene ved å se de gjennom noen andres øyne. Noen av skjebnene er veldig triste og fæle, slik som den lille jenta som blir totalt forsømt av sin egen far. Og familien som lever i skyggene av en tyranniserende far og ektefelle. Det er det også mer oppløftende skjebner, som oppgangens babe, Peggy-Anita: alle menns levende fantasi.

Til tross for at jeg kanskje ikke er i "målgruppen" var dette en bok jeg likte svært godt, og som gjerne kunne vært litt lenger. Boken er lettlest og passer fint som et avbrekk fra vår egen hverdag :)

En overraskende flat og kjedelig ungdomsbok fra en forfatter som som burde kunne bedre!

Mona, 17 år, er på VG-lista konsert med en venninne da hun får mulighet til å komme backstage på nachspiel med sitt store idol, EK. Alkoholen flyter, og Mona blir med EK hjem, hvor hun mister jomfrudommen. Neste morgen svever hun i lykkerus helt til hun får seg en skikkelig kalddusj: hun overhører EK prate om henne i telefonen, han sier at hun er skikkelig feit og fæl. Mona føler seg selvfølgelig forferdelig og utvikler en spiseforstyrrelse. Samtidig bestemmer hun seg for å hevne seg på EK ved å bli en kjempeberømt rappestjerne som skal ta hele Norge med storm. Med sin musikalske kompis Patrik (som vi med en gang skjønner er kjempeforelsket i henne), skriver hun en ganske bra låt, og uten noe særlig om og men har de to ungdommene blitt store kjendiser. Monas spiseforstyrrelse blir avslørt på en Københavntur hvor musikkvideoen til hit'en deres, Beistet, skal spilles inn. Mot slutten opptrer de to på VG-lista showet, og Mona får sin hevn over EK, samtidig som hun kysser Patrik foran hele publikum.

Hjelpes. Hvor skal man starte? Handlingen er klisje og banal, og det samme er språket. Den egentlige grunnen til at jeg leste denne boka, var fordi jeg trodde den skulle omhandle spiseforstyrrelser. Det gjorde den også, til en viss grad. Forfatteren går ikke i dybden i temaet, det føles bare som en overfladisk tilleggsting til alt det andre våset. Skal man først skrive om en så alvorlig sykdom som rammer så mange unge, synes jeg det kan gjøres ordentlig.

Boka er lettlest, og til tider morsom, fordi den er så dårlig. Vi lo i alle fall godt når jeg leste høyt fra boka på jobb :) Nei, styr unna. Det finnes så mye annet bra å lese!

Yes, det var nettopp det jeg mente! :)

Og jeg skjønner ikke folks behov for å være hurpete på diskusjonsforum. Herregud!

Nei. Jeg mener at om du vil lese om emnet pga skoleoppgave eller bare generelt (jeg skal ha den på en liste om bøker som tar opp emnet), er den fin å lese. Men ellers er det ikke en så bra bok at den trenger å leses, med mindre man selv vil fordi den virker interessant. Bruk heller tiden på Engelsfors-trilogien for eksempel.

Men hver sin smak, dette er bare min mening. Alle står selvsagt fritt til å lese det de vil.

Herregud, kjeeedelig! Orket ikke lese mer enn noen-og-tredve sider, men det var nok, takk!

Ja? Hvis man vil lese om spiseforstyrrelser, er det en ok bok, men ellers er det ikke en nødvendig bok å lese. Har man et emne en holder på med, vil man gjerne få flere aspekter, og denne er et godt tilskudd. Men den er ikke noe stort innen litteraturen.

Aurora er 14 år, og best i det meste. Best i klassen og best på håndballaget. Hun er en pliktoppfyllende, flink pike som ikke helt får til dette med gutter. Hun blir rett og slett ikke forelsket! Tilfeldigheter gjør at hun sakte, men sikkert faller for håndballtreneren sin, Gaute. Han er 38 år, og dessuten faren til en av jentene på laget. Hun blir sjarmert, hun blir naiv. Det er først Gaute som er den aktive pådriveren, men når forelskelsen er et faktum, blir hun minst like flørtende. De ender aldri opp med å ligge sammen, men det er ikke langt unna. I tillegg sender hun ham et nakenbilde av seg selv... Når han brått avviser henne, raser verden rundt henne sammen.Hun blir hysterisk og klengete, hun er dødsforelsket. Når forholdet blir avslørt av foreldrene, blir alt verre. Gaute blir anmeldt, og Aurora må vitne. Hun er like forelsket, til det kommer fram i retten at dette ikke er første gang han er involvert i noe lignende. Da blir hun brått kurert, og velger å se framover.

