Fantastiske bøker, utrolige beskrivelser av mennesker i sine miljøer. Beskrivelser om hvordan livet kunne endres totalt når hovedpersonen Jean Valjean, som ung mann tar et brød fra bakeren pga søsterens sultne barn og blir tatt for ugjerningen.
Han strir med en indre kamp etterhvert utover i fortellingen, og det synest jeg blir beskrevet på en fantastisk måte.
Hugo skrev bøkene i 1862 og blir lest og beundret den dag i dag, som den klassikeren den er.
Bøkene er blitt filmatisert opptil flere ganger, og det har blitt laget musikaler i flere land.
En storslått fortelling som fortjener en sekser på terningen

Nydelig kjærlighetshistorie fra Burma

Den tyske forfatteren Jan-Philipp Sendker (f. 1960) debuterte med romanen "The Art of Hearing Heartbeats" i 2002. Fra før av hadde han gitt ut en dokumentarbok om Kina ("Cracks in the Great Wall", som utkom i 2000). Romanen har blitt en bestselger i mange land, men likevel skulle det altså ta over ti år før boka ble oversatt til norsk. Hvorfor det har tatt så lang tid, skjønner jeg ikke helt. Sendker har for øvrig bakgrunn som journalist, og det er nok hans erfaringer fra tiden som Asia-korrespondent (1995 - 2000) som har inspirert ham til å skrive begge bøkene - både dokumentaren og debutromanen.

I "Kunsten å høre hjerteslag" møter vi Julia. Hennes far Tin Win, en meget vellykket New York-advokat, forsvant helt sporløst for om lag fire år siden. Ingen har hørt noe fra ham siden. Da Julia kommer over et uavsendt kjærlighetsbrev fra hennes far til en ukjent burmesisk kvinne ved navn Mi Mi, bestemmer hun seg for å reise til Burma for å lete etter faren sin. Det eneste hun vet er at faren opprinnelig kom fra den lille landsbyen Kalaw, som ligger midt i hjertet av Burma. Dessuten vet hun at moren hennes er bitter på faren, som aldri elsket henne på den riktige måten. Hadde han rett og slett en annen?

I Kalaw møter Julia en mann - U Ba - på et tehus. Han hevder at han kjenner hennes far, og inviterer henne til å høre farens historie. Med forventning om at hun snart skal få treffe sin far, setter Julia seg ned og lytter til historien som denne fremmede mannen forteller. Etter hvert som historien vokser frem, skjønner Julia at hun aldri egentlig har kjent sin far. Ikke bare handler det om en mann som ble blind i ung alder (for senere å få synet tilbake), men det handler også om vakker og inderlig kjærlighet mellom to mennesker - den ene blind og den andre med forkrøplete bein - som en gang håpet at det skulle bli dem, men hvor skjebnen og tilfeldighetene førte til at de ble skilt fra hverandre med et helt verdenshav. Uten at kjærligheten på noen måte tok slutt, uansett hvor usle kår den fikk i et halvt århundre ...

Hvem er denne U Ba, som ikke bare kjenner farens innerste hemmeligheter, men åpenbart også Mi Mis´? Og hva har skjedd med faren og Mi Mi etter at han kom til Burma?

Både bokas tittel og innholdet, slik jeg har beskrevet det, kan gi et inntrykk av at dette er en banal historie av ypperste "bestselger-merke". Her har man både en rammehistorie og en "roman i romanen", en noe forslitt og velbrukt lest mange bestselgere er smidd over for tiden. Jeg vil imidlertid påpeke at denne romanen ikke er helt slik. Kanskje har dette først og fremst noe å gjøre med at det hele tiden er romanen i romanen som får mest oppmerksomhet - det er denne som uten tvil er historien.

