Jeg har begynt å lese "Vår felles venn" bind 1 av Charles Dickens, men jeg sliter med den. Den kommer til å være med meg i mange uker tror jeg, leser nå kun litt av gangen ellers detter jeg ut.
Snar ferdig med Dag Solstads fornøyelige "Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har gjemsøkt vårt land".
"Døden i Venedig" av Thomas Mann ligger klar, og jeg vil nok begynne på den i løpet av helga.
Venter også på beskjed fra Kjell K når vi skal begynne med felleslesningen av Dostojevskijs "Idioten". Den står klar i bokhylla.

Selvfølgelig vil jeg lese denne boka sammen med dere :) med glede.
Fyrsten kan for eksempel ville oppsøke horisontlinjen,
"den linjen hvor himmel og jord møtes, der vil løsningen på livets gåte ligge"
Gleder meg!

Året er 1968, og jeg har gått av toget på Larvik stasjon. Står der og speider etter en taxi for jeg har med meg to store kofferter fulle av bøker og klær. Dette er mitt første møte med byen og jeg er spent på den nye jobben min på Larvik gymnas.

Jeg leser Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad

Jeg har hørt Gaute Heivoll 2 ganger der han har fortalt om "Før jeg brenner ned" og "Kongens karer". Interessant å høre han fortelle om hvordan han fant fram til det autentiske stoffet han brukte i bøkene. Han fortalte om øyenvitneskildringer og om de mange hendelsene i bygda på den tiden, og hva han brukte i boka "Før jeg brenner ned".

Har med stor glede hørt en entusiastisk Odd Karsten Tveit fortelle om boka " Libanon farvel".
Rune Belsvik har jeg vært sammen med over ei CB eller to. Han har bl.a fortalt om både skrivingen sin og hvordan han legger opp bl.a. arbeidsøktene sine.
Har hørt andre forfattere også fortelle, men det er de her som jeg har bitt seg fast.

Ungdomstristesse

Linn Strømsborg (f. 1986) debuterte med romanen "Roskilde" i 2009. Dessuten utga hun en såkalt boksingel ("Øya") samme år. Tidligere i år kom hennes andre roman, "Furuset", som handler om ei jente - Eva - som i likhet med forfatteren selv kommer fra Furuset.

"Det er tredje juledag og jeg sitter på banen til Furuset, jeg har satt meg inntil et av vinduene i midten i forreste vogn og fyller en hel firer med kofferten og bagen min. Det er vått på gulvet, leirete skomerker og brun snø. Jeg kikker ut gjennom fronten av T-banen, ser bare snø. Sporene svinger seg inn og ut av tunneler, mennesker går av og på. Neste er Brynseng og de fleste reisende forsvinner for å bytte bane, men jeg er ennå bare halvveis. Da vi fortsetter, er det bare meg og ei lita jente med pappaen sin igjen i vogna. Hun kommer bort til meg for å se ut av vinduet, og jeg lar henne sitte på bagen min så hun rekker opp. Hun lager en slags svosjelyd hver gang vi svinger, som om vi suser av gårde med vinden. Jeg snur meg vekk fra vinduet og ser bort på kofferten min for å sjekke at den ennå er der, kjenner etter om jeg har mobilen i lomma." (side 9)

Eva er på vei hjem. Hun er ferdig med sine masterstudier i statsvitenskap på Blindern og kollektivet hun frem til nå har bodd i, er oppløst. Mens alle vennene hennes starter på selve livet som voksen, flytter hun hjem til sitt gamle barnerom. Voksenlivet kom for brått på, og hun er ikke helt klar enda ... Og om det ikke akkurat er som å rykke tilbake til start, så handler det om "å ta et steg tilbake før du kanskje kan ta to fram", som det fremgår av bokas baksidetekst.

Ut over i romanen fortelles historien om Eva vekselsvis i jeg-person og tredjeperson entall. Eva tar seg jobb i en videobutikk, og ulike filmer og serier, for ikke å snakke om musikken til Kent, fyller det lille noe stillestående livet hun lever, mens hun kanskje venter på at store ting skal skje. De store tingene tar stort sett andre seg av - de som brenner biler om nettene på Furuset og omegn, foreldrene hennes som har bestemt seg for å skilles, venninnen Miriam som har flyttet til Paris ... I tilbakeblikk på tidligere episoder i livet hennes skjønner vi etter hvert hva som har vært med på å forme Eva slik hun er blitt. Ei jente som gjerne vil være spesiell, men som frykter at hun er kjedelig og ordinær ...

"Alle steder er like," sier jeg.

"Hva mener du?"

"Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de til Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter ei stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."

"Det er ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."

"Men du tror det er sant? At alle steder er like?"

Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar ... " (Dialog mellom Eva og vennen Jo på side 178)

Og dermed er vi i kjernen av den erkjennelse Eva antakelig må gjøre seg etter hvert som hun strever med å komme i gang med livet sitt på ordentlig. At det ikke er stedene man bor på som avgjør hvem vi er eller som skaper problemer for oss, men den vi selv er ...