Lille ekorn er en veldig lettlest bok, med et svært aktuelt tema (Vågå). Forfatteren har et godt språk, og jeg liker boka godt, til tross for at jeg synes slutten er noe enkel. Fram til omtrent siste side er Aurora hodestups forelsket, men da de andre unge jentene vitner, og hun får vite sannhetem om Gaute, er han plutselig ute av hjertet hennes. Jeg forstår det, men samtidig synes jeg det blir litt for lettvint... Hva om han ikke hadde vært involvert i yngre jenter tidligere, hva hadde skjedd da?

Det tause språket er en kort bok om en navnløs jeg-person med spiseforstyrrelser. Vi følger henne fra hun er 13 til 19 år. Sykdommen starter da hovedpersonen kommer i puberteten. Hun vil ikke erkjenne at kroppen utvikler seg, at de kvinnelige formene vokser fram, at hun blir eldre. I familien hennes er det stadig noen av kvinnene som er på slanker'n, og dette påvirker henne på et vis. Målet er å ikke bli som dem, tykke og feite. Hun utvikler anoreksi, før hun plutselig går på en smell og begynner å fråtse. Etter en stund (det er ikke enkelt å henge med i tiden i boka), har hun lagt på seg tyve kilo bare av tvangsspising alene. Hun hater det, og hater seg selv. Hun blir eldre, flytter ut og begynner å studere kunst. I familien kommenterer de at hun har lagt på seg, noe hun selvsagt takler dårlig. De vet ikke at hun har vært bulimiker i mange år.

Vi følger henne gjennom oppturer og nedturer, gjennom tynt, tykt og tynt. Hun har fått et svært anstrengt forhold til mat, og som hun selv sier: hun vet ikke hvordan man spiser normalt lenger. I alle disse årene har hun isolert seg fra andre, både når hun spiser og ellers, for da skal hun spy. Det hjerteskjærende er at hun oppsøker hjelp flere ganger, men hun blir ikke tatt alvorlig, blir ikke sett, og får ikke den hjelpen hun burde få.

Så bare slutter boka. Vi får ikke vite hvordan det går, det eneste vi vet er at hun har det jævlig.

Jeg er litt usikker på hva jeg synes om boka. Språket er veldig voksent til at det er en ungdomsbok, og det tror jeg gjør at mange ikke vil klare å henge med. Samtidig er det få sider, med mange korte avsnitt, så det burde gå an å fullføre boka. Likevel føler jeg at boka kanskje appellerer mer til voksne, men jeg liker den ikke bedre av den grunn. Og jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva det er. Den brå slutten liker jeg heller ikke, det hadde vært fint med et ordentlig sluttpunkt. Men likevel er det kanskje et poeng forfatteren legger i dette?

Jeg er nødt til å ta den med i foredraget jeg skal holde om spiseforstyrrelser i litteraturen, men det er mest fordi den tar for seg ulike spiseforstyrrelser, og det at denne hovedpersonen faktisk ikke får hjelp. I alle fall ikke som vi vet. Den kan være et godt utgangspunkt for diskusjon og samtaler, men dette er ikke en bok som trenger å leses av flere, med mindre man trenger litteratur om emnet.

Lucia går i tiende klasse når hun utvikler en spiseforstyrrelse. Plutselig er det så mye vondt som skjer rundt henne; bestemoren blir syk, foreldrene krangler støtt og stadig, og bestevenninnen blir sammen med Lucias hemmelige forelskelse. Hun blir brått veldig kritisk til sin egen kropp, og det som først begynner med litt uskyldig slanking, utvikler seg til å ta fullstendig overhånd. Lucia tenker at alt blir bedre, om hun bare går ned litt til, og litt til, og enda litt til! Lenge greier hun å skjule problemene for de rundt seg, men så en dag aksepterer hun hjelpen som kommer.