Julia er verken dessillusjonert i sitt eget ekteskap eller søker etter en dypere mening med tilværelsen. Hun vil bare finne faren sin. Punktum. Og på veien får hun med seg en av de nydeligste kjærlighetshistorier jeg har lest om på lenge. Det er en type kjærlighet man nesten ikke finner i vår del av verden lenger, og som er så ekte og uegennyttig som det går an å bli. Alt er beskrevet så enkelt og vart, så ømt og gjennomskinnelig og så vakkert - totalt befridd for klisjéer - at bokas stemning ble sittende i kroppen lenge etter at jeg var ferdig med den. Det er rett og slett forunderlig at den er skrevet av en vestlig mann, fordi jeg opplever fortellerstilen som nokså typisk asiatisk på et vis.

Ja, jeg ble begeistret, selv om boka ikke kan sies å være et litterært storverk. Den er imidlertid godt skrevet og hever seg godt over de vanlige bestselgerne. Der jeg for eksempel opplever at bestselgere generelt er slappe på slutten eller at det blir vel mange tilfeldigheter som plutselig "stemmer" til slutt, som om forfatteren bare ønsker å bli ferdig i full fart og tyr til lettvintheter, der er slutten i "Kunsten å høre hjerteslag" full av overraskelser! Hvilken lykke det må være for en filmskaper å få tak i denne historien! Jeg er ikke i tvil om denne boka fortjener terningkast fem.

En flott bok fra dagliglivet på 60-tallet i Norge!

Året er 1965 og den enklere hverdagen har kommet for å bli. Vi møter alle beboerne i borettslaget Ungdommens Egen Heim, oppgang A. Det er totalt 8 familier, hvor alle har sitt og stri med. Nabokonene vurderer hverandre med kritiske blikk, det hviskes og tiskes, observeres. De er ulykkelige, lykkelige og likegyldige om hverandre, og noen har det godt mens andre har det elendig. Vi får innblikk i både de voksnes og barnas hverdag, på godt og vondt.

Jeg synes dette var en fornøyelig og godt skrevet bok, som jeg tok meg i å like mye bedre enn det jeg først trodde. Persongalleriet er herlig, og jeg tok meg i å ønske at det var flere kapitler om de ulike menneskene enn kun det ene. På den annen side fikk man ulike aspekter ved alle personene ved å se de gjennom noen andres øyne. Noen av skjebnene er veldig triste og fæle, slik som den lille jenta som blir totalt forsømt av sin egen far. Og familien som lever i skyggene av en tyranniserende far og ektefelle. Det er det også mer oppløftende skjebner, som oppgangens babe, Peggy-Anita: alle menns levende fantasi.

Til tross for at jeg kanskje ikke er i "målgruppen" var dette en bok jeg likte svært godt, og som gjerne kunne vært litt lenger. Boken er lettlest og passer fint som et avbrekk fra vår egen hverdag :)

En overraskende flat og kjedelig ungdomsbok fra en forfatter som som burde kunne bedre!

Mona, 17 år, er på VG-lista konsert med en venninne da hun får mulighet til å komme backstage på nachspiel med sitt store idol, EK. Alkoholen flyter, og Mona blir med EK hjem, hvor hun mister jomfrudommen. Neste morgen svever hun i lykkerus helt til hun får seg en skikkelig kalddusj: hun overhører EK prate om henne i telefonen, han sier at hun er skikkelig feit og fæl. Mona føler seg selvfølgelig forferdelig og utvikler en spiseforstyrrelse. Samtidig bestemmer hun seg for å hevne seg på EK ved å bli en kjempeberømt rappestjerne som skal ta hele Norge med storm. Med sin musikalske kompis Patrik (som vi med en gang skjønner er kjempeforelsket i henne), skriver hun en ganske bra låt, og uten noe særlig om og men har de to ungdommene blitt store kjendiser. Monas spiseforstyrrelse blir avslørt på en Københavntur hvor musikkvideoen til hit'en deres, Beistet, skal spilles inn. Mot slutten opptrer de to på VG-lista showet, og Mona får sin hevn over EK, samtidig som hun kysser Patrik foran hele publikum.

Hjelpes. Hvor skal man starte? Handlingen er klisje og banal, og det samme er språket. Den egentlige grunnen til at jeg leste denne boka, var fordi jeg trodde den skulle omhandle spiseforstyrrelser. Det gjorde den også, til en viss grad. Forfatteren går ikke i dybden i temaet, det føles bare som en overfladisk tilleggsting til alt det andre våset. Skal man først skrive om en så alvorlig sykdom som rammer så mange unge, synes jeg det kan gjøres ordentlig.

