Så morsomt da at du skulle finne den nå. Ei artig bok om noen spesielle mennesketyper, jeg blir litt fascinert av å lese om personer med noe avvikende adferd.
Jeg håper du vil like den, og fint at du legger boka inn sammen med oss. Når de ikke har ISBN bruker jeg å googlet bøkene for å se om andre har lagt de inn på bokelskere, det er bedre å la de stå sammen med andre bøker enn helt alene.

Nok en god bok av Daudet. Her møter vi en famiie på fire i oppløsning etter en konkurs. De blir tvunget til å flytte til et nytt sted og der blir det store utfordringer å takle. Problemene tårner seg så opp at de må skille lag, og hver enkel må klare seg på egenhånd.
"Småen" er hovedpersonen i boka, og navnet har han fått pga. at han er så liten. Det er han som forteller oss sin historie, hvordan han som ung gutt må klare seg på egenhånd og møte med den ytre verden som byr på store vansker og utfordringer.
En bok om en gutt som "vil være som et barn hele livet", og det ser en også tydelig etterhvert utover i fortellingen.

Jeg leser og koser meg med "Idioten" av Dostojevskij. Satt oppe og las ferdig Hermann Hesse sin bok "Østerlandsferden" i går.
Så nå ligger Alphonse Daudet's bok "Småen " klar. Men jeg leser også "Årringer" av Gabriel Scott, vers 1894 - 1945

Jeg vil heller si jeg har gått lei krim. Etter å ha lest en del for mange år siden føler jeg at de nå ikke gir meg så mye som annen litteratur gjør.
Med noen unntak er der, de historiske krimbøkene til C. J. Sansom ble jeg gledelig overrasket over, ellers må jeg si at jeg synest veldig like mange krimbøkene er ganske like..
For kort tid siden las jeg at Henning Mankell uttalte at det ble utgitt alt for mye dårlige krim. Ikke vet jeg om han har rett, men det forundrer meg ikke. "Alle kan liksom skrive ei krimbok og få den utgitt", er åpningen på nåløyet blitt større?

Flere personer Dostojevskij skriver om har en splittet personlighet og galskapen er like rundt hjørne. Så også her hos våre venner i "Idioten", de drives fra skanse til skanse, de er glade og lykkelige mens de i neste omgang er rasende og ulykkelige.
Å forstå Myskin tror jeg ikke blir lett, han er ikke lett å bli klok på, for han har en personlighet vi har vanseligheter med å forstå, der er liksom ingen andre vi kan sammenligne han med.

På en måte skjønner jeg at de blir irritert på han, samtidig som de blir tiltrukket av det gode i ham.

Ja.

Jeg har nettopp flyttet 3 sitater fra en utgave til en annen av samme bok, dette pga av de ikke samkjøres. Jeg oppdaget nemlig at en annen utgave av boka (Møte ved milepelen av Sigurd Hoel) hadde mange følgere og der var det både sitater, diskusjoner. og bokomtaler.
Mitt ønsker er at selv om det er flere utgaver av en bok - at sitater, bokomtaler og diskusjoner samles, gjerne under alle utgavene, også følgerene av bøkene.
Tittelen på boka (også engelske utgaver)kan kanskje samkjøre dette.
Det blir mye hyggeligere og lese, få med seg og ta del i alt som har blitt skrevet om boka, i stedet for og åpne hver eneste utgave, noe har flere stykker.
Dette er vel ikke alle enige med meg i, men det er nå et forslag fra min side.

Jeg sa også fra til Andre og trykket på varsle. Fikk svar at han hadde deaktiverer denne brukeren.

Det var dette jeg skrev når jeg var ferdig med bøkene.
Ja, det er lurt å bruke god tid på bøkene og ikke legge de vekk for en periode, for da tror jeg det er vanskelig å komme i "James Joyce-modus" igjen.
Kanskje det er lurt å lese litt om han og hans forfatterskap før du prøver igjen, for det gjør du nok en dag, de fortjener det :)

Takk! ;-)

Rettsdrama på sitt beste!

