Helt enig med deg! Det var en konkurranse på Twitter for en god stund siden hvor folk ble bedt om å komme med sine favoritt-boktitler og da foreslo jeg denne. Mener å huske den fikk mange stemmer og kom høyt opp på "lista". Boka er forresten også fantastisk, og like aktuell idag som da den kom ut!

Helt enig, det er ikke kjekt at det er slik. Her er også andre ting som bør sees på, men det ser ut som det er vanskelig å få svar av de spørsmål som ligger i forslagskassa.

Påfuglemporiet er en fornøyelig bok om bitre Suzanna Peacock. Hun er misfornøyd med det meste: med ekteskapet sitt, familien sin, livet sitt... Ufrivillig flytter Suzanna og mannen fra storbyen og tilbake på det lille stedet hun er vokst opp. Her må hun ta oppgjør med fortidens spøkelser, blant annet moren sin, som forlot Suzanna da hun var liten baby. Etterhvert åpner hun en butikk, Påfuglemporiet, og her begynner hun å føle seg som hjemme. Hun treffer nye mennesker, og får til og med noen venner! Mystiske Alejandro fra Argentina, og en blid og sprudlende jente med en alvorlig hemmelighet. En særdeles tragisk hendelse får Suzanna til å innse hva hun vil med livet sitt, og hvordan hun skal leve det.

Jeg hadde med denne boken på ferie, og vil si det var perfekt strandlektyre. Den er lettlest, spennende, morsom, overraskende, fin, både forutsigbar og uforutsigbar, og til tross for at den kanskje kan kvalifiseres som en chick-lit bok, satt den i meg lenge etter jeg var ferdig med den. Forfatteren har et lett og ledig språk, og jeg synes hun har skapt en fin historie. Hovedpersonen Suzanna, irriterer meg til tider, med sin bryske væremåte og negative innstilling. Slutten var kanskje forutsigbar, men jeg drister meg til å tørre å si at det var fint med en happy ending!

Ta med denne på stranda!

Han hadde en skarp og god penn Bjørneboe, og han la ikke skjul på hva han mente om saker og ting. Hvis f.eks en urett som ble begått mot enkeltpersoner av øvrigheten eller andre, da satte Bjørneboe pekefingeren på hva han mente var galt og de fikk det glatte lag. Han var en engasjert samfunnskritiker, og det speiler hans kamp om rettferdighet for mange enkeltmennesker.
Det er Bjørneboes sterke side, han slenger ikke bare ut påstander, han begrunner de.
I denne boka er det ulike artikler han har skrevet og temaene spenner vidt.
I sin tid var han nok en modig mann som kunne tale de svakes sak mot makta.
Ei intressant bok som jeg tror mange vil ha glede av, jeg lot meg i alle fall begeiste.

Denne boka handler om tre ungdommer fra tre ulike land (Norge, Tyskland og USA) som kun har det tilfelles at de fyller tretten år på samme dag. De våkner opp sammen, innestengt i et fangehull uten å vite hvordan eller hvorfor. Det viser seg at de fra fødselen har blitt valgt ut til å være åndejegere. Deres oppgave er kort fortalt å utrydde onde ånder som forviller seg inn i menneskeverdenen.

Jeg må innrømme at jeg synes dette hørtes spennende ut, men jeg ble veldig skuffet. Jeg synes det ble kjedelig og det ble liksom aldri ordentlig spennende. Dessuten stusset jeg litt på språket i boka, som jeg til tider synes var dårlig. For eksempel ungdommenes læreånd (som er mange tusen år gammel) bruker uttrykket ond smurf!? Og andre småting, som at denne samme ånden kjenner til hamburgere fra vår moderne tid, men ikke datamaskiner...? Temaet er nokså originalt, og boka er realtivt lettlest med tanke på skrift og oppsett, men det er det. Dette er første boka i en serie...

Innholdsmessig passer den for barn fra rundt 11 år (?), men det er litt for mye banning synes jeg, til at den passer til denne målgruppa. Faen og jævlig blir brukt flere ganger.

Styr unna!