Boka er lettlest, og til tider morsom, fordi den er så dårlig. Vi lo i alle fall godt når jeg leste høyt fra boka på jobb :) Nei, styr unna. Det finnes så mye annet bra å lese!

Jeg skal gjøre meg ferdig med "Samfunnets ulykkelige" eller de elendige av Victor Hugo, har litt igjen av denne klassikeren. Denne gangen leser jeg IKKE en kortversjon som jeg en gang har gjort. Fantastisk bøker, rett og slett.
Har så vidt begynt på Falkberget sin bok Nattens brød - "Kjærlighetens veier". Jeg kommer nok også til å begynne på "Haugtussa" av Garborg når jeg er ferdig med De elendige.
Helga er da som sagt redda.

Yes, det var nettopp det jeg mente! :)

Og jeg skjønner ikke folks behov for å være hurpete på diskusjonsforum. Herregud!

Nei. Jeg mener at om du vil lese om emnet pga skoleoppgave eller bare generelt (jeg skal ha den på en liste om bøker som tar opp emnet), er den fin å lese. Men ellers er det ikke en så bra bok at den trenger å leses, med mindre man selv vil fordi den virker interessant. Bruk heller tiden på Engelsfors-trilogien for eksempel.

Men hver sin smak, dette er bare min mening. Alle står selvsagt fritt til å lese det de vil.

Herregud, kjeeedelig! Orket ikke lese mer enn noen-og-tredve sider, men det var nok, takk!

Ja? Hvis man vil lese om spiseforstyrrelser, er det en ok bok, men ellers er det ikke en nødvendig bok å lese. Har man et emne en holder på med, vil man gjerne få flere aspekter, og denne er et godt tilskudd. Men den er ikke noe stort innen litteraturen.

Aurora er 14 år, og best i det meste. Best i klassen og best på håndballaget. Hun er en pliktoppfyllende, flink pike som ikke helt får til dette med gutter. Hun blir rett og slett ikke forelsket! Tilfeldigheter gjør at hun sakte, men sikkert faller for håndballtreneren sin, Gaute. Han er 38 år, og dessuten faren til en av jentene på laget. Hun blir sjarmert, hun blir naiv. Det er først Gaute som er den aktive pådriveren, men når forelskelsen er et faktum, blir hun minst like flørtende. De ender aldri opp med å ligge sammen, men det er ikke langt unna. I tillegg sender hun ham et nakenbilde av seg selv... Når han brått avviser henne, raser verden rundt henne sammen.Hun blir hysterisk og klengete, hun er dødsforelsket. Når forholdet blir avslørt av foreldrene, blir alt verre. Gaute blir anmeldt, og Aurora må vitne. Hun er like forelsket, til det kommer fram i retten at dette ikke er første gang han er involvert i noe lignende. Da blir hun brått kurert, og velger å se framover.

Lille ekorn er en veldig lettlest bok, med et svært aktuelt tema (Vågå). Forfatteren har et godt språk, og jeg liker boka godt, til tross for at jeg synes slutten er noe enkel. Fram til omtrent siste side er Aurora hodestups forelsket, men da de andre unge jentene vitner, og hun får vite sannhetem om Gaute, er han plutselig ute av hjertet hennes. Jeg forstår det, men samtidig synes jeg det blir litt for lettvint... Hva om han ikke hadde vært involvert i yngre jenter tidligere, hva hadde skjedd da?