Når den tyske advokaten og forfatteren Ferdinand von Schirach (f. 1964) kommer ut med ny bok, er dette en begivenhet jeg nødig vil gå glipp av. Tidligere har jeg lest novellesamlingene "Forbrytelser" (2009) og "Skyld" (2010), og herværende bok "Collini-saken" (2011) er hans tredje bok og første roman.

Innledningsvis i boka møter vi Collini som har drept indiustrimagnaten Hans Meyer på et luksushotell i Berlin. Alt tyder på at drapet er begått på bestialsk vis mot en forsvarsløs mann, og Collini tilstår det hele og nekter til alt overmål å forklare seg om motivet.

Caspar Leinen har nettopp etablert seg som selvstendig advokat og han er mer enn ivrig til å påta seg oppdraget da han blir oppringt fra straffedomstolen. Men det er før han vet hvem han skal forsvare ... For ikke å snakke om før han vet hvem som er drept. Hans Meyer er nemlig en gammel bekjent. Siden skal han gjøre det han kan for å komme løs fra oppdraget - inntil han møter den meget erfarne advokaten Mattinger, som er oppnevnt som bistandsadvokat for de pårørne av avdøde.

"Mattinger ristet på hodet. "Ja, og hva så? I neste sak minner drapet Dem om en såkalt tragisk opplevelse i Deres barndom. Og i den følgende må De hele tiden tenke på at De en gang har hatt en venninne som ble voldtatt. En annen gang liker De ikke oppsynet på klienten Deres eller De synes at narkotikaen han handlet med, er menneskehetens største onde. De vil være forsvarer, herr Leinen, altså må De også oppføre Dem som en forsvarer. De har påtatt Dem forsvaret av en mann. Vel, kanskje var det en feil. Men det var bare Deres egen feil. De er alt han har der inne. De må fortelle ham om Deres forhold til den døde og så spørre om han fremdeles vil at De skal forsvare ham. Hvis han vil det - og bare det kommer det an på - må De ta Dem av ham, anstrenge Dem og gjøre tingene Deres ordentlig. Dette er en drapssak, ikke et seminar på universitetet." (side 37)

Etter dette skjønner Leinen at han ikke har noe valg. Han er nødt til å stå ved sitt oppdrag - riktignok etter å ha spurt mannen han er satt til å forsvare, og som ikke egentlig ønsker noe forsvar, om han har noe i mot dette. Collini har intet å tape og heller ingen innsigelser.

Leinen innser at han kommer til å tape saken - inntil han faktisk begynner å legge sjelen sin i oppdraget som går ut på å forsvare noe de aller fleste anser som et rovmord uten noe forståelig motiv. Når gjerningsmannen selv ikke vil bidra til sakens opplysning, må han gjøre det selv. Og den som leter, finner. Og det han finner er så oppsiktsvekkende at ingenting blir det samme etterpå ...

Nok en gang har jeg kommet over en velskrevet og poengtert bok av Ferdinand von Schirach, som holdt meg i åndeløs spenning helt til det siste. Uten å røpe for mye av handlingen er konteksten ytterst interessant, nemlig om hvordan den tyske stat omdefinerte alvorlige spørsmål om skyld og straff via en lovendring, noe som gjorde at krigsforbrytelser med ett var foreldet i 1968 - det året da tysk ungdom for alvor begynte å interessere seg for fedrenes synder fra andre verdenskrig. Igjen handler det om at ingenting er slik det tilsynelatende kan se ut som. Bokas tema fikk som følge at det kort tid etter utgivelsen ble nedsatt en komité med oppdrag å granske nazifortiden i justisdepartementet. Jeg gir terningkast fem!