Det jeg husker aller best fra den gangen jeg leste boken er tittelen, så jeg kan vel ikke si at den satt så dype spor hos meg. Men det skal sies at det var svært sjelden jeg falt for bøker jeg måtte lese i skolesammenheng, da var utgangspunktet alltid negativt :)

Overklassedrama fra 1920-tallets USA

F. Scott Fitzgerald (f. 1896 d. 1940) fullførte kun fire romaner (pluss en ufullendt, kan jeg lese på Wikipedia) og en rekke noveller i løpet av sitt relativt korte liv. Han regnes likevel som en av de største amerikanske forfatterne i det 20. århundre, og han var dessuten en selvoppnevnt representant for den (for)tapte generasjon - "the lost generation" - stadig i følge Wikipedia. Blant hans romaner er "Den store Gatsby" den mest kjente. Første gang den utkom på norsk (i 1927), fikk den tittelen "Den gule bil: historien om Jay Gatsby". Senere utgivelser var mer tro mot originaltittelen - "The Great Gatsby".

Det er ingen tvil om at det er Jay Gatsby som er hovedpersonen i boka, men vi møter ham likevel gjennom fortelleren og jeg-personen Nick Carraway. Dermed er det med en viss distanse vi betrakter denne mannen, som i begynnelsen av romanen er omspunnet med mange lag av mystikk når han dukker opp i sitt nyervervede og herskapelige sommerpalass utenfor New York våren 1922, og innbyr til et selskapsliv av et omfang ingen i nabolaget har opplevd tidligere. Gjestene dukker opp enten de er bedt eller ikke, og de tar for seg av alle Gatsbys herligheter, ofte uten en gang å ha hilst på verten, som hele tiden holder seg i bakgrunnen.

"Da jeg var yngre og mer påvirkelig, ga far meg et godt råd som jeg ikke har glemt, enda det er temmelig lenge siden jeg fikk det.

"Når du føler trang til å kritisere noen", sa han, "skal du huske at alle mennesker i denne verden ikke har nytt godt av de fordeler som du har hatt."

Han sa ikke mer, men forholdet mellom oss var slik at vi alltid kunne si en hel del til hverandre uten å bruke mange ord, og jeg skjønte at han mente noe meget mer. Jeg har da også vært lite tilbøyelig til å dømme mine medmennesker, og denne innstillingen hos meg har fått mange merkelige typer til å åpne seg for meg, og dessuten medført at jeg har vært utsatt for svært mange kjedelige betroelser. Unormale mennesker merker det snart når de står overfor en normal person som er slik innrettet, og det var grunnen til at mine college-venner beskyldte meg for å være en streber, siden opphissede ukjente menn kom og røpet sine hemmelige bekymringer for meg. Som oftest følte jeg ingen trang til å motta deres betroelser. I mange tilfeller lot jeg som om jeg var søvnig, distré eller fullstendig likeglad så snart jeg skjønte at nå var det like før jeg kom til å motta en eller annen intim betroelse. For unge mennes intime betroelser, eller iallefall måten de fremsettes på, er som oftest høyst uoriginal og preget av at den som åpner seg for en, undertrykker det viktigste. Men det å vente før en feller en endelig dom, er også et uttrykk for at en aldri slutter å håpe. Jeg er fremdeles litt redd for å gå glipp av noe hvis jeg glemer det som min far var snobbet nok til å si, og som jeg er snobbet nok til å gjenta, at ikke alle blir født med den samme sansen for sømmelighet og takt." (side 7)

Denne innstillingen som Nick har til verden, skal i løpet av en sommer blir endret for alltid.

"Det som gjorde at jeg midlertidig mistet interessen for andre menneskers overfladiske sorger og kortvarige gleder, var alt det som snyltet på Gatsby, det triste vrakgodset som fløt i hans drømmers kjølvann." (side 8)

Jay Gatsby forsøker i begynnelsen å formidle et inntrykk av at han er av fin familie, men etter hvert kommer det frem at han er en oppkomling som har klart å tjene mye penger i løpet av kort tid. Han har dessuten hatt en romanse med Daisy, hans store kjærlighet, noen år tidligere, og som han til tross for at hun er gift med den meget velstående Tom Buchanan, håper å vinne tilbake. På tross av at både Tom og Daisy er født med en sølvsje i munnen og sånn sett kanskje burde ha alle muligheter for å lykkes i livet, er de begge ulykkelige i ekteskapet. Tom har forlengst fått seg en elskerinne, mens Daisy er et lett bytte for drømmerier. Etter hvert skal Nick, som er Jay Gatsbys nabo, få en nøkkelrolle når Jay og Daisy møtes, og i løpet av sommeren bygger det opp til et drama som skal få fatale konsekvenser for alle de innvolverte.