Det tause språket er en kort bok om en navnløs jeg-person med spiseforstyrrelser. Vi følger henne fra hun er 13 til 19 år. Sykdommen starter da hovedpersonen kommer i puberteten. Hun vil ikke erkjenne at kroppen utvikler seg, at de kvinnelige formene vokser fram, at hun blir eldre. I familien hennes er det stadig noen av kvinnene som er på slanker'n, og dette påvirker henne på et vis. Målet er å ikke bli som dem, tykke og feite. Hun utvikler anoreksi, før hun plutselig går på en smell og begynner å fråtse. Etter en stund (det er ikke enkelt å henge med i tiden i boka), har hun lagt på seg tyve kilo bare av tvangsspising alene. Hun hater det, og hater seg selv. Hun blir eldre, flytter ut og begynner å studere kunst. I familien kommenterer de at hun har lagt på seg, noe hun selvsagt takler dårlig. De vet ikke at hun har vært bulimiker i mange år.

Vi følger henne gjennom oppturer og nedturer, gjennom tynt, tykt og tynt. Hun har fått et svært anstrengt forhold til mat, og som hun selv sier: hun vet ikke hvordan man spiser normalt lenger. I alle disse årene har hun isolert seg fra andre, både når hun spiser og ellers, for da skal hun spy. Det hjerteskjærende er at hun oppsøker hjelp flere ganger, men hun blir ikke tatt alvorlig, blir ikke sett, og får ikke den hjelpen hun burde få.

Så bare slutter boka. Vi får ikke vite hvordan det går, det eneste vi vet er at hun har det jævlig.

Jeg er litt usikker på hva jeg synes om boka. Språket er veldig voksent til at det er en ungdomsbok, og det tror jeg gjør at mange ikke vil klare å henge med. Samtidig er det få sider, med mange korte avsnitt, så det burde gå an å fullføre boka. Likevel føler jeg at boka kanskje appellerer mer til voksne, men jeg liker den ikke bedre av den grunn. Og jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva det er. Den brå slutten liker jeg heller ikke, det hadde vært fint med et ordentlig sluttpunkt. Men likevel er det kanskje et poeng forfatteren legger i dette?

Jeg er nødt til å ta den med i foredraget jeg skal holde om spiseforstyrrelser i litteraturen, men det er mest fordi den tar for seg ulike spiseforstyrrelser, og det at denne hovedpersonen faktisk ikke får hjelp. I alle fall ikke som vi vet. Den kan være et godt utgangspunkt for diskusjon og samtaler, men dette er ikke en bok som trenger å leses av flere, med mindre man trenger litteratur om emnet.

Lucia går i tiende klasse når hun utvikler en spiseforstyrrelse. Plutselig er det så mye vondt som skjer rundt henne; bestemoren blir syk, foreldrene krangler støtt og stadig, og bestevenninnen blir sammen med Lucias hemmelige forelskelse. Hun blir brått veldig kritisk til sin egen kropp, og det som først begynner med litt uskyldig slanking, utvikler seg til å ta fullstendig overhånd. Lucia tenker at alt blir bedre, om hun bare går ned litt til, og litt til, og enda litt til! Lenge greier hun å skjule problemene for de rundt seg, men så en dag aksepterer hun hjelpen som kommer.

Jeg synes dette var en fin og lettlest bok om spiseforstyrrelser. Den skildrer ungdomslivet på en realistisk og fin måte, og den viser hvordan en slik sykdom fort kan utvikle seg. Den gir ikke et like godt innblikk i sykdommen som Vinterjenter gjør, dette er en lettere versjon som ikke er så ekstrem. Slutten er rørende og full av håp, noe som selvsagt er fint. Jeg ser likheter mellom denne og Vinterjenter - begge jentene har mye å takle hjemme, med fedre som er mye fraværende og kompliserte familieforhold. Alt i alt synes jeg dette var en helt grei bok. Den tar opp emnet på en fin måte og språket er også helt greit. Men den bergtar meg ikke. Skal man lese noe om spiseforstyrrelser, er denne passende.

En veldig god bok om ekstreme spiseforstyrrelser!