Jeg følte også litt vemod ved å lese boka, vet ikke hvorfor men det har vel kanskje litt med de to personene Axel Jensen og Leonard Cohen å gjøre, og en svunnen tid.
En begynnelse på ettekrigstidens personlige frigjøring, og de fant sin plass på Hydra sammen med likestilte og lokalbefolkningen.
Avdøde Axel Jensen har skrevet flere bra bøker og Cohen med sin flotte stemme og sanger har mange beundrere.
Intressant å lese relasjonene menneskene mellom, de nære og de vanskelige, og om samholdet, lengslene og de lange fravær.
Boka var ok den, jeg trenger egenlig ikke å vite så mye mer om privatlivet deres, synest vi fikk et godt nok innblikk i de gleder og prøvelser Marianne gikk gjennom.

Denne boka har stått på ønskelista mi ei stund og på lørdag var jeg så heldig at jeg fant den på et antikvariat.
En annerledes historie om den tapre analfabete kvinnen som måtte ha et svar på hvorfor mannen ikke kom hjem etter sauehandelen.
Ei tynn lita bok er det, men siden historien er så vakker og spesiell vil den sitte lenge. Det var ikke akkurat en hverdagshistorie som ble fortalt.

Jeg liker ikke lydbøker i det hele tatt. For min del føles det ikke som lesing, og jeg blir veldig rastløs av dem. Jeg har også en tendens til å irritere meg over at oppleseren er for treg/for rask/at hun eller han uttaler ting rart osv.

Når det er sagt, er jeg veldig glad for at de finnes. Lydbøker passer ikke for meg, men jeg vet hvor mye de betyr for mange andre.

Cormac McCarthys debutroman fra 1965 for første gang på norsk

Cormac McCarthy (f. 1933) er en forfatter jeg har lest alt for lite av, tross gode intensjoner om dette. Dette er nemlig mannen bak "Veien" - den eneste boka jeg så langt hadde lest av ham - senere filmatisert som "The Road". Det er også han som står bak romanen "No country for old men", som også er filmatisert. For øvrig en film som for alvor fikk mine øyne opp for den spanske skuespilleren Javier Bardem. Kanskje er det vissheten om all den brutale volden i bøkene hans som holder meg tilbake ... Det som imidlertid kan være greit å merke seg er at denne forfatteren regnes blant de helt store, nettopp på grunn av de litterære kvalitetene i bøkene hans.

I alle fall - da jeg kom over denne boka, som forfatteren debuterte med i 1965 og som først nå foreligger i oversatt utgave til norsk, og i tillegg falt pladask for bildet på smussomslaget (for slik er det noen ganger), ja, så måtte jeg bare ha den. Og for at den ikke skulle lide den samme skjebnen som så mange av McCarthys øvrige bøker som har havnet i min boksamling (uleste, uleste og atter uleste), så begynte jeg like godt på den med en gang. Bare for å ha sagt det med en eneste gang, så tror jeg ikke at dette er den beste boka han har skrevet. For selv om boka er både vakkert og nærmest "forblommende" skrevet, slet jeg med å få tak i hva den egentlig handlet om. Jeg angrer likevel ikke på at jeg ga meg i kast med den, fordi den for meg kan fungere som en fin inngangsport til alt det andre forfatteren har skrevet, og som allerede står i bokhylla.

Vi befinner oss i Tennessee i 1930-årene, og smugleren Marion Sylder er på vei inn til det nokså gudsforlatte stedet Knoxville, et sted de fleste ville gitt alt for å slippe unna. Uten å være klar over det, tar han livet av Kenneth Rattner (ikke mors beste barn, han heller), faren til 14 åringen John Wesley, som vi senere skal bli bedre kjent med. Dvs. at han tar livet av fyren, er han smertelig klar over - bare ikke hvems far han er.