Samtidig som plottet utvikler seg og utfolder seg i sin fulle bredde, blir vi vitne til overklassens totale kynisme og goldhet når viktige verdier står på spill. Den man trodde var skurken, er i realiteten "bare" en romanisk drømmer, mens de som fremsto som ofre, både direkte og indirekte, gjør seg skyldige i mer enn de er i stand til å ta inn over seg. Og Nick som står midt i skuddlinjen, får - som tidligere nevnt - sitt liv og alt han trodde på, endevendt og tråkket på.

Haagen Ringnes har i bokas etterord påpekt at var det noe Fitzgerald kjente godt til, så var det det søte liv, slik dette ble levd blant overklassen på 1920-tallet, altså før krakket i 1929. Forfatteren utviklet etter hvert alkoholisme på grunn av sin livsstil. Utgivelsen av hans første roman "This Side of Paradise" i 1920 vakte i følge Ringnes "øyeblikkelig furore" - først og fremst på grunn av avsløringene av hans egen klasses lengsler, kynisme og jazzalderens hissende rytmer. "Og i Den store Gatsby (1925) greide han da også å gjenspeile det følelseskalde og grådige velstandslivet som langt på vei bidro til å bryte ham selv ned", skriver Ringnes. Han påpeker dessuten at denne romanen handler om "den amerikanske drømmen" - levendegjort gjennom Jay Gatsbys klassereise fra dyp fattigdom til rikdom i løpet av svært kort tid. Vi aner at aksjespekulasjon er det som har dannet grunnlaget for denne rikdommen. Den amerikanske drømmen eller ei - Gatsbys penger blir aldri like mye verdt som pengene til de penere klassene. Og det til tross for at han til syvende og sist viser seg å inneha atskillig mer sømmelighet og takt enn de øvrige. Men da er det i grunnen for sent ...

Denne romanen kan sikkert leses på mange ulike måter. Boka er først og fremst ypperlig skrevet, og plottet er intrikat og overraskende helt til siste side. I tillegg er det historiske bildet som tegnes fra denne tiden, rett før boblen (les: børsen) sprakk, interessant - ikke minst fordi forfatteren selv åpenbart kjente dette miljøet fra innsiden. Jeg tror dette er (minst) tredje gang jeg leser denne boka, og for hver gang har jeg oppdaget nye sider ved den. Jeg har også sett filmen "The Great Gatsby" med Robert Redford og Mia Farrow i hovedrollene flerfoldige ganger opp gjennom årene. Når filmen nå foreligger i en flunkende ny innspilling med Leonardo DiCaprio og Carey Mulligan i hovedrollene, er jeg både spent og litt skeptisk, kjenner jeg. For i mitt hode er og blir den store Gatsby mr. Robert Redford i egen person!

På grunn av bokas språklige kvaliteter, plottet og klassikerpreget (som gjør at man kan lese denne boka om og om igjen og likevel få mer ut av den), tenderer jeg til å gi den et meget sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er.

Annerledes er helt riktig beskrivelse. Ganske morsom oppi det tragiske.

Gratulerer med Brageprisen til bokelsker Linn T. Sunne for boka "Lille ekorn".
Kjempegøy :)

Et lite apropos: Fra gammelt av, eller i steinalderen, likte mennene å sitte og stirre inn i ilden i timevis etter at de kom hjem fra dagens jakt. Er det her TV'en kommer inn som "erstatning" i våre dager?

Ja, men det er da bare hyggelig. Jeg skal bare gjøre meg ferdig med Bjørneboe-boka så setter jeg i gang med "Plogjernet", det skal bli bra å følge historien videre.
Jeg sa i en annen tråd at jeg gjenleser bøkene, men nå er jeg veldig i tvil om jeg har lest alle.. Det kan kanskje tenkes at jeg ikke har fullført de, men en ting er jeg sikker på og det er at jeg har lest noe av Falkberget, i allefall "Den fjerde nattevakt"

Jeg synest du skal skrive der du synest det passer best. Noen ganger går det an å skrive under hver bok i f.eks. en trilogi, eller du tar en oppsummering under siste bok. Er det 2 eller 3 bøker i en bok er det greit å skrive når den er ferdiglest.
Det er vel ingen fasit på hvordan en gjør det, så du passer det inn slik det faller seg naturlig for deg. Det er nå min mening da :)

Har nå kommet et stykke ut i boka og denne koser jeg meg med. Unge Pip er et hyggelig og behagelig bekjentskap, og nå er han på vei til London for å bli en gentleman.
Mon tro hvordan dette vil gå, og hvem er den hemmelige velgjøreren hans?
Den som leser boka får se :)