Lia er en svært anorektisk tenåring. Det har hun vært i mange år, hun har til og med vært innlagt på sykehus for lengre opphold to ganger. Men hun greier ikke å bli frisk. Når boken begynner, har Lias tidligere bestevenninne Cassie, nettopp dødd alene på et motellrom. Hun har spydd seg ihjel, av bulimi. Selv om de to jentene ikke var på talefot da Cassie døde, preger hennes død Lia mer enn hun først vil innrømme. Cassie blir nå et av de mange spøkelsene som hjemsøker Lia. Lia slåss mot stemmen i hodet, den som sier at hun må la være å spise for å holde seg tynn, beholde kontrollen, være sterk og være flink. Ved hjelp av ekstreme metoder lurer hun alle rundt seg til å tro hun er frisk, selv om hun egentlig er på vei over til den andre siden - der Cassie venter og lokker på henne.

Dette er en svært velskrevet bok på en god og original måte. Forfatteren skildrer Lias psykiske problemer på en slik måte at vi får et godt innblikk i hvordan det er å ha spiseforstyrrelser. For alt hun spiser, blir kaloriene talt i parantes. Lias egentlige tanker blir streket gjennom og erstattet med det stemmen i hodet befaler. Stemmen messer stadig et mantra som forteller henne at hun er stygg, dum og feit. I begynnelsen synes jeg denne skriveteknikken var litt irriterende, men så gikk det opp for meg hvor godt virkemiddel det faktisk er. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at det må være forferdelig slitsomt å ha en spiseforstyrrelse. Man legger merke til alle detaljene rundt seg, som hva andre spiser og hvordan de ser ut. Alle kalorier telles, og man slåss mot stemmene i sitt eget hode. Man er sin egen verste fiende!

Vinterjenter er en meget sterk bok om en veldig syk jente. Vi følger Lia i tiden fra Cassie dør, til hun selv når bunnen så hardt hun aldri har nådd den før. Hele tiden plages hun av spøkelsene fra fortiden - hvorfor ringte Cassie henne 33 ganger den natten hun døde? Hvorfor valgte hun å ikke svare? Hvorfor vil ikke Cassie la henne være i fred, selv når hun er begravd i jorden? Vi får et innblikk i hvordan og når spiseforstyrrelsene begynte. Lias harmoniske hjem faller fra hverandre da moren og faren skilles, og på det nåværende tidspunkt bor hun hjemme hos faren og hans nye kone og hennes yngre datter. Hun føler seg oversett av begge foreldrene, faren som stadig er på forretningsreiser og moren som er en travel hjertekirurg. Allerede i ung alder utviklet Cassie bulimi, og sammen har de to jentene et mål: å bli tynnest. Jeg synes Lias forhold til de ulike familiemedlemmene er skildret veldig godt, og jeg synes det er en fin vri at stemoren ikke har den klassisk slemme rollen. Dessuten synes jeg Lias kjærlighet ovenfor stesøsteren er veldig fin.

Jeg tror aldri jeg har lest en bok som gir et så godt innblikk i spiseforstyrrelser som Vinterjenter. Språket er vakkert, til tider poetisk, og jeg må legge til, som flere andre har sagt: det er utrolig at forfatteren selv ikke har hatt spiseforstyrrelser. For en så realistisk og velskrevet skildring av denne sykdommen er det sjelden man kommer over. Dette er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første, og jeg kan virkelig anbefale den, både til voksne og eldre ungdom.

In many ways this book is like a japanese garden, at least the way I understand japanese gardens after reading this book. Everything has a meaning and mostly it doesn't get revealed to you before you are at the right place at the right time. You walk around a corner and suddenly a vista is revealed. Japanese gardens are also very controlled and restrained, another quality I feel it shares with the novel. There's lots of intense feelings, but it's all hidden beneath a veneer of traditions, seremonies and duty. And like the garden offers sudden insights, so does the novel give us new glimpses of both feelings and events.

As a westerner I didn't know much about Malaysia or its history before I read this book, so it was really interesting to learn both a little about World War II in Asia and about Malaysia in the early 1950's, just as their independence was getting close to being a reality. It made me curious to learn more about Malaysia.

I'm usually a fast reader and like/need to finish novels fairly quickly. This one didn't allow me to do that. It required time. Luckily I had the sense to surrender my usual impatience and allow The Garden of Evening Mists the time it needed.

Denne omtalen er også publisert på bloggen min.

Enig, kjøp "Til musikken" òg, det er en av mine favoritter :)