Jeg synes dette var en fin og lettlest bok om spiseforstyrrelser. Den skildrer ungdomslivet på en realistisk og fin måte, og den viser hvordan en slik sykdom fort kan utvikle seg. Den gir ikke et like godt innblikk i sykdommen som Vinterjenter gjør, dette er en lettere versjon som ikke er så ekstrem. Slutten er rørende og full av håp, noe som selvsagt er fint. Jeg ser likheter mellom denne og Vinterjenter - begge jentene har mye å takle hjemme, med fedre som er mye fraværende og kompliserte familieforhold. Alt i alt synes jeg dette var en helt grei bok. Den tar opp emnet på en fin måte og språket er også helt greit. Men den bergtar meg ikke. Skal man lese noe om spiseforstyrrelser, er denne passende.

En veldig god bok om ekstreme spiseforstyrrelser!

Lia er en svært anorektisk tenåring. Det har hun vært i mange år, hun har til og med vært innlagt på sykehus for lengre opphold to ganger. Men hun greier ikke å bli frisk. Når boken begynner, har Lias tidligere bestevenninne Cassie, nettopp dødd alene på et motellrom. Hun har spydd seg ihjel, av bulimi. Selv om de to jentene ikke var på talefot da Cassie døde, preger hennes død Lia mer enn hun først vil innrømme. Cassie blir nå et av de mange spøkelsene som hjemsøker Lia. Lia slåss mot stemmen i hodet, den som sier at hun må la være å spise for å holde seg tynn, beholde kontrollen, være sterk og være flink. Ved hjelp av ekstreme metoder lurer hun alle rundt seg til å tro hun er frisk, selv om hun egentlig er på vei over til den andre siden - der Cassie venter og lokker på henne.

Dette er en svært velskrevet bok på en god og original måte. Forfatteren skildrer Lias psykiske problemer på en slik måte at vi får et godt innblikk i hvordan det er å ha spiseforstyrrelser. For alt hun spiser, blir kaloriene talt i parantes. Lias egentlige tanker blir streket gjennom og erstattet med det stemmen i hodet befaler. Stemmen messer stadig et mantra som forteller henne at hun er stygg, dum og feit. I begynnelsen synes jeg denne skriveteknikken var litt irriterende, men så gikk det opp for meg hvor godt virkemiddel det faktisk er. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at det må være forferdelig slitsomt å ha en spiseforstyrrelse. Man legger merke til alle detaljene rundt seg, som hva andre spiser og hvordan de ser ut. Alle kalorier telles, og man slåss mot stemmene i sitt eget hode. Man er sin egen verste fiende!

Vinterjenter er en meget sterk bok om en veldig syk jente. Vi følger Lia i tiden fra Cassie dør, til hun selv når bunnen så hardt hun aldri har nådd den før. Hele tiden plages hun av spøkelsene fra fortiden - hvorfor ringte Cassie henne 33 ganger den natten hun døde? Hvorfor valgte hun å ikke svare? Hvorfor vil ikke Cassie la henne være i fred, selv når hun er begravd i jorden? Vi får et innblikk i hvordan og når spiseforstyrrelsene begynte. Lias harmoniske hjem faller fra hverandre da moren og faren skilles, og på det nåværende tidspunkt bor hun hjemme hos faren og hans nye kone og hennes yngre datter. Hun føler seg oversett av begge foreldrene, faren som stadig er på forretningsreiser og moren som er en travel hjertekirurg. Allerede i ung alder utviklet Cassie bulimi, og sammen har de to jentene et mål: å bli tynnest. Jeg synes Lias forhold til de ulike familiemedlemmene er skildret veldig godt, og jeg synes det er en fin vri at stemoren ikke har den klassisk slemme rollen. Dessuten synes jeg Lias kjærlighet ovenfor stesøsteren er veldig fin.

Jeg tror aldri jeg har lest en bok som gir et så godt innblikk i spiseforstyrrelser som Vinterjenter. Språket er vakkert, til tider poetisk, og jeg må legge til, som flere andre har sagt: det er utrolig at forfatteren selv ikke har hatt spiseforstyrrelser. For en så realistisk og velskrevet skildring av denne sykdommen er det sjelden man kommer over. Dette er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første, og jeg kan virkelig anbefale den, både til voksne og eldre ungdom.