Det er helt umulig å lese denne boka uten samtidig å lytte til musikken av Kent. Selv endte jeg opp med å lage meg en spilleliste av de beste låtene av Kent, som ikke nødvendigvis samsvarte med Evas favorittlåter - uten at jeg følte at det gjorde det minste. Det viktigste var å komme i den rette Kent-stemningen mens jeg leste boka. Samtidig kunne jeg kose meg med at jeg kjente igjen alle stedene hvor Eva og vennene hennes beveget seg. Til og med gangbrua opp mot Ellingsrud er med!

Samtidig som jeg erkjenner at jeg nok ikke er målgruppe nr. 1 for denne boka, er jeg full av beundring for Linn Strømsborgs romanprosjekt! Hun skriver godt og hun formidler en stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina. De smertefulle tyveårene som er så vanskelig for mange, fordi man på mange måter forlater et dekket bord fra barndommen og plutselig må ta fullt og helt ansvar for seg selv. Sånn sett veldig lett gjenkjennelig ikke bare for de helt unge, men også for undertegnede. Skjønt kan jeg egentlig huske hvordan det var?

"Jeg ser på dem som står utenfor på plassen foran senteret og T-banenedgangen. De våkner om morgenen og det er dem mot verden, det er ingen som forstår dem, og de som sier at de husker hvordan det var, de lyver, jeg husker det ikke nøyaktig selv, ingen av oss gjør det. Vi husker episoder, noen følelser, samtaler og hendelser, men vi husker ikke akkurat hvordan det var å være oss selv for ti år siden, og vi kan ikke lenger, med våre voksenhjerter, begripe hva slags eksplosjoner som går av inni kroppene til disse tynne, fjorten år gamle gutta som ikke knytter skolissene sine og ikke trekker opp glidelåsen på jakka selv om det er altfor kaldt til å ha den åpen. Når hjertene deres slår, så slår de på en annen måte enn mitt og ditt. De dundrer, svulmer og trekker seg sammen kraftigere enn hos deg og meg. " (s. 199)

Det er vanskelig å skulle trille terning, men jeg tror like fullt at det må bli terningkast fem denne gangen. Bokas språklige kvaliteter og forfatterens evne til å lage en spesiell stemning har vært avgjørende for meg. Her er det bare å glede seg til kommende romaner fra Linn Strømsborgs side. Hun er bare 26-27 år og kommer til å rekke mange bøker til dersom hun fortsetter i dette tempoet!

Og før siste side i "Furuset" var vendt, sto det allerede to stk. på lånelisten ...

Jeg er selvsagt med på en Borgen revival, det er så morsomt å finne fram til disse forfatterne. Er ikke ferdig med Bojer enda, han har jo skrevet så mange bøker at det skal noe til å finne de alle sammen.
Nå leser jeg "Jomfru Lide" etterat du tipset om den, har flere av K.K. i bokhylla.
Jeg har allerede begynt innsankingen av Borgenbøker, han har skrevet maaange bøker han også, må vel følge med hvilke det er vært å hanke inn.
Gøy å snuse på og lese bøker som min foreldregenerasjon vokste opp med.

Er det ikke herlig og komme over slik ei bok. Jeg kom over den ved en tilfeldighet på et antikvariat, hadde ikke hørt om den før men likevel ble den med meg hjem. Jeg er glad for det, for den satt!!
Humoren og alvoret går hånd i hånd i boka skrev jeg i en kommentar til bokomtale etter endt lesning. Håper det er andre også som vil oppdage boka og ha glede av den.

Jeg må være en av de få som synest flere av fortellingene faktisk var bra. Jeg har lest langt dårligere bøker av såkalte etablerte forfattere.
Så denne tynne boka ga jeg en firer på terningen, det synest jeg debutantboka til Behn fortjente.

Mesterlig, rett og slett. Humret og lo for meg selv. Takk for linken Annelingua :)

Du gjorde helt rett i å gi din kollega linken.
Hm, jeg lurer på hvordan bøker av norske forfattere blir når de blir oversatt til et annent språk, engelsk f.eks. Blir de bedre da eller?

Som nevnt tidligere har jeg oppdaget det samme. Virker litt tilfeldig om antall leste sider oppdateres eller ei, selv om jeg har sjekket at bøkene det gjelder er registert med sideantall. Synes denne funksjonen bare blir irriterende når den allikevel viser feil antall leste sider. Det er månedsvis siden jeg først oppdaget dette, men har ikke brydd meg med å nevne det før nå, når en annen bokelsker også opplever det samme. Funksjonen har forøvrig virket på de to siste bøkene jeg la inn nå nylig.

Av Simon Sebag Montefiores bøker har jeg lest "Sjasjenka" og "Potemkin og Katarina den store". De kan jeg anbefale, de er intressante og gode. "Stalin" har jeg ulest i bokhylla, så om ikke så lenge skal jeg begynne på den.
Jeg liker måten forfatteren presenterer stoffet på, av de bøkene jeg har lest skriver han drivende godt og det gjorde at jeg ble interessert i forfatteren. Det er liksom ikke noen tynne fliser av noen bøker han leverer fra seg, og det liker jeg veldig godt, det viser han har mye å fortelle :)