"Gjennom vinduspusserens mødige glidning over frontruten og vannet som ble sluset vekk så Sylder regnet danse i lysskinnet og sprette på den sorte veibanen. Bak ham lød sirenen igjen, sterkere nå, mer insisterende. Jeg har aldri prøvd det i regnvær, tenkte han. Gasspedalen ble klemt hardt under foten hans og han så speedometernålen strebe mot nitti før han slapp opp mot neste sving. Må gjøre det før bakkene opp mot fjellet, sa han til seg selv, ellers sitter jeg i saksa." (side 85)

Det meste av det som skjer i boka, blir bare antydet, og litt for ofte måtte jeg lese store deler av boka om igjen for å være sikker på at jeg hadde fått med meg alle detaljene. Det skjer en del brå skifter i handlingen underveis, og man aner uhyggen bak det tilsynelatende grå og hverdagslige på stedet. Som liket som dukker opp i en brønn ... og som stinker mer og mer etter som tiden går. Og bakom alt sitter det en gamling og betrakter alt, mens foreldreløse John Wesley forsøker å finne nytt fotfeste ...

Det jeg i grunnen fikk ut av denne romanen var flotte skildringer av natur og dyreliv. Det er til gjengjeld så utsøkt vakkert og levende beskrevet at jeg ikke har problemer med å skjønne hvorfor Cormac McCarthy har blitt en så stor forfatter som han tross alt er. For boka er full av nærmest magiske skildringer av dyr og natur, som her på side 195:

"På Tiptons åker satt fire kråker i et sort gresshoppetre på rad og rekke langs de nakne grenene, med hodet lavt mellom vingebladene kartla de den sølvgrå ødemarken, det tause regnet over landskapet. De så katten komme over jordet i langsomme byks, en urytmisk dans der hun hoppet sikksakk for å holde seg til de få tørre flekkene. Kraene deres i ettermiddagsstillheten hadde en dyster melankoli over seg, sørgmodige som godstogfløyter. De lettet fra treet og defilerte lavt over hodet på henne med et stup og utfall. Katten spant lavt rundt på bakpotene og slo mot dem. Slik jaget de henne ut av åkeren, og hun stoppet opp for hvert angrep for å forsvare seg med fekting i dragsuget av passasjene deres, slet hardt for å beholde verdigheten mens fuglene flatet ut, kretset og kom mot henne på ny i ondskapsfullt lune. De etterlot henne ved bekkebredden og dro tilbake, slo seg ned med flappende vinger på grenene i gresshoppetreet. Hun satte blikket sitt i dem, de gule øynene smale av forakt, før hun satte kursen nedstrøms og fulgte den flomstore bekken til broen ..."

Alt i alt en fin leseopplevelse med sterke litterære kvalitetere, synes jeg. Det som imidlertid trekker ned helhetsinntrykket er at det er virkelig vanskelig å få tak i det som skjer underveis. Samtidig er jeg glad for at jeg likevel kom over boka og lot meg friste, fordi den kommer til å ha som effekt at min terskel for å lese andre bøker av McCarthy nå er betydelig mindre. Jeg kommer nemlig uhyre sjelden over forfattere som til de grader behersker beskrivelsens kunst slik som ham. Her tror jeg det uansett må bli terningkast fem - et svakt et. Igjen er det de litterære kvalitetene som er avgjørende, og som hever denne boka over bestselgergenren, der de gode bøkene stort sett havner i terningkast fire-kategorien hos meg. Helt til slutt: her må oversetteren - Knut Ofstad - få sin del av æren for et godt stykke håndtverk!

Det er mulig at du er inne på noe der. Og jeg har forsøkt å komme på bøker jeg har lest, hvor man kommer veldig tett inn på psykiatrien på en (for meg opplevd) givende og interessant måte. Her er noen:

• "De gales hus" av Karin Fossum
• "På St. Jørgen" og "Professor Hieronimus" av Amalie Skram
• "Skråninga" av Carl Frode Tiller
• Janet Frames bøker (hvor mange av dem handler om hennes egen historie innenfor psykiatrien)
• "Mitt urolige sinn" av Kay Redfield Jamison
• "Ansikt til ansikt" av Claudia Reilly
• "Gjøkeredet" av Ken Kesey
• "Gjennom ordene" av Marie Cardinal
• "Jeg lovet deg aldri en rosenhage" av Hannah Green
• "Ordensforstyrrelse" av Richard Yates
• "Skammen" av Bergljot Hobæk